"I love the smell of napalm in the morning"

Hvilken film? En obligatorisk film for alle som skal/har vaert i Vietnam, og med denne og en rekke andre passende filmer i tankene dro vi mot mytiske Saigon med stjerner i oeynene. Etter aa ha slaatt fast at Charlie er overalt og vaart bakholdsangrep ikke hadde noen annen effekt enn smilende ansikter, roet vi oss ned paa en pub hvor vi telte antall mopeder rullende forbi. Men siden det er en aktivitet man aldri blir ferdig med i Saigon, ga vi slukoeret oppdraget opp. Krigshistorie skulle friskes opp, og vi tilbrakte en dag paa diverse museer. Grusomme bilder og groteske detaljer om en krig som fortsatt vekker sterke foelelser paa begge sider. Cu Chi-tunellene er en turistfelle vi dessverre havnet i. Mellom graahaarete amerikanere og fnisete japanere ble vi guidet gjennom omraadet, og vi gjorde en kort stopp inni tunnelene. De har blitt utvidet for turistene, men er likevel meget klaustrofobiske. Turen hadde sikkert vaert bedre hvis guiden vaar faktisk kunne svare paa spoersmal, og ikke bare snakke i telefonenen sin. Vietnam er ganske turistete, og vi merker at vi er tilbake paa "the banana pancake trail". Utkledd med oppklippete shorts, slaskete singletter og bikini er man visst kledd for baade sightseeing i hellige templer og strandliv. I hvert fall i foelge diverse 20-aaringer rundt omkring her.

Uansett. Tilbake til Saken. Etter et par dager i Saigon dro vi til Hoi An. En verdensarvby uten like. Som forhekset vandret vi rundt i byen og tittet paa gamle bygninger, forelsket oss i skreddersydde klaer og drakk oel til 1. kr. Etter at dress og kjole var ferdig, dro vi til Hue.

Dit dro vi mest paa grunn av at vi ville til Vientiane, Laos. I Hoi An var det vanskelig aa faa informasjon om hvordan man skulle komme seg dit, og Wikitravel, LP og Thorn Tree var heller ikke saerlig velvillige til aa gi ut informasjon. Fokuset var paa at det var lett aa bli lurt, og at alle hoteller konkurrerer med hverandre. Etter aa ha lest slikt blir man skeptiske til alt, og det hjelper heller ikke at ikke et eneste sted fikk vi samme informasjon. Men hotelldama virket grei, og noen maa man jo stole paa. Av erfaring kan LP vaere litt vel skeptiske, og videre maatte vi jo. Vi kjoepte en bussbillett med forsikring om at det var med A/C (ikke DC dessverre) og god buss. Med en ca. 20 timers busstur i sikte ville vi i hvert fall ha en grei buss. Da vi ventet paa bussen kjoerte flere busser forbi, og selv om vi i Hoi An hadde faatt hoere at det ikke gikk direkte busser fra Da'Nang (rett ved Hoi An) til Vientiane, gikk det sannelig en fin sleeper-buss rett forbi oss. Hmf. Men vi hadde jo kjoept en annen billett. Den "gode bussen" visste seg aa vaere lokal av verste sort, med null leggrom, bagasje under beina, plastoler i midtgangen og selvsagt ingen A/C. Man har aldri mye plass til beina naar man tar buss her, men jeg vil ikke sitte paa huk i 20 timer. Vi blaanektet, og fikk lett pengene tilbake av Snille Hotelldama. Men naa var vi enda mer skeptiske og raadville om hvordan komme seg til Vientiane. Ikke alltid lett aa komme seg over landegrenser visstnok. Ny bussbillett ville vi i hvert fall ikke kjoepe.Vi endte opp med en god sleeperbuss til Hanoi (12 timer), hvor vi hang i noen timer, foer vi tok flyet til Vientiane. Hoyest umiljoevennlig, og man faar heller ikke sett noe. Dyrere er det og. Men med lugubre busselskaper som lurker rundt hvert hjoerne, er man ikke saerlig fristet paa aa proeve igjen.

Framme i Vientiane ble vi moett av Richard, en videregaaendekompis av BE som jobber her. Han moette vi og i Siem Reap, og her skal vi henge litt mer med han. Vientiane er en hoeyst avslappende by, med sine (kanskje) 200 000 innbyggere gir den ikke helt storbyfoelelsen. I gaar var vi paa en nordkoreansk restaurant, som ga mer i opplevelse enn i mat. Syngende damer i rosa folkedrakter som er impotert rett fra Nord-Korea ga Loeken hammer og sigd i oeyene, og planlegging av tur dit staar hoeyt i kurs naa.

Etter et par dager her har vi tenkt oss til Vang Vieng, det laotiske svaret paa Kao San Road. 20-aaringer ikledd singlett, fulle av sprittusj og diverse andre substanser venter oss visstnok der. Men dupping i vann med en oel i haanda er likevel fristende, saa vi har tenkt til aa sjekke det ut. Det blir i alle fall en interessant sosialantropologisk opplevelse. Luang Prabang staar paa listen etter det, og plutselig har vi kommet oss til Kina. Det er i alle fall planen naa. :)

"Berettelser fra Kambodsja"

Grunnet litt vel mye unnasluntring den seneste tiden har Unnasluntring blitt unnasluntret. Dette er noe vi selvsagt tar selvkritikk for, dog noe som burde forutses av massene. Nok om det.

Vi forlot dere sist i Battambang, en sjarmerende provinshovedstad i Kambodsjas vestlige trakter. Fordelene med byen kan oppsummeres som smukke kolonibygninger, forlatt jernbanestasjon og bambustog, samt naerhet til ganske spreke templer (vi var fortsatt ikke lei, etter tre dagers intensiv tempeltitting i Angkor). Ulempene kan oppsummeres som mangel paa drenering og foelgelig vann opp til leggen ved tungt regnvaer. Det store spoersmaalet, ja mange vil vel si 96 000 kroner-spoersmaalet i 'Kvitt eller dobbelt', blir da: fikk vi teste foelgene av dette?

Jepp.

Til alt overmaal var Kristin ganske ugrei i magen, saa det hele ble ganske panisk. Vel, moro var det da.

Neste stopp var Phnom Penh. Oppholdet der ble meget variert - alt fra kulinarisk nytelse paa brasiliansk biffrestaurant og beskuelse av vakre palasser til tilintetgjoerelse av troen paa mennesket paa Tuol Sleng-fengselet og paa Killing Fields. Vi likte oss imidlertid godt, og ble noget lenger enn planlagt. Dette hadde i temmelig stor grad sammenheng med at vi utsatte ting og bommet paa aapningstider. En artig, og litt patetisk, konsekvens av dette var at vi dro paa en bowlinghall i 4-5 timer, drakk et upaaklagelig antall Angkor, og generelt ble daarligere og daarligere aa bowle. Den patetiske delen av det hele var at vi begge var stoele over hele kroppen (fra ben til rygg til arm), samt at undertegnede paadro seg intet mindre en tre vannblemmer. Moro var det imidlertid. Neste post paa programmet var Saigon, les videre i dagens andre blogginnlegg :)

Om ruinerte tidsskjemaer og andre fanterier

Tjollahopp.

Dagen har endelig kommet for en oppdatering av bloggen, saa naa kan man med god samvittighet legge fra seg pensumboekene og gaa ut av kontoret sitt (Christiaaan!).

Aehm. Vi forlot dere sist i tarsierland, med Disneyliknede dyr som den kvinnelige halvdelen hadde vanskelig for aa forlate. Men vi hadde hoert rykter om et paradis, og med et fly og en humpete busstur senere var vi der. BE hadde vaaknet med ryggen i skjev vinkel (ikke koedd), men fant ut at oel i paradis var medisinen. I Paradis moette vi og paa to amerikanere vi hadde bumpet paa tidligere, nemlig paa tigersafari i India. Med biff ismoert pepper og cognacsaus til kvelds og Verdens Beste Snorkling like ved doerutgangen, bestemte LoekenTufte seg for at her skulle man bli. Og aa bli ble vi. Knis. Selv om ord fort blir fattige naar man skal beskrive paradis, proever jeg meg likevel. Tenk deg kalksteinformasjoner av fjell, turkisblaatt hav, hvit sandstrand og nemoer saa lang oyet (under vann) rekker. Gang det med 10 og du faar El Nido. Vi har allerede vaert paa en del paradisliknende steder, men dette stedet faar tidligere oeystopp til aa se ut som Moss en graa regndag. Ikke pent altsaa for de som ikke er lokalkjent.

Etter en uke med snorkling til huden skrumper inn, var vi ikke klare for aa dra, men flybilletter var kjoept og med stort vemod viftet vi hadet til Paradis. Fra Filippinene stoppet vi opp en dag i Singapore (nytt land serru), og merket oss at vi plutselig ikke var i Asia lengre. Med skyhoeye priser paa alt, kroep vi forskremt i seng rundt 21. Men det var etter vi hadde tuslet rundt i den ekstremt plettfrie byen og sjekket ut litt uteliv ("Hooters"). Siden jeg ikke fikk lov av BE aa ta jobben de tilboey meg paa "Hooters", dro vi med foerste fly ut av landet og inn i et nytt - Kambodsja.

Forelskelse ved foerste blikk. Det er vel det som beskriver vaart foerste inntrykk av landet. Vi kom fram til fantastiske "Golden Mango Inn" som slaar knockout paa alle steder vi har bodd denne turen. Foeles som 3-stjernes hotell for budsjettpris. Gratis tuk-tuk inn til byen og. Sukk. Nok reklame, tilbake til programmet. I denne byen kalt Siem Reap traff vi paa en tilfeldig egersunder som vi bestemte oss for aa sjekke ut litt templer med. Selv om BE proevde seg med kommentaren "Har jo sett ruiner foer da lizom" mens han slurpet i seg siste resten av Singaspore Sling, reiste han seg til slutt fra fiskemassasjen og ble med.

OMG caps lock. Vi visste jo at Angkor og templene rundt omkring skal vaere fantastisk, men at det var SAA fantastisk ante vi virkelig ikke. Tre dagers billetten vaar virket litt lite, og det er ikke fjernt om vi drar tilbake. For her har du alle ruiners Mor. Det er stort, enormt, storslagent og litt smaaskummelt paa en merkelig maate. En surreal foelelse ligger over hele omraadet og minnekortet i baade hjernen og kameraet ble fullt hver dag. Angkor Wat var et selvfoelgelig hoydepunkt, med uhoverlige mennesker som ogsaa ville se soloppgang i fred og ro. Ha. Av andre templer (av de parotgtjue vi saa) som maa nevnes er Bayon, med sine taarn av ansikter. Beng Mealea var en klatreeksursjon som gjorde opplevelsen enda mer fantastisk. Traer greinet seg rundt og var sprengt ut av ruinene. Jeg kunne nevnt fler, men for aa ikke kjede Leseren saa gir jeg meg her. Men forbered dere for tidens bildeshow av ruiner naar vi kommer heimat. Ta med oel. :)

En viktig dag har og blitt feiret, nemlig selveste nasjonaldagen. BE var foerst utroestlig fordi han ikke fikk vifte med flagg og rope hoeyt "Hurra"i barnetoget i Oslo, men kviknet opp med litt tempeltitting. Siden poelse i vaffel ufattelig nok ikke var aa oppdrive i denne byen, noeyde vi oss med biff, peppersaus og floetegratinerte poteter. Og is til dessert da. Det dugde.

Selv om Siem Ream og templene var ufattelige kule, har vi en agenda og tiden er stram. Dermed bar det paa bussen til Battambang i dag tidlig. Nettopp ankommet, og her skal tiden fordrives med vandring blant kolonibygninger, rusling langs jernbanelinjen og ta et saakalt bambustog.

Inntil videre. Adios.

Malt og Humle teser mer asiatisk bajer. Vil det aldri ta slutt?

Unnasluntrings trofaste oeltestere, Malt og Humle, har nok en gang sunket hen til drikking av lysebrunt djevelbrygg, og som vaare trofaste gjesteskribenter er de naa tilbake for aa glede Eder med sine noeye kalkulerte bedoemmelser:

Filippinene:

Filippinene var et land vi paa forhaand hadde store forventninger til. LP hevdet oelen var noe av verdens billigste, og flaskene viste seg raskt aa score hoeyt paa designskalaen. Og smaken?

San Miguel Pale Pilsen:
Sultne paa helstekt babygris (som vi dessverre ikke fikk den dagen) slukket vi sorgene med San Miguel Pale Pilsen. Med mord i blikket bestilte vi babygris for dagen derpaa mens Malt hensynsloest og brutalt snerret "Byebye sucker, Nasse Noeff" til skremte pensjonister paa nabobordet. Humle tok en dyp slurk og kommenterte den friske og gode ettersmaken paa bajeren, samt priset flaskens meget delikate utforming. Kreativ til tusen etter aatte kjappe, kom Malt opp med kallenavnet "Erkeengel", og dermed var loepet kjoert. Dette maatte bli en Filipinofavoritt.

San Miguel Light:
Til vage protester fra Malt bestilte Humle en meget tvilsom San Miguel Light, populaer blant lokale sjarmoerer. Her snakkes om en "öl" av Tuborg Lite-slaget, ikke en nogenlunde anstendig, god gammeldags lettoel. Manglende fylde, friskhet og bouqet, ble moett med av tydelige hint lavradioaktivt avfall, tette sluk og Saaheia. En soleklar antagonist i Filippinenes oelverden.

Red Horse:
Som den mannemannen han er, valgte Malt heller den mer potente Red Horse til aa leske strupen med. Med alkoholprosent paa 7 og betydelig frekkere flaskevolum er den ikke bare bare aa spoeke med, saa Malt forholdt seg doedsens alvorlig, og klar til dyst. Red Horse viste seg aa vaere en meget anstendig oel, saa med jevne mellomrom kom den i full gallopp til Malts bord. Humle var mer tvilende til dens smak, karakter og eminense, men tross alt, man hoerer da ikke paa jenter i slike spoersmaal?

Colt 45:
Mens San Miguel-gruppen kontrollerer 95% av Filippinenes oelmarked, finnes det likevel konkurrenter. Asia Brewery har lansert Red Horse-konkurrenten Colt 45, markedsfoert som "The Beer for real men". Malt valgte aa avstaa fra aa vaere mannemann litt, da det viste seg at Colt 45 smakte tamt og alkoholholdig. Beste sammenligning blir gjenglemt aapen Tuborg dagen derpaa med en daesj vodka. Nam? Nei.

San Miguel Premium Malt:
Groenn og fin flaske, og snedig etikket lokket Malt til aa teste denne. Smaken var aalreit, og flasken tatt i betraktning faar den staakarakter. Prisen var imidlertid avskrekkende, sammenlignet med Erkeengelen, saa det ble med en flaske.

Beer Na Bar Pale Pilsen:
Ettersom Malt sjelden blir klok av skade ble fristelsen for stor da Asia Brewerys Erkeengelkonkurrent sto paa menyen. Omgivelsene var idylliske, baren var stas og alt laa til rette for en fin oelopplevelse. I likhet med Coventry City og Liverpool, leverte imidlertid ikke Beer Na Beer varene. Nok en tam oel mer en antyder at Asia Brewery har spesialisert seg paa stusselig friskhet, noe verken Malt eller Humle tar saerlig pent opp. Beklager, du er det svake ledd.

Cerveza Negra:
Med farge a la Samuel Smith Imperial Porter var forventningene skyhoeye til denne stouten. Etiketten var imidlertid ikke helt det store, saa varsellampene burde kanskje lyst. Det viste seg aa vaere en relativt doell moerk oel uten de helt store kvalitetene. Baade Malt og Humle tok det imidlertid med et smil, og fortsatte Erkeengelpimpingen.

San Miguel Superdry:
Endelig en oel som levde opp til forventingene. Navnet ga imidlertid ikke mersmak, ei heller flasken, og siden det smakte mer eller mindre likt Pale Pilsen, samt var dyrere ble heller ikke denne en reell konkurrent for vaar elskede Erkeengel. Imidlertid nam, nam, nam. Nam. Nam.

Singapore:

I full panikk ankom vi Singapore, vel vitende at oelprisene derilandet var usedvanlig ubehagelige for to backpackere paa langtur. Hva ventet oss?

Tiger:
Testet flere ganger tidligere i mer eller mindre samtlige land vi har besoekt paa turen. Fremdeles snadder, og fremdeles nice flaske. Naa ogsaa nytt i hjemlandet (paa Hooters). Hurra!

Brewerkz Oatmal Stout:
Brewerkz er et mikrobryggeri i Singapore som har en sjarmerende happyhour med ikke-fullt-saa-hinsides-dyr oel til salgs. Oatmeal Stout var Malts foerstevalg, og viste seg aa vaere et godt ett. Moerk og deilig brent stout, med tykt skum og fin smak. Absolutt drikkverdig, og ville blitt en slager om vi ikke flyktet hals over hode fra Singapore kun 20 timer etter vi ankom (langt fattigere enn vi ankom).

Brewerkz Darkside Lager:
Humles foerstevalg var heller ikke aa forakte, og kan kanskje best omtales som en moerk pils. Fremdeles frisk, men inklusive en del av moerkere oelarters smaker. Smakte fortreffelig!

Brewerkz Steam Beer:
Humles andrevalg var en fruktig affaere, men smakte like fullt ganske aalreit. Litt IPA-aktg smak, saa ble litt overrasket ettersom vi begge forventet noe annet, ettersom Steam Beer omtales som en mellomting av pils og ale. Da Malt fulgte opp med aa bestille Brewerkz Hopback Ale fikk vi litt av forklaringen.

Brewerkz Hopback Ale:
En oelart tilsynelatende kokt sammen av Blomster-Finn, som endte i Malts gane der han forventet en god gammeldags engelsk ale. Skuffelsen var til aa ta og foele paa, men ettersom alkoholmisbruk ikke er saerlig kult, drakk han da opp. Flink gutt.

Dett var dett, som Leif Juster pleier aa si. Mer oel foelger om leveren holder :)

Store og smaa ting. Og andre ting. Ting tar tid?

Aerede medborgere,

Det er nu tid for nok en oppdatering paa hva herr og fru Tufteloeken bedriver naar de sluntrer unna (utover unnasluntring da, som det vel er ganske aapenbart at de bedriver). Siden sist har vi spist quarter poundere med ost, snorklet verdens megadigreste fisk, snoket paa noen av verdens megaminste halvaper, besoekt kinesiske gravplasser og bombede gamlebyer med mer.

For aa ta det hele kronologisk: Manila er en stor by. Manila har ogsaa utrolig mange gode restauranter, saa noe av det foerste vi gjorde etter forrige blogginnlegg var aa dra paa en meget trivelig restaurant, hvor vi spiste en halv helstekt babygris (en halvstekt babygris?). Kjoettet var saa moert at det var lettere aa tygge enn aa la vaere, og smaken var fortreffelig, ja rett og slett utsoekt. Saa til tross for litt laber samvittighet da Nasse kikket oss i oeynene fra bordet, forsvant det aller meste ned i vaare etter hvert svaert saa velfylte mager. Det hele ble skylt ned med trivelig beprisede San Miguel-oel (3 kroner for en liten flaske), saa vi trivdes. Det gjorde ogsaa en del ikke veldig digge eldre menn med langt yngre og penere filippinske kjaerester, men det er en annen historie.

Manila var tidligere kjent som en av Asias vakreste byer, med en stor spansk gamleby og praktfulle kirker. 2. verdenskrig satte imidlertid en stopper for den slags, og byen led mye den samme skjebne som Hamburg, Hiroshima, Dresden og Coventry. Det gjenstaar like fullt noen smukke deler av byen. Selv om gamlebyen Intramuros stort sett ble jevnet med jorden, har noe blitt bygget opp, og murene, det gamle fortet og en av kirkene overlevde bombingen (i sterk kontrast til om lag 100 000 filippinere som ble drept/massakrert i loepet av det en maaned lange slaget). Den sterkt utviklede kolonialisten i undertegnede fikk ogsaa naering da vi spiste paa en jolly good restaurant i god kolonistil.

Utover Intramuros mange gleder, besoekte vi ogsaa den kinesiske gravplassen i Manila. Utrolig spesielt. Gravene var utstyrt med alt fra toaletter og kjoekkenkroker til prismekroner og glassmalerier. Som vaar guide sa: Gravene var mer luksurioese enn folks hus. Slektningene hadde satt gitt ofringer som brus, oel og sigaretter til de doede. Veldig annerledes sammenlignet med Egersund kirkegaard!

Det som imidlertid virkelig gjoer Filippinene spennende er naturens underverker. Foerste stopp etter Manila ble derfor Donsol, hvor et svaert hoeyt antall hvalhai driver lediggang fra desember til juni. Hvalhaier kan bli naermere 13 meter lange, og har en munn som kan bli opptil 1,5 meter vid. Aa snorkle med en slik var derfor et naturlig valg. Det hele foregaar fra en halvrask baat, saa det meste av dagen satt vi ombord paa den. En spotter sitter oppi masten og speider etter skygger i havet, og i det han ser en hvalhai hopper man uti hals over hode. Saa svoemmer man det man har i 20 meter og - BANG! - blir man nesten haimat. Mitt foerste moete var da jeg kikket inn i gliset paa ett 7 meter langt eksemplar som var paa kollisjonskurs mot meg. Jeg rygget kjapt, mens jeg holdt paa aa tisse paa meg, og la paa svoem sammen med den. Naar man tenker paa hvor store smaafisk ser ut naar man ser dem gjennom en dykkermaske er det vrient aa forestille seg en 7-8 meter lang fisk gjennom samme maske. Heldigvis er de vennlige som gorillaer og dietten holder seg stort sett til plankton. Foelelsen var intens da vi svoemte langs haien frem til den gikk lei og svoemte sin vei. I to dager bedrev vi hvalhaisnorkling, og saa tok vi turen til Bohol.

Turen til Bohol gikk greit, men ting tok tid. Ved ankomst Tagbilaran paa Bohols vestkyst orket vi ikke mer, og tok inn paa hotell der. Middag ble to quarter poundere med ost paa McDonald's og resten av kvelden ble tilbrakt paa hotellrommet hvor vi saa House. Dagen derpaa hadde vi tenkt oss til Chocolate Hills, som ikke er laget av sjokolade, men like fullt er ganske kule, runde, temmelig like og mange. Imidlertid fant vi ut at vi heller skulle tilbringe dagen paa et kjoepesenter, hvor vi foerst saa Iron Man 2 (aa GUD hvor kul den var - jeg vil vaere som Scarlet Johanson), foer vi fant en bar som promoterte San Miguel. Fem boetter med oel senere, dro vi paa Pizza Hut for middag (filippinsk mat maa vaere Soeroest-Asias stusseligste), men siden de ikke hadde pizza ble middagen heller to quarter poundere med ost paa McDonald's, foer vi tilbrakte resten av kvelden paa hotellrommet, hvor vi saa Simpsons og Friends. Ja, vi savner tidvis aa sloeve hjemme med film, ostetortilla og dip temmelig mest, takk som spoer.

I dag gjorde vi derfor opp for gamle synder og dro til sjokoladertoppene. Artig geologisk fenomen, som man ikke helt forstaar hvordan ble til. Folketrua sier det var en kjempe som graat, og at taarene ble forsteinet, saa vi holder oss til den forklaringen. Etterpaa dro vi til et Tarsier Sanctuary, hvor vi ledet av en guide dro paa tur ut i jungelen. Erfarent oppdaget han raskt opptil flere tarsierer som hang og slang og passet sine egne saker rundt omkring i skogen. De ville egentlig sove ettersom de hadde vaert oppe hele natten og jaktet gresshopper, men vaaknet saa smaatt da vi kom for aa kikke innom. Tarsierer er utrolig kule dyr. Hvert av oeynene er stoerre enn hjernen, og ubevegelig. Sistnevnte kompenseres imidlertid med at de kan snurre hodet rundt som en ugle. Oerene er ogsaa bevegelige, og om de blir tatt til fange blir de saa lei seg at de begaar selvmord. Derfor fint aa kunne se dem et sted som gaar mer ut paa aa bevare arten enn paa aa trekke turister.

Takk for seg.

PS. En tredje Batman-film ventes sommeren 2012. Jeg gleder meg saa jeg holder paa aa begynne aa graate.

Malt og Humle tester asiatisk bajer! Part Deux (Just Deux it)

Mange av dere lesere har nok sittet der hjemme og fryktet at undertegnede med viv ikke har funnet noe oel vi kan drikke de siste maanedene, ettersom Unnasluntrings to oelkjennere Malt og Humle ikke har gitt lyd fra seg siden Burma. Det har vi imidlertid, og jaggu snuske meg har ikke Malt og Humle ogsaa funnet noen bajere for testing. Vi setter derfor naa over til Malt og Humle:

Thailand:

Singha: Flakkende i blikket, og med alt for lav promille for sitt eget beste klamret Malt seg til denne viden kjente thaibajeren paa en traveller's pub i Kao Sahn Road, Bangkok. Ute var det turister av alle slag, og angsten for aa vaere i Syden var til aa ta og foele paa. Litt mycket god Singha hjalp paa humoeret, og mens Humle inntok litt vann da hun visstnok hadde drukket for lite vann den dagen gulpet Malt nedpaa baade fire og fem Singha for aa manne seg opp til aa ta Bangkok fatt. Det gjorde snart Humle ogsaa og innen faa timer var de begge blide og glade og klar for buckets med tvilsom sprit, folkekikking og kjoep av ulike asiatiske bajere fra meget ad hoc-pregede "barer" (les kjoeleboks full av oel og is paa et fortau). Singha viste seg raskt aa vaere thaifavoritten og smaker nesten like godt som innbakt oksefilet. Lett nok for dampende hete, smakrik nok for garvede oelhunder. Yummy.

Chang: Noe sterkere enn Singha, og ikke fullt saa god, men like fullt verdt aa drikke noen av om man faar changsen (knis). Malt kommenterte at den nok smaker godt til sataykylling, og kjoepte seg derfor et spyd.

Chang Light: I motsetnign til vanlig Chang er Chang Light omtrent like godt som Seidel eller Tuborg Lite - med andre ord lite aa rope hurra for. Malt ble lurt til aa smake det av en utspekulert kelner med begrensede engelskkunskaper, og Humle var lite til hjelp siden oelen ikke var noe god. Aesj og fysj. Der ingen changs for at Malt bestiller denne en gang til. (Det ordspillet var muligens morsommere foerste gangen).

Asahi: Japansk bajer faar man ogsaa tak paa i Bangkok. Du verden. Velsmakende, og sikkert godt til sushi, dersom det hadde vaert godt, kommenterte Malt, mens Humle diskuterte sumobryting og pekte paa Malts tiltagende oelvom.

San Miguel: En kelner ifoert verdens minste San Miguel-kjole presset oss til aa proeve San Miguel - en flippinsk oel. Vi ga etter. Da dette skjedde langt ut i de smaa tider, har ikke Malt stort aa si om dette foerste moetet med erkeengelen, utover at det utvilsomt gled ned, og nok hadde passet godt med ostetortilla og dip.

Leo: Utover Singha og Chang later Leo til aa vaere Thailands meste utbredte oel. Generelt noget billigere enn de andre variantene, og riktig saa namnam. Smaasmukk etikket med et kattedyr, og fin dybde og fruktighet gjorde dette til en senkveldfavoritt paa uformelle puber i Kao Sahn.

Cheers og Acha: Skaal sa Humle og klasket boksen i Malts Acha. Baade Malt og Humle var usikre paa hvorfor disse to variantene knapt var aa finne noe sted da de ble kjoept inn paa 7-11 for nyting paa stranden paa Ko Tao. Svaret er trolig at det smakte skunk, og selv om begge gled ned (man er da ikke alkoholmisbruker), ble de verken kjoept igjen eller snakket om igjen.

Malaysia:

Jaz: Mye kan sies om Malaysia, men et stort oelland er det ikke (foerste tidligere britiske koloni Malt har vaert i som ikke har vaert et superdupert oelland (med mulig unntak av Jordan, men der brygget de i det minste sin egen Amstel)), hvilket gjorde Malt litt trist. Jaz var ikke unntaket som bekreftet regelen, og den ganske schtoegge groenne og soelvfargede etiketten reddet ikke dets aere. Kontrasten fra Singha var slaaende. Der Singha var velsmakende var Jaz smaasurt, og selv ikke til kyllingvinger smakte det noe saerlig. Riktignok var det bedre andre gang Malt og Humle testet det, saa kanhende var det bare flasken som sviktet dem.

Anchor Smooth:"Smooth" sa Humle og slikket seg rundt munnen. Malt kniste som en liten jente, og tok en dyp slurk. Selv om det ikke naadde opp til favorittene i de tre foregaaende land ble denne ankeroelen utropt til vinner av malaysisk oelidol, og fikk kontrakt til aa gi ut Anchor Strong (se under). At Malaysia ikke er saa store paa oel, gjorde videre at verken Malt eller Humle fant denne mer enn ett sted, til tross for at det var ett av de stoerste merkene i landet.

Anchor Strong:Det som som regel skjer med idolvinnere skjedde ogsaa her. De proever paa noe stort, og faller igjennom som doede sild. Sterk pils kan vaere snadder, som det ble vist i Burma, men naar den ikke smaker noe saerlig, blir det som aa blande Tuborg og himkok - kult nok i Troendelag og Indre Oestfold, men lite passende for oelkjennere som Humle og Malt. Denne roeveren snuste paa ti prosents-grensen, og burde heller funnet noe bedre aa drive med.

Tiger Crystal: Tilsynelatende massivt populaer og nyankommet til malaysisk marked var denne singaporske oelen aa finne overalt, til tross for at den slett ikke var noe saerlig aa rope hurra for. Taapelig. Etiketten var imidlertid i god Tiger-tradisjon meget lekker, hvilket hevet helhetsinntrykket betraktelig. Gode oelkjennere er da ogsaa opptatt av den slags. Oelen skal se god ut.

Indonesia:

Bintang: "Hurra!" ropte Malt i det han fant frem partyhatten etter foerste slurk av Indonesias stolthet Bintang. Humle luftet ideen om aa bosette seg permanent i Indonesia og leve av det naturen ga dem, men ble bryskt avvist av Malt som ville videre. Bintang ("stjerne" paa indonesisk) ble etter ryktene opprettet av nederlenderne under kolonitiden, og hadde visse likheter med Heineken. Etter hvert ble det mye Bintang paa de trofaste oelkjennerne, og endog en feiende flott Bintang-t-skjorte paa Malt.

Anker: Den nest stoerste indonesiske oelen er heller ikke aa forakte. Litt mer fruktighet enn hos Bintang, men med litt kulere etikett. Bintang vant til slutt tevlingen, mye grunnet utbredelsen og kontrasten til Malaysias stusselige oelscene.

Guinness Foreign Extra: Den tradisjonelle tredje-verden-Guinnessen kan ikke maale seg med vanlig Guinness, men gjoer nytten om man er sugen paa stout/porter, hvilket man vel ofte er. Imidlertid hadde baade Malt og Humle saart for aa bestille denne naar det sto Bintang paa menyen, saa oeltestingen besto i denne omgang bare av et par sipper av jungelmannen Thomas' nyaapnede flaske.

Bali Hai Premium: Og der var man tilbake til Cheers og Jaz-standard. Lite velsmakende utvannet vas med lite fylde og fravaer av kvalitet. Rar bismak, men fin etikett. Etiketter er dog ikke det viktigste (da ville Valdres FK braatt vaert Norges beste fotballag), og oeltesterne gjorde derfor med Bali Hai Premium som de gjorde med Bali, sto over.

Bali Hai Draft: "Horer og halm, jeg er kvalm" utbroet Humle etter et par sipper med denne meget uanstendige oelen. Den hadde mer kullsyre enn Farris paa syre, og smakte soelevann. I motsetning til Bali Hai Premium har draft-varianten til samme bryggeri videre trolig den schtoeggeste oeletiketten i Asia. Vi snakker rett og slett helhetsinntrykk a la Grans Premium (The-Beer-Who-Must-Not-Be-Named). Malt broet ut i stille graat, og maatte troestes av Humle.

Panther Ginseng Stout: Den som tror at oel er usunt har her mye aa laere. I tillegg til de supre b-vitaminene man finner til vanlig, har luringene bak Panther Ginseng Stout lagt til ginseng. Mye kan sikkert sies om ginseng, men at det er sunt er noe alle vet. 1 milliard kinesere kan ikke ta feil. Stouten var videre riktig saa snadder, og etiketten var et kunststykke, saa Malt og Humle var begge fornoeyde over aa ramle over denne paa et karaokested i Surebaya. Standard stout med god brent smak og fin fylde.

Storm Pale Ale: Det balinesiske mikrobryggeriet Storm har kult navn, men lite annet. Denne meget fruktige oelen var lite aa hoppe i taket for, saa man gikk over til Storm Golden Ale.

Storm Golden Ale: Da ogsaa denne smakte blomsterbukett (om dog i litt mindre grad enn ovennevnte), droppet Malt og Humle aa teste de to siste variantene fra dette bryggeriet, til fordel for aa legge seg. Det var langt etter barnetv, og havet skulle snorkles dagen derpaa. Jajamensan.

Anker Stout: Etter tre uker leting, da Malt og Humle gjorde seg klar til aa entre Oest-Timor, snublet de over Anker Stout paa en bar i Kupang. Til lyden av boelgeskvulp og palmesus ble den andektig drukket opp, og den som venter paa noe godt, venter ikke forgjeves, som de sier borti statene. Velsmekende og med fin bredde i smaken, fint avstemt brenthet og snaisent skum, samt smukk etikett gjorde dette til et fint sisteoel i Indonesia.

Fra opptur til nedtur

Endelig er vi tilbake i bloggverdenen! Vaare trofaste leserne er nok mektig spent paa hva vi kan meddele for noe spennende nyheter denne gang. Alt fra drager til naermest utkasting av grenseby kan jeg hinte om.

Men naa forhaster jeg meg. En faar begynne der vi slapp dere sist. Etter et par late dager paa Gili T., hoppet vi paa en baat som tok oss til Lombok. Der hooket vi opp med Perama-bussen. "Hunting komdo dragons by camera" startet med besoek i en landsby med mikrofinansprosjekt, foer vi hoppet over til baaten som var vaart hjem i to netter og tre dager. Med 15 andre herlige mennesker solte vi oss, snorklet, hoppet fra baaten og fant den beroemte "Bintang Baren". Ingen er vel overrasket over at det var vaar helt Bjoernen som fant den (og var ansvarlig dj). Snorkllinga var noe av det beste jeg har gjort i hele mitt liv, og tilogmed folk som hadde snorklet i The Great Barrier reef sa at Indonesia var bedre. Store fisk, smaa fisk, fargerike fisk, blaa sjoestjerner og en fisk som spiste en annen fisk. Man fikk foelelsen av aa leve i filmen "Finding Nemo".

Hoydepunktet paa turen kom den siste dagen. Da gikk vi i land paa Komodo, en oey som fungerer som en nasjonalpark. Her befinner noen koselige, smaa firfisler seg. Eller kanskje de skumleste, ekleste og farligste oeglene du kan tenke deg. De kan bli opptil 3 meter lange og siklet deres kan drepe folk. Etter et par timers hiking og spotting av to slike beist, var jeg hoppende glad for aa komme tilbake paa baaten. Paa kvelden var det avsluttningsfest,hvor The Onion Bear fant ut at han maatte teste ut "Bintang Baren" en siste gang. Fullt paakledd og med veske (og skoene sine i hendene) falt han elegant utafor baaten da han skulle ned i den lille baaten som fraktet oss i land.

Dagen derpaa slengte vi oss i en leid bil med sjaafoer med to andre nederlendere fra turen. Vi krysset Flores paa et par dager. Vi var blant annet innom Benu landsbyen som ga meg sosialantropolgiske kriblinger. Hoydepunktet var siste dagen, hvor vi sto opp foer fuglene feis og saa soloppgang over Kelimutu. Tre innsjoer som har forskjellige farger, ganske stilig. Etter dette ble vi forlatt i Ende, som virkelig er Verdens Ende. Her var baade mat og underholdning vanskelig aa finne, og middagen ble nudler som vi heldigvis fikk varmt vann til fra hotellet. Glade var vi dermed da vi forlot Ende dagen etter for Kupang. Etter en koselig kveld der satte vi oss igjen paa en buss grytidlig om morran. Oest-Timor ventet tenkte vi!

Naive som vi var. For neida, da vi kom til grensen begynte rare ting aa skje. Foerst saa tok en fra indoneisk side passene vaere over til Oest-Timors side for aa sjekke om vi kunne slippe inn. Da han kom tilbake mente han at vi ikke kunne det, og han stemplet oss derfor ikke ut av Indoneisa. Perplekse tuslet vi til grensen og proevde aa finne ut av hvorfor vi ikke kunne slippe inn. Sammen med en annen kinesisk turist ble vi sluppet inn i kontoret. Den ikke-saa-vennlige mannen kunne med oppgitte haandbevegelser forklare at vi ikke kunne slippe inn. Hans evne til aa forklare besto av aa kaste armene opp i vaeret og tegne kruseduller paa et ark for aa saa si "so you see, you can't cross the border, you have to go back to kupang, fly to bali and then to dili". Han ville og se hvor mange penger vi hadde, og selv om vi hadde mange hundre dollar og to visakort ville han ikke godta det. Etter enda noen kruseduller paa arket fant han ut at vi trengte 600 dollar hver for de 10 dagene vi hadde tenkt aa vaere der. Vi proevde aa faa noe svar paa hvorfor vi ikke kunne slippe over, siden vi hadde sjekket immigrasjonssidene dagen foer og det ikke sto noe der om disse paastaatte reglene. Paa det tidspunktet begynte den utrivelige mannen aa miste temparamentet og gestikulerte vilt mot den indonesiske siden. Han begynte tilgomed aa dytte den kinesiske fyren vekk da han begynte aa spoerre om ting. Frusterte, oppgitte og ja, sinte sto vi raadville der. Vi var fast paa grensen og vaar eneste mulighet tilbake til den naermeste by var moped. Moped en time, nei takk du. Heldigvis spottet jeg to utlendinger i blaa skjorter og khakibukser. Ikke overraskende jobbet de i NGOer, han ene i Dili. Han ringte sine kontakter i immigrasjonskonteret i Dili, men de kunne heller ikke forstaa hvorfor vi ikke kunne slippe over. Tydeligvis er det usikkerhet omkring disse "nye reglene". De vennlige NGO-gutta ga oss skyss tilbake til grensebyen. Med baade setebelter, air-con og musikkanlegg som ikke skurrer ga det oss en smakebit av "NGO-livet". :) Tilbake til Kupang kom vi ikke foer dagen etter, saa det ble en kveld paa et okei hotell mens vi proevde aa slukne vaare sorger med litt stjerneoel.

Etter en dag med transport tilbake til Kupang, begynte vi strekningen mot Manila. Vi dro fra Kupang fire om morgenen den 21 og kom fram til Manila den 22 klokka halv seks om morgenen. Jakarta flyplass er heller ikke noe aa samle paa, overraskende faa spisesteder for aa vaere Indonesias hovedstads flyplass. Troette og slitne proevde vi aa skaffe hotellrom da vi kom til Manila, noe som viste seg aa vaere vanskelig siden vi var der tidlig om morgenen. Til slutt fant vi et koselig pensjonat med religioese krusefikser paa veggene. Der tilbrakte vi mesteparten av dagen i gaar, mens i dag begynner utforskinga av Manila.

Om vulkaner og skilpadder og saant.

Yogyakarta viste seg aa vaere en temmelig tempelfyllt affaere. Baade Borobodur og Prambanan er kvalitetsstein, og til tross for en viss tempelmetthet koste vi oss. Imidlertid var ikke Yogyakarta et blivende sted, saa vi toeffet til Surebaya, en indonesisk millionby uten saerlig mange turister. Mopedister foelte det ikke lenger noedvendig aa foelge med paa trafikken da vi spradet gatelangs paa jakt etter Lonely Planet-boeker, loensj og durianiskrem som smakte hebd. Durian er en meget illeduftende frukt, og selv om smaken er noe aa skrive hjem om er det ikke fordi den er utsoekt. Beste beskrivelsen jeg har lest er at aa spise durian er som "aa spise hvitloeksiskrem ved siden av et kloakkutloep". Av uvisse aarsaker er den ikke noe jeg har planer om aa importere til gamlelandet. Vi inntok ogsaa en whiskey class-ubaat som var strandet ved siden av elven. Et lite stykke Sovjetunion. Mmmm, trivelig.

Neste stopp paa programmet var Gunung Bromo, en skikkelig, skikkelig kul vulkan som ligger oest paa Java. Vi sto opp patetisk tidlig for aa beskue soloppgangen (som tyvaer ble noget ruinert av litt for mange skyer) fra et naerliggende fjell, og klatret deretter opp selve Bromo og kikket ned i krateret. Ingen lava i sikte, men roeyken som steg opp tydet paa aktivitet. Artig. Flere timer etter oppstandelsen fikk vi oss endelig frokost, foer vi, temmelig troette i trynet, tok ferden oestover fatt. Ijen-plataaet var neste stopp, og nok en gang sto vi opp ubrukelig tidlig. Ijen var betydelig mindre turistifisert enn Bromo, og saaledes riktig saa kult. Ijen er ogsaa en vulkan, men i motsetning til ovennevnte er Ijen fylt med knallturkis vann. Ferden opp fjellsiden er bratt og glatt, men det forhindret oss ikke fra aa moete knallblide, svovelbaerende indonesere paa vei ned fjellet. Etterhvert innsaa vi at de bar mellom 70 og 100 kilo svovel hver, og at det er mulig aa gjoere det paa flippflopper er mer enn hva jeg kan fatte. En av baererne var endog barfoett. Kristin bare: "omg". Foerst da vi var oppe paa toppen forsto vi at de ikke bare bar svovelen ned fra toppen; de bar den ogsaa opp fra kraterets bunn. Det var bratt, trangt og ulent, og svovelen ble hogget ut for haand uten noen form for beskyttelse. Jeg fikk ikke nye yrkesideer.

Etter to uker paa reisefot med broderen fant vi ut at vi trengte en paradisoey aa slacke paa, og ettersom vi endte opp naer Gili Trawangan var ikke det saa vrient aa faa til. Vi reiste raskt gjennom Bali, som ga liten grad av mersmak, og tok foerste og beste baat til GT, hvor vi nu har hengt ut i et par dager. Foerste kveld lot oss oppleve hver vaar ugreie matforgiftning, men utover det har vi lite aa klage over (utover at vi ikke er i Norge under Eurovision). I gaar sjekket man snorklemulighetene utenfor oeyen, og de var rett og slett brillefine. Min foerste havskilpadde ble observert paa noen centimeters avstand, og ellers saa vi et utvalg av regnbuefargede fisker jeg aldri har sett maken til. Jeg bare: "Helledussen!". Ellers viser det seg at oeyen er et slags indonesisk Christiania, og det reklameres aapenlyst for magiske sopper vi har valgt aa droppe inntak av. Holder med Bintang og Gin-Tonic merker jeg.

Bloody cool

Etter et par nye stempler i passet finner vi det for godt aa oppdatere litt.

For de som var redde for at vi kom til aa strande paa en oey i Thailand og aldri komme tilbake; vi har kommet oss videre. Men bare saa vidt. Etter en ukes avslapping blant palmer, blaatt hav og svenske piker hadde vi ladet opp batteriene og var klare for aa ta verden med storm igjen. Optimitiske som rakkern gikk vi ombord paa et skip som hadde klare paralleller til slaveskip. Ikke mye plass til aa spre sitt legeme paa de harde madrassene, men stille sjoe gjorde at onkel og tante reisende Mac overlevde den seks timer lange nattlige turen. Vel framme ble vi moett av Sure Mannen som tok oss videre til et kontor. Vi hadde kjoept billett helt til Kuala Lumpur og regnet med at alt var fikset og i boks. Det var det jo i grunn, men ikke uten litt lureri. Slemme Damen paa kontoret sa nemlig at vi maatte veksle vaare thailandske bath til malaysiske ringgit. Tidlig om morran og troette vi var, godtok vi foerst nyheten. Etter aa ha tatt ut penger (for vi hadde ikke nok bath seff) spurte min Kjaere heldigvis om hva vekslingskursen var. Elendig viste det seg. Hvis ikke Helten hadde vaert snabb nok til aa stoppe vekslingen saa hadde vi tapt 500 kr hver. Slemme Damen sa at vi kom til aa sto fast paa grensa og ikke komme videre. Det viste seg jo selvsagt aa vare null problem aa ikke ha ringgit foer man kom inn i landet. Merkelig det der. Det som jeg ikke skjoenner, er hvorfor folk skal lure deg naar du allerede har kjoept billett og de har faatt penger av deg. Selv om Thailand er kjent som "the land with the golden smiles' saa var ikke det noe vi erfarte saa veldig. Er vel et land som dessverre har blitt oedelagt av for mye turisme.

Etter et par bussbytter og grensekontroll og venting paa diverse kontorer, kom vi fram til Kuala Lumpur etter 29 timers reising. Det syntes vi var nok reising for en stund, og vi slo oss ned for et par dager. Og jammen dukket ikke enda en Loek opp. Broder Loek kom med i reisefoelget forrige fredag. Etter aa ha bedrevet litt sightseeing opp i diverse taarn og moerke huler, fant man ut at ene halvdelen av reisefoelget hadde bursdag. Dette ble feiret som seg hoer og boer med god mat og oel, og klatring ifoert kondomdrakt paa sistnevnte taarn.

Fornoeyde krysset man Malaysia av listen, og man satte seg paa foerste og beste fly til Sumatra, Indonesia. Vi hoppet paa en lokal buss som tok oss til Bukit Lawang, og vi moette en mann ved navn Thomas. Dagen etter bega vi oss ut i jungelen med klare hensikter om aa se en ape eller to. Og jammen fikk ikke bursdagsbarnet sitt oenske oppfylt. Ikke mer enn et par meter inn i jungelen kom vi over en litt mer haarete utgave av undetegnende. Guidene var like begeistret som turistene med flashene, fordi det viste seg aa vaere en vaskeekte utgave av en mannlig og vill orangutang. Det ser man ikke saa ofte. Tror nok han var like nysgjerrig paa oss som vi var paa han, ganske morsomt. Ikke mye senere snublet vi over en mor med hennes barn. Og ikke hvilken som helst mor. Det var Mina som er beryktet og elsket. Hun er semivill, og er dermed ikke saa sjenert. Men hun, som enhver mor, gjoer alt hun kan for aa beskytte sitt i avkom. En turist ble litt for naergaaende, og Mina sa i fra. En snarraadig guide kom imellom, og ble bitt. Vi saa det ikke, fordi vi hadde faatt beskjed om aa gaa "quickly,quickly" da guidene saa at Mina syntes at vi var litt for naerme. Siden vi ikke saa episoden, har vi bare rykter, men guiden vaar sa at denne her turisten som ikke hoerte paa at man skulle trekke seg vekk, heller ikke ville betale for legeutgiftene den her guiden som ble bitt maatte ut med. Ganske uansvarlig turist synes naa jeg, hvis ryktene er sanne.

Med adrelinet pumpende i blodet fortsatte vi turen inn i jungelen til vi kom fram til campingplassen. Rett ved elva, vi hoppet (etter hvert) i den kalde elva for aa vaske av svetten. Etter en tre retters maaltid ble litt morsomme og mindre morsomme leker spilt, foer natten ble tilbringet godt besyttet fra regnet under plastikktaket. Madrassen besto av litt mer plastikk og jord, men slitne kropper sover godt nesten uansett.

Dagen etter var mindre fysisk slitsomt, vi raftet nedover elva paa gigantiske baderinger bundet sammen, Undertegnede er ikke videre begeistret for boelger eller sjansen paa aa komme under vann, men saa frykten i oeynene og sang "in the jungle, the magic jungle, the lion sleeps tonight". Moro var det faktisk, og jeg ville gjort det igjen. "Videre' skrek Loekene, og etter et kort stopp i Medan med vaare nye hollandske venner fra trekkingen, bar turen til Java. Naermere bestemt Yogikarta. Her skal templer beskues foer man setter nesen mot andre utvekster.

Om bitterhet, gylne kampesteiner, tvilsomme bedrifter, doedsjernbaner og oeyidyll

Ironisk hei paa dere.

Til tross for svaert laber kommentargiving paa de siste blogginnleggene slaar vi til med nye innlegg nok en gang. Kan vi synke lavere? Godt mulig, nei, slett ikke utenkelig. Vi lever og aander for aa synke i gjoerme.

Siden forrige normale blogginnlegg (de to forrige var spesialutgaver mest beregnet paa samlere) har vi forlatt Burma, og flydd avsted til Thailandland. De siste dagene i Burma benyttet vi til aa henge mer i Rangoon, som er en meget trivelig by (vi er i skrivende stund paa Ko Tao, en bitteliten thailandsk oey, og vi synes den er stressende sammenlignet med Rangoon med sine 5 millioner innbyggere). At Rangoon har meget trivelige oelpriser (2 kroner for en halvliter) medfoerte ogsaa megen trivsel, og det var med noed og neppe vi kom oss til Golden Rock for aa kikke paa en meget forunderlig beliggende kampestein dekket med gull. I foelge saaga er det ett av Buddhas haarstraa, som soerger for at den kan bli liggende og tilsynelatende trosse alt Isaac Newton noen gang har preket om. Ettersom vi ankom basecamp for Golden Rock midt paa dagen, og det var ca 200 grader ute, falt vi for det meget fristende tilbudet om aa bli baaret opp deler av den 45 minutter lange bratte veien til selve pagodaen. Sittende paa en campingstol montert paa to lange bambusstanger, og med fire sterke baerere ble vi transportert oppover bakkene. Jeg foelte meg i mitt ess. Om ikke jeg har vaert en kolonialist i mine tidligere liv skal jeg spise hatten min.

Etter ytterligere en dag i Rangoon og taarevate farvel med vaare mange favorittsteder floey vi avsted til Bangkok. Kultursjokkerte og stressede over alle folkene og alt maset satte vi oss ned Khao San Road og klamret oss til hver vaar Singha. Morsomt (og tidvis ganske trist) aa sitte paa de mange improviserte oelserveringsstedene og kikke paa folkelivet. I Khao San Road har de opphevet Bangkoks forholdsvis strikte alkoholserveringsregler, saa mens resten av byen stenger ved midnatt, begynner kvelden for fullt i Khao San Road. Foerste kveld tok vi det derfor helt ut, og tok kvelden i firetiden, med et ukjent antall Singha, Chang, Leo og Tiger innabords. Moro. Bangkok har imidlertid mer aa by paa enn backpackergater. Det skulle en ikke trodd.

Dagen derpaa fant vi det for godt aa vaere litt kulturelle. Grand Palace sto paa programmet, og vi saa vaare foerste roedkledte demonstranter paa veien. Herliga London hvor bjutifult det var. Palasset altsaa, ikke demonstrantene (selv om det sikkert var noen smukkasser blant dem ogsaa). Med Shwedagon Paya i Rangoon friskt i minne, ble vi imidlertid ikke saa imponerte som vi kunne blitt. Blaserte og cocky rynket vi paa nesen over turistfaktoren, og det faktum at Shwedagon var "mye mer imponerende". Turen gikk videre for aa kikke paa den temmelig megadigre hvile-Buddhaen i Wat Pho, foer vi hadde sett nok buddhisttempler paa naert hold, Kristin sa "vi snakkes i baren", bestilte oss en mojito og tok Wat Arun naermere i oeyensyn som forgrunn for en feiende flott solnedgang. Resten av tiden i Bangkok gikk med til aa faa slibrige tilbud om baade det ene og det andre, kikke paa folk, dra paa helgemarked og shoppingsenter og kjoere skytrain (skikkelig fremtidsting lissom).

Etter to maaneder paa reise begynte undertegnede aa faa alvorlige andre verdenskrigsseverdighetsabstinenser. Eneste aa gjoere var da aa ta en minibuss til Kanchanaburi, hvor broen over Kwai - en del av den krigsfangebygde "Death Railway" befinner seg. Et meget gripende museum fortalte historien om konstruksjonen av jernbanen, som var beregnet aa ta fem aar, men ble ferdigstilt paa 16 maaneder, etter at krigsfanger paa minimale rasjoner i perioder jobbet 16 til 18 timer per dag. 100 000 mennesker doede i loepet av maanedene det tok aa bygge jernbanen, som skulle hjelpe Japan aa invadere India. En, for meg, langt mindre kjent del av andre verdenskrig, fikk med ett et ansikt. Besoekte ogsaa den enkle og erverdige krigskirkegaarden og spaserte over selve broen i solnedgangen.

Etter aa ha forkastet muligheten til aa kose med tigre i det kjente tigertempelet naer Kanchanaburi tok vi buss, tog og baat til Ko Tao, hvor vi befinner oss naa. Etter to maaneder med reising foelte vi rett og slett for aa ta oss en bolle, legge oss nedpaa og slappe litt av paa en strand. Opprinnelige planer om aa ta dykkelappen har naa rent ut i sanden (knis) etter litt for mye sommel, men vi fikk oss da i det minste en fin og fjong snorkletur i gaar. Saa mange papegoeyefisker, sommerfuglfisker og annet rask som svoemmer rundt paa korallrevene. Temmelig stas, og hadde det ikke vaert for at undertegnede ikke skjenket muligheten for aa bli solbrent paa ryggen naar man snorkler en tanke, hadde han nok vaert blid som en bever i dag. Det er jeg for saa vidt uansett, men poenget bestaar.

This is Burma

Ettersom vi naa har kommet oss til et land hvor vi faktisk kan skrive hva vi vil i bloggen uten aa vaere redd for sensur, tenkte vi at det var paa tide med et innlegg om hva vaart inntykk av Burma var. Hvordan er det aa leve i et land hvor man havner i fengsel for aa fortelle en politisk vits?

LP har dedikert flere sider til diskusjonen "Should You Go" og de konkluderer med at det er et individuelt valg, men man burde vaere en bevisst turist. Jeg vil jo hevde at uansett hvor man reiser saa burde man vaere en ansvarlig turist og i alle fall oppdatere seg litt om de politiske forholdene. Det er som kjent store demonstrasjoner i Bangkok om dagen, men vi hoerte mange turister som ikke helt skjoente hvorfor veier var stengt. Noen ganger er det lurt aa kikke litt opp fra Singha-flaska og runde hjoernet fra Khao San rd. Uansett.

Vi var spente paa hvordan Burma kom til aa vaere, og om vi fikk noe innblikk av hvordan det er aa leve i et saa ufritt land. Foerste inntrykk var at alt var stille og fredelig, men det er det meste naar man kommer rett fra Calcutta. I tillegg er jo folket verdens blideste, og vi hadde stor lyst til aa ta med en rekke av dem i sekken og adoptere dem. Spesielt de som ga oss et ekstra lite innblikk i den politiske virkeligheten. Det skal jo snart vaere "valg' i Burma, og da blir det ikke utstedt flere visum til turister. Myndighetene vil nok fint vaere i fred saa ingen skal faa innblikk i hvordan det valget foregaar. For selvsagt er kandidatene allerede utpekt, og folk flest kan ikke stemme. Sist gang de stemte var det Aung San Suu Kyi som ble valgt. Hun er som kjent i husarrest og ordet "Suu' er ulovlig aa skrive. I tillegg er bilder av 'The Lady" ulovlig. Faren til Suu Kyi var heller ikke en ubetydelig person, saa BE og jeg hadde store planer om aa besoeke museumet som er dedikert til denne mannen. Dette har myndighetene stengt, mest sannsynlig fordi SLORC ikke er videre begeistret for denne familien.

Dette er jo det som er kjent i verdenspressen, i tillegg til munkedemonstrasjonene i 2007. Det er likevel ogsaa de smaa hverdagslige tingene som viser urettferdigheten folk lever under. Et eksempel er telefonlinjer som er saa daarlige at man maa proeve gjentatte ganger for aa faa et signal. Et simkort koster ca. 9000 NOK, og en maa ogsaa betale for innkommende samtaler. Myndighetene gjoer det de kan for aa gjoere kommunikasjon mest mulig vanskelig. Mobil ser en jo som en selvfoelge mange steder, mens det i Burma er en luksusgjenstand som bare er forbeholdt de sykt rike. 15000 dollar maa du punge ut for en bruktbil anno 1988/1989, og det er derfor ikke saerlig mange nye biler aa sikle paa i Yangoon. Det virker ikke som myndighetene gjoer veldig mye for folket, bortsett fra aa bygge nye veier inn til den nye hovedstaden. Vi kjoerte forbi der en natt fra Inle Lake, og BE observerte perverst store hus og lys. For hvis du tror at elektrisitet er en selvfoelge, maa du tro om igjen. Avhengig av prisklasse paa hotell hadde vi stroem et par timer om kvelden og natten, til hele dagen. Men det var takket vare generatorer. Busser, lysroer, generatorer: alt kinesisk. Kina er (bombe) megastore her. BE kunne like saa godt ha skrevet om Kinas innflytelse i Burma som i Angola. De styrer vel rundt 60 % av oekonomien, og her har du vel og forklaringen paa hvorfor FN ikke gjoer saa veldig mye med den politiske situasjonen i Burma. En kan diskturere verdien av sanksjoner fra vestlige land naar India og Kina investerer masse.

Som nevnt tidligere er den politiske friheten minimal, og det kan Bartebroedrene understreke. To av tre har flere ganger vaert i fengsel for aa fortelle politiske vitser. Naa har de en slags immunitet, fordi LP har viet nesten en hel side til de, og mange turister er innom showet deres hver kveld. De har ikke lov aa ha framvisninger paa burmesisk eller offentlig. Men siden showet er populaert for turister har de framvisninger fra sitt hjem paa engelsk. Myndighetene, eller KGB som broedrene kaller det, foelger med, men er redde for aa gjoere noe siden det vil "upset the turist". Og det vil de jo ikke. Det showet var nok et hoeydepunkt for meg siden det ga et befriskende innblikk. I tillegg var det bilder av "The Lady" over hele huset, som viser litt av hva slags mot disse mannfolka har.

Opium er og et stort problem i Burma. Offiselt saa slaar myndighetene ned paa det, mens de mottar penger bak ryggen for mer opiumspredning. Det foerer til at mennesker som bruker opium for 12 aars fengselstraff, mens ingenting blir gjort med spredning av det.

Meningen bak disse eksemplene er aa vise hva vi laerte i Burma. Burma er fantastisk, SLORC er grusomme og folket er det mest vidunderlige jeg noen gang har moett. Jeg angrer ikke paa at jeg dro selv om det er et etisk dilemma. Det er bedre aa se selv enn aa lese det lille som kommer til syne i verdenspressen. Men en foeler seg veldig liten. Hva skal vi to smaa gjoere mot denne urettferdigheten? Et lite skritt er dette blogginnlegget. Spre ordet. Vi spurte folk vi ble kjent med hva de synes om turismen, og inntrykket vi fikk var at de ville at vi skulle vaere der. For da kan vi se, danne inntrykk, snakke om det naar vi kommer hjem. Litt er bedre enn ingenting.

En kan da skjoenne at det var et stort kultursjokk aa komme til Bangkok rett fra Yangoon. Etter aa ha klamret oss til hver vaar Singha mens vi observerte folkelivet i Khao San road dro vi videre til Kanchanaburi, hvor brua over elva Kwae er (ikke Kwai nei). Etter et liten informasjonsdag om den asiatiske siden av andre verdenskrig saa har vi tenkt oss videre til Ko Tao. Der planlegger vi aa legge alle planer til side og glemme tid og sted. Vi skal feire St.Patricks day, snorkle, bli solbrente og bo i en bungalow. Og saa er neste frist paa planen aa vaere i Kuala Lumpur 26. mars for aa moete Bror Loek.

Malt og Humle tester asiatisk bajer

Unnasluntrings to anonyme oelkjenner Malt og Humle har over to maaneder testet en god del asiatiske oeltyper, og tiden er naa moden for Unnasluntrings foerste offisielle bajertest. Fanfare.

De to testere vil i denne omgang ta for seg indisk og burmesisk oel. Om interessen er vedvarende, og verken Malt eller Humle blir avholdsmenn vil det komme mer senere.

India:

Kingfisher Regular (saann ca 5 %): Med sin lekre etikket, utsoekte bouquet og avstemte bitterhet er det ikke rart at denne oelen er en favoritt blant de mange turister. Malt la sin elsk paa den, og omtalte den som nesten like god som Rogalandspils, og Humle paapekte at den antakeligvis ville passet godt til peanoetter.

Kingfisher Strong (7-8%(?)): Den litt mer potente broderen til ovennenvte oel falt ikke i smak i like stor grad. Mens Malt poengterte at etikketen jo var roed og fin, sa Humle at denne smakte for mye alkohol. I likhet med Kingfisher Regular kom ogsaa denne i stor flaske (650 ml), og denne ble litt for toeff naar vi ikke hadde ostetortilla med holidaydip. Fantes ogsaa i Extra Strong utgave (imidlertid var eneste forskjellen at det sto "Extra Strong" paa etiketten.

Godfather (Sterk): I britisk og tibetansk selskap ble denne utproevd i McLeodganj. Malt tok de dypeste slurkene, men hadde heldigvis vett til aa avbryte foer han falt ned noen trapper. Smaken var mer soet enn frisk, og dette brygget gikk rett i fletta paa Humle, som begynte aa omtale oss andre som Mafiabroedre og seg selv som Enzo the baker. Litt pinlig beroert, og av frykt for aa ende opp med et hestehode i sengen, byttet vi til annet oel.

Indus Pride (vanlig): Med utsikt mot Jodphurs imponerende festning proevesmakte vi denne pilsen over et bedre maaltid. Lyst og lettdrikkelig, sa Malt, ville funket veldig bra i parken, sa Humle.

Haywards 5000 (8 %): En siste oel en aften i McLeodganj. Ga ikke mersmak, og Malt kommenterte at soedmen gjorde dette til et oel som ville passet godt til smaagodt. Humle var usikker, og sa til bartenderen: "Vhet duuhh hva schom er problemet med degh?". Vi forlot aastedet.

Tiger (5%): En singaporsk oel, man kan finne de fleste steder i regionen. Humle likte det veldig godt, og kommenterte friskheten. En utpreget kullsyre gjoer dette til et oel som kan passe godt paa terassen og til grillmat.

Tuborg (5%): Paa den engelske puben Joey's Pub i Darjeeling hadde de dette merket og Carlsberg. Vi hadde bare raad til en oel, og siden Carlsberg jo er et Liverpool-oel (og dit kommer vi oss jo ganske lett) proevde vi denne eksotiske roeveren. Den groenne etikketen var klassisk, og minnet Malt om en oel han en gang drakk paa et vorspiel i Norge. Humle begynte aa mumle om muligheten for aa importere dette merket til Norge, men Malt trodde det ville bli for dyrt. Begge var enige om at det var et utsoekt oel, som nok ville kunnet blitt populaert i Norge.

Black Label (5ish %): Helt kurrant lageroel, men mangelen paa friskhet, gjorde at denne aldri ble en saerlig stor suksess blant de to testere. Riktignok smakte det godt med en oel etter at Malt hadde vaert syk, men Kingfisher overgaar Black Label.

Burma:

Myanmar (5%): Dette merket er en joint venture med deltakelse av Burmas junta. Med andre ord skydde vi oelen som pesten. Men naar man valget mellom pest og kolera (i dette tilfellet ikke oel), faller valget lett paa pest assaa. Smakte svaert godt, utsoekt finesse og avstemt bitterhet. Humle kommenterte et snev av roede baer, mens Malt syntes han ante politiske fanger i ettersmaken.

Dagon Strong (7%): I likhet med Kingfisher Strong var denne litt for toeff i trynet naar det kom til alkoholsmak. Faerre oel foer man snoevler = mindre nytelse, saa vi unnlot da capo paa denne bestillingen.

Dagon (5%): Knalloel brygget etter eldgamle prinsipper og uten juntainnblanding. Uheldigvis vanskeligere aa faa tak paa utenfor Rangoon, men i Rangoon fikk man seg et glass usedvanlig leskende brygg for 2 kroner. Det visste baade Malt og Humle aa sette pris paa, saa det ble noen lange kvelder (utover at alle barer i Rangoon stengte kl 23, men det var jo bare aa starte tidlig - Malt og Humle tilpasser seg alle vanskelige forhold lett som en plett (hvor lett er egentlig en plett, noen som vet?)).

Mandalay Blue (Hemmelig): I likhet med det ufattelig ekle Barada-oelet man kan faa tak paa i Damaskus, varierer smaken paa denne oelen fra flaske til flaske. Likhetene er heldigvis ikke saa mange utover det. En flaske vi proevde var nammenam, mens stakkars Bygg som var med de to testerne paa dette tidspunkt fikk seg en oel som smakte soelevann.

Skol (5-6%): I foelge etiketten er dette verdens tredje mest solgte oel, noe Malt og Humle betviler. I foelge samme etikket betyr "skol" cheers. Hvem skulle trodd? Oelen var ganske god, og utpreget friskhet fikk Humle til aa droemme om sommerferie paa hytten.

Mandalay Red (7%): I motsetning til lillebror var denne oelen snadder for leveren.

Baron's Extra Strong (8,8 %): Litt mye alkohol i ettersmaken gjorde denne til et sjeldent valg. Saa langt sterkeste oel paa turen.

Myanmar Double Strong (9,9 %): Baron's' status som sterkeste oel holdt ikke lenge, da juntaen kan mer enn aa tukte befolkningen. Kunststykket aa mekke en saa frisk og god pils med 9,9 % alkohol er en aldri saa liten bragd. Frykten for burmesisk fyllearrest skremte imidlertid Humle fra aa innta mer enn en av disse.

Spirulina Anti-Aging Beer (5%): Med en ung, smekker kvinne paa etiketten, mottoet "Young Forever" og en serioes lapp om at det var sunne aminosyrer og saant i dette brygget, var det ikke rart at baade Malt og Humle likte denne. Imidlertid var den ikke alltid like lett aa faa tak paa, saa Malt proevde den bare to ganger. Den ene gangen smakte det sur tappekran (medisin smaker jo ofte litt ugreit), mens den andre gangen smakte det ypperlig. Og Malt foelte seg veldig ung etterpaa. Two thumbs up.

ABC (8%): Turens saa langt eneste stout var en velsmakende roever med klart oppdragende effekt. Bitter og god, men ingen Guinness, og ingen Samuel Smith's Imperial Stout. Velsmakende avslutning paa kvelden!

Om monkeliv og vinsmaking

Etter Pappa Loek forlot oss i Mandalay satt vi slukne tilbake. Vi tok et godt blikk paa hverandre, og druknet vaar savn med en liten shoppingrunde som ble avsluttet med et spoekelsestog. En ganske surrealistisk ting aa gjoere midt i Myanmar, og vi fant det dermed paa tide med mer sightseeing dagen etter. En ferjetur brakte oss til Mingun, som skulle hatt en perverst stor paya hadde det ikke vaert for at han som ville bygge den doede foer den var ferdig. Underlig nok fullfoerte ikke slavene jobben. Det er dermed en gigantisk ruin som moette oss, som imponerte selv de ikke-ruinfrelste av reisefoelget. Det var og en gigantisk bjelle som fulgte med, som er mindre enn den i Moskva, men denne bjella er da hel. Vi fikk begge gleden av aa staa inni bjella mens den andre slo paa bjella med en stor kjevle. Ga bra klang.

Men reisefeberen kom trengende paa, og vi maatte videre. Etter snart to maaneder med reising har det blitt mye tog og buss, og lite gaaing annet enn trasking i byer. Den typiske norske trangen etter frisk luft og bevegelse var overvelmende, og vi tok derfor bussen til Kalaw. I halvsoevne kom vi fram fire om natten, etter at vi gjentatte ganger hadde spurt naar vi skulle komme fram. Svaret varierte fra "om et kvarter" til "om et par timer", saa vi strevde litt med aa holde oss vaakne. Nu vel. Vi fikk et par timer paa oeyet, foer vi bestemte oss for aa kaste oss i det. Vi slengte oss med et annet fransk par og begynte paa traskinga. Man skal ikke legge skjul paa at gaainga var hard, og at temperaturen gjorde sitt for svettinga. Foerste natten sov vi paa gulvet i en bambushytte i en liten landsby. Undertegnende fikk flashback til Guatemala da ho vaaknet opp av skurrete radio, hostende barn og diverse dyrelyder. Vannbuffaloen hoertes naermere ut enn BE, men heldigvis saa var det BE som var inni huset, og buffaloen utafor. Etter ytterlige en dag med trasking i fint landskap, hvor vi passerte diverse landsbyer og mange nysgjerrige blikk, kom vi fram til et kloster. Der fikk vi en etterlengtet boettedusj, som var saart trengt. Oel i solnedgang ved et kloster kan anbefales. Dagen etter ble vi vekket av smaa monker som ba, og vi trasket videre til Inle Lake. En baat der tok oss til et kloster hvor soevnige katter ble vekket for aa hoppe gjennom ringer. Sosialantropologen i meg fikk og oppfylt et undertrykt oenske om aa se damer med ukjent antall ringer rundt halsen. Det ser hoeyst ubehagelig ut og er noe enn skulle trodd bare fantes i utdaterte antropolgiartikler. BE fikk altsaa ikke overbevist meg om at det er noe jeg burde starte med.

Etter tre dager med trekking kom vi dermed fram til Nyangschwe i Inle Lake. Dusjen fikk bare skrapt av en tredjedel av skitten, men vi foelte oss likevel som nye mennesker. Paa grunn av diverse blemmer paa foetter holdt vi oss rolige ved innsioen. Vi saa en annonse om en vingaard og satte kursen dit. Vinsmaking i Myanmar maa jo proeves, og suget etter vin var sterkt etter en lang periode med bare oel. Optimistiske satte vi oss inn i en pick-up som vi trodde var full. En halvtime og 30 mennesker senere var vi paa vei. Paa et mirakeloest vis kom vi oss av riktig sted. Hvitvinen paa dette stedet viste seg aa vaere veeeldig god, og den maatte dermed testes mer ut. Tre flasker og en del foelelsesmessig pjatt senere hoppet vi paa en pick-up som foerte oss i full fart tilbake til hotellet. En minneverdig formiddag kan man si. Dagen etter var formen slapp, saa vi observerte litt baattliv foer vi begynte paa den 15 timer lange bussturen til Yangoon. Vi koste oss bakerst i bussen og priste Buddha for den nye veien. Halv fem om morran kom vi fram til Yangoon, og foelte ikke helt for en videre busstur som opprinnelig var tenkt. Vi sjekket inn paa "stamstedet" vaart og fikk et par timer paa oeyet.

I skrivende stund er planen aa chille i Yangoon, som er en veldig kul by. Vi har jo vaert her tidligere, men siden jeg var sengeliggende forrige gang saa telles det ikke helt. Videre skal vi til Golden Rock, og saa avsluttes turen i Yangoon foer vi flyr til Bangkok paa fredag. Som vanlig har jeg store seperasjonsproblemer med aa forlate et sted, spesielt et land som det her. Saa vi er glade for at vi fikk nesten full utnyttet visumet (det gjelder i 28 dager, vi er her i 26), foer turen bringer oss videre

Use Your Illusion 1 og 2

Vi flesker til med to blogginnlegg i dag. Myanmars internettcafeer har hatt en lei tendens til aa a) vaere best paa lave hastigheter eller b) vaere saers skeptiske til unnasluntring.blogspot.com. Dette har gitt seg resultater i at megen tid er forduftet, meget har hendt og at ytterligere tid ville forsvunnet om alt skulle kommet i et innlegg. Vi tar derfor en Guns n' Roses anno 1991, og gir ut to cder (evt blogginnlegg) paa en og samme dag.

For de av dere som i endeloes spenning har lurt paa om Madammen har kommet seg etter sykdom, doed og fordervelse: ja. Vi maatte holde hotellet i Yangon litt lengre enn planlagt, med den leie konsekvensen at vaar dyrkjoepte bussbillett til Bagan avgikk med doeden, og at vaar enda mer dyrkjoepte flybillett til samme destinasjon ble eneste loesning for med verdighet aa kunne si at "vi didd Bagan". 23. februar sto vi derfor opp foer fuglene feis, og stavret oss til flyplassen. Bagan er et usaklig imponerende sted. Flere tusen pagodaer bygget over er spredd rundt en temmelig diger elvebredde, saa eneste maaten aa faa sett seg rundt paa er med sykkel og hestekjerre. Vi proevde oss paa begge deler, og hadde en trivelig tid. Foerste dagen testet vi ut sistnevnte. Etter halvannen time sa imidlertid min syke kjaerestes kropp stopp, saa vi kulet det meste av resten av dagen paa hotellet.

24. februar (for oevrig vaar 1,5 aarsdag - hipp hipp) ankom Papa Loek Bagan, og vi moette ham for frokost paa hans ganske snaisne hotell (ingen doede mygglik paa veggene, stort bad med varmtvann og vanntrykk, toalettpapir inkludert i prisen - man maa bare la seg imponere). Jeg hadde nettopp syklet 5 kilometer paa en punktert sykkel for aa faa sett en magisk soloppgang over Bagans tempelskyline - kommer nok bilder paa en facebookprofil naer deg en gang i fremtiden - i mens faar dere kose dere med dette). Min bakside var med andre ord ikke helt enig i at sykkeltur rundt omkring i Old Bagan var en god ide, men det dret jeg 2-0 i, og lot det staa til. Det gikk ganske greit egentlig. Ved loensj sa det imidlertid stopp, og vi syklet tilbake til hotellet vaart. Solnedgangen ble observert fra et pagodatak. Uheldigvis var alle turister i Myanmar paa samme sted, saa stemningen ble ikke helst som til soloppgangen.

Dagen efterpaa floey vi videre til Mandalay. Mandalay var den siste kongelige hovedstaden i Myanmar, foer britene tok saken i egne hender og flyttet hovedstaden sydover. Naa for tiden er Mandalay en artig by aa besoeke av flere grunner. Vi likte kanskje best et par dagsturer utenfor byen, en kveld med opptil flere bajere paa en folkelig grillrestaurant (beer station som de ogsaa omtales som her) og besoeket hos tre bebartede broedre som vil omtales mer i detalj i et blogginnlegg etter at vi har ankommet Thailand. For aa begynne med det foerste: Mandalay ligger i et omraade med en rekke gamle hovedsteder, saa de fleste tar seg en rundtur til en del av disse. Vaare favoritter var Amarapura, hvor verdens lengste teakbro befinner seg (det er naturligvis veldig mange som konkurrerer om den aeren) og Inwa, en god gammeldags kunstig oey - hvor Myanmars konger i sin tid syntes det var fint aa ha en hovedstad (Ikke bare i Dubai de driver med den slags med andre ord). Naa var det mest interessant fordi man kom ganske tett innpaa lokale landsbyer og fordi man saa et skikkelig nice buddhistisk kloster laftet av tre. Veldig norsk stil - stavkirkefoelelsen av stedet var til aa ta og foele paa (Varg Vikernes, om du leser dette: fingrene av fatet!).

Resten av siste nytt er allerede publisert av Kristins publifikasjonsbyraa, og kan finnes rett under dette innlegget (vi er ikke begeistret for kronologisk rekkefoelge. Aaaaaeeeesj.)

En unnasluntrers bekjennelser om diare

Foerst av alt maa vi beklage den sloeve formen paa oppdateringsfronten. Til de av dere som har faatt nattesoevnen oedelagt, en kos i deres retning vil bli avstedsendt naar vi kommer hjem.

Hvor begynner man saa paa to ukers reiseaktivitet i et kort blogginnlegg? Jeg tenker vi begynner med det mest spennende: Undertegnedes moete med herr Diare og hans kompanjong herr Feber. Disse to herrer (i innfloekt ledsag med djevelen) huket tak i meg i Darjeeling, rett etter at jeg hadde tatt en velfortjent Tuborg paa Joney's Pub (de hadde bare dansk oel der) og sovet et natt paa den daarligste madrassen soer for Jotunheimen. Det at madrassen kvalitetsmessig var paa linje med vanntortur og at de to nevnte herrer gjorde sitt inntog i mitt liv, foerte til at vi flyttet til turens hittil fineste hotell - dog det eneste hittil uten eget bad (noe som jo egentlig ikke var en innertier gitt mine lyster i retning aa gaa paa do ti ganger i loepet av natten. Herr Toalett var i motsetning til de to tidligere nevnte herrer en velkommen bekjent for min del, selv om jeg paa en maate foelte jeg ga mindre glede til ham enn han ga meg. Har fremdeles litt daarlig samvittighet for det. Men som min kloke far sa: "Ville jo neste vaert for galt aa ha reist rundt i fem uker i India uten aa ha hatt diare". Naa har jeg ihvertfall noe aa skryte av.

Det er ogsaa annet aa gjoere i Darjeeling enn aa tilbringe kvalitetstid paa do. Utsikten fra rommet vaart var rett paa verdens tredje hoeyeste fjell. Darjeeling var paa litt over 2100 meter, mens Kangchenjunga tronet intet mindre enn 8586 meter over havet. Ganske rart hvordan det innimellom bare "oppsto" midt paa himmelen over skyene. Darjeeling er ogsaa kjent for sin utsoekte te, noe jeg, som en kaffens mann, i mindre grad visste aa sette pris paa enn min mer teglade livsledsager. Rosinen i poelsa i Darjeeling er imidlertid det smaafrekke smalspordamplokomotivet som fremdeles toeffer opp til byen i kommersiell drift. Da toget tar mer enn dobbelt saa lang tid som jeep tok vi sistnevnte til transportetappene, men det forhindret oss ikke i aa dra ut paa kosetur med damptoget en av dagene. Aldri har jeg foelt meg saa toeff! (Gir meg selv nytt klapp paa skulderen for knallvits i blogginnlegg).

Etter Darjeeling tok vi turen til Calcutta, hvor vi gjorde lite annet enn aa ta taxi og synge "Calle Calle cutta cutta cutta EH OH EH " tre dager i strekk. "Taxi taxi taxi" sang vi ogsaa inni mellom. Vi koste oss. Noe annet maatte vi jo likevel ogsaa gjoere. Det ble praktiske ting. Vi sendte hjem elleve kilo med India Post, vekslet rupier til bokstavlig talt plettfrie amerikanske dollar til tre og en halv ukes rundreise i Myanmar (man tar ikke imot hva som helst her i landet) og kikket paa Victoria Memorial - best beskrevet som en blanding av Taj Mahal og US Capitol (http://en.wikipedia.org/wiki/Victoria_Memorial). Skulle gjerne vaert lengre i Calcutta. Vi likte stemingen i byen betraktelig bedre enn Delhi, og klimaet behaget oss etter flere dagers frysing i fjellheimen. Calcutta har en del fikse detaljer ved seg. gule taxi taxi taxi er bare en av dem, Indias eneste trikker er en annen, og haandtrukkede rickshawer er en tredje. Men vi hadde en flybillett med vaart navn paa seg, og i det fjerne luktet vi Myanmar og Dagon Beer, saa tidlig en morgenstund tok vi turen til Calcuttas latterlig lille flyplass (to - 2 - gater paa internasjonal sone i en Indias nest stoerste by med 15 millioner innbyggere!). Litt frustrasjon over manglende kommunikasjon og koekultur, og to timer flyvning senere ankom vi Yangon - inntil for faa aar siden Myanmars hovedstad. Den naavaerende er for ordens skyld ikke en gang nevnt i vaar Lonely Planet-guide.

Yangon ligner overhodet ingen verdens ting paa Calcutta (eller jo enkelte bygninger har visse likheter, og skal rett vaere rett er det ogsaa et par indere her). Det overrasket meg litt ettersom begge er gamle britiske kolonihovedsteder, men slik er naa en gang verden: full av de mest utrolige mysterier. Her er relativt rent og pent, brede gater, ganske slapp trafikksituasjon og fint lite mas. En del vil veksle penger med oss (det finnes ikke minibanker her, saa vi gaar rundt med perverst mye dollars paa oss), men de er av typen som faktisk tar nei som et aalreit svar. Vi er sjokkerte, og har gaat til intensiv Dagon-behandling for aa lette vaare sjokkskader. Dagon paa tapp koster den sjarmerende prisen tre kroner halvliteren, saa vi under oss til og med oel paa cornflakesen og tannpussen. Livet er haerlig.

Av Yangons claims of fame er muligens Shwedagon Paya (http://en.wikipedia.org/wiki/Shwedagon_Paya) den heftigste. Dette pagodaomraadet er saa gullforgylt og vakkert at Norges Banks gullreserver fortoner seg som direkte avskyelig i sammenlikning. Videre hevdes aatte av Buddhas haarstraa aa holde til i pagodaen, og det er derfor det helligste sted paa denne jord for Myanmars buddhister. Videre har Yangon Shwedagons Payas lillebror Sule Paya - en temmelig imponerende pagoda det og - aa by paa. Det er for ordens skyld plassert en rundkjoering rundt denne. Spennende loesning.

Fem og en halv ukes innlandstrasking tar paa, saa torsdag valgte vi aa ta turen til Myanmars vestkyst, og Ngwe Saungs usedvanlig lekre strandlinje. Vi slo paa stortrommen og betalte 40 dollar for et stort dobbelrom paa strandlinjen, og delte stranden (kritthvit sand, bred strand, deilig vann, en kul jungelkledt oey rett utenfor og gode snorklemuligheter) med noe saant som tolv andre turister. At Myanmars turismeindustri ikke er like utbygget som nabolandet i oests er merkbart (ikke at jeg har vaert i Thailand, men jeg gjoer antakelser basert paa kvalifisert gjetning). Alt i alt var det utrolig deilig aa ha et par dager paa stranden, men vi maatte tyvaer dra tilbake til Yangon en dag tidligere enn haapet, da vaar connection videre til Bagan (hvor vi om faa dager skal moete Papa Loek) ikke var mulig aa faa til paa en dag. (Dessuten seks timer + 15 timer paa myanmarsk buss skal du faa billig av meg).

Nu vel, dett var dett. Mer vil foelge. Nu maa jeg tilbake til hotellet og se til min ryggskadete kjaereste.

Erotiske templer, safari og mitt moete med doeden

Etter aa ha beskuet Taj Mahals pomp og prakt (som for oevrig er aldeles hemningsloest overveldende), tok vi foerste og beste nattog til Khajuraho, en liten by best kjent for sine templer med erotiske utskjaeringer. I fare for aa begynne aa roedme (og det er jo skikkelig pinlig), skal jeg ikke utbrodere figurene alt for meget, men det saa absolutt ut som noe Tanya Hansen og Ron Jeremy kunne deltatt i. Utover utskjaeringer som kan gjoere selv den mest frigjorte pinlig beroert, hadde templene fabelaktige krigs- og jaktscener, og like ved kunne man sitte i toppen av et tre og drikke Kingfisher. Alle vaare behov dekket i en liten landsby. Ikke gaerent.

Men vi maatte videre, om vi skulle rekke frem til Hong Kong i tide (og det skal vi jo). Neste etappe var den hittil dyreste delen av vaar lille dannelsesreise - vi skulle se store pusekatter. Grunnet lite imponerende kollektivtilbud fra Khajuraho til landsbyen Tala ved Bandhavgarh Nasjonalpark, leide vi bil med sjaafoer, og tutet avgaarde uten respekt for verken global oppvarming eller barn i Afrika. Tala var i seg selv ikke saa veldig mye aa rope hurra for, men nasjonalparken er det stedet i India hvor det er lettest aa treffe paa slike, og det var jo noe vi gjerne ville. "When in Rome...", som de sier borti Statene. Med soevn i oeynene trappet vi derfor onsdag opp ved Bandhavgarhs Gate 1 foer fuglene feis, og startet den store jakten ombord i en temmelig ubeskyttetest aapen indisk terrengbil, betrygget med at tigrene syntes mennesker smakte vondt, og foelgende utsagn: "No security, no security". Etter aa ha kjoert avgaarde Kaare innover i skogen i en times tid - uten aa ha sett stort annet enn tigerspor, et par raadyr, et par apekatter og ett villsvinn paa langt hold, ankom vi aastedet for langt viktigere saker: masete selger som solgte te, peanoetter og ubestemmelige frityrting. Det behaget oss imidlertid i ganske stor grad, ettersom frokost var droppet til fordel for soevn, og temperaturen var alt annet enn bedagelig i aapen bil i 50 km/t. Etter aa ha drukket oss gode og varme, fikk vi nyss i at tigre var observert av et par elefantryttere, saa vi suste inn i skogen igjen, og kom oss til et sted hvor herr og fru tiger visstnok bedrev sengeaktiviteter like ved. Da det til slutt ble vaar tur til aa kikke paa dette Guds underverk, var de imidlertid ferdige, og herr Tiger (Tiger Woods?) laa og snorket, mens fru tiger var vaaken og himlet med oeynene. Utrolig heftig aa sitte paa en elefant og kikke ned paa en vill tiger som ligger og doeser paa fem meters hold! :) Paa ettermiddagssafarien samme dag var vi mindre heldige tigerwise (det gikk en over veien hvor vi hadde staatt og ventet tre minutter tidligere), men vi saa en rekke andre toeffe dyr - fra hjorter til villkatter og, ikke minst, leoparder. En fantastisk dag i Guds frie natur!

Ogsaa da vi skulle fra Bandhavgarh viste det seg at kollektivtransporten sviktet oss, en ny bil med sjaafoer og 1500 rupier mindre i lommen ankom vi Katni hvorfra vi skulle toeffe nordover til Ganges og Hinduismens helligste by, Varanasi (et stopp som oeker vaar Aller-helligste-by-i-en-eller-flere-ganske-stor(e)-religion(er)-count-paa-fire-maaneder opp til tre. Gud, hvor spirituelt! Jeg er imponert.) For hinduer er det stas aa doe/kremeres i Varanasi, da dette bedrer ens sjanser til aa oppnaa Nirvana betraktelig. Undertegnede skribent er ikke i stand til aa beskrive det knyttneveslaget av inntrykk byen gir - det maa bare oppleves, tror jeg. Langs elven er det ca 85 khater ned mot elven, og paa enkelte av disse foregaar kremasjon i full offentlighet. Ved den stoerste av disse kremasjonskhatene er det en hel industri knyttet opphugging av toemmer til kremasjonene (i ulike kvaliteter og prisklasser) og utregning av hvor mye toemmer som trengs til hvert likbaal. Mens vi var der kom det flere opptog som bar doede mennesker svoepet i fargerike stoffer. Foerst ble de doede baaret ned og dyppet i Ganges, foer de fargerike stoffene ble fjernet og liket ble lagt paa et ferdig preparert baal. Slektningene sto rundt, beroerte foettene til den doede, og deretter satte en hvitkledt mann fyr paa baalet. Det var veldig mye vi ikke forsto, og da vi gikk var jeg saa full av sterke inntrykk at det egentlig var vanskelig aa si noe saerlig. Merker at jeg ikke er i stand til aa forholde meg til doeden paa det viset som man ser her.

Du hellige ku

Etter snart tre uker i India har vi sett og erfart baade det ene og det andre, og begynt aa faa en hard og kynisk holdning mot enhver rickshawsjaafoer som saa vidt ytrer ordene "come to my friend's shop". Oppi McLeod Ganj raadet derimot fred og harmoni, og blant alle munkene tenkte jeg at ingen ville vel lure oss her. Saa feil kan man ta. Vi kjoepte bussbilletter til Delhi i stor tro paa mannen som sa at busstasjonen var bak togstasjonen. Vi bestemte oss nemlig for at buss var bedre enn tog, siden det ville vaere en fryktelig kronglete vei for aa komme seg til en togforbindelse, trodde vi i alle fall. Jeg er meget skeptisk til buss, spesielt naar det er natt og vi skal ned fra et fjell. Men, med frykt i oynene og kniven paa strupen hoppet vi i det og satset paa buss.

Da tiden kom for avgang ble vi positivt overrasket over standarden paa bussen, og koste oss (eller jeg i alle fall) med Bollywood film. Det distraherte meg i alle fall fra aa se ned ut av vinduet og innse at bussen var naermere milimeteren paa aa falle utafor. Svingete og humpete var det, og en av monkene synes vel det ble litt for humpete. Derfor flyttet han seg fra sitt sete, satt seg bak oss, lente seg over stolen min og aapnet vinduet. Og spydde. Slik satt han i en god halvtime. I loepet av natten var det flere som spydde, slik at en deilig lukt spredte seg i bussen. Vi humpet og svinget oss videre, og veien ble ikke noe bedre da vi kom ned fra fjellene. Hodet og rumpa mi befant seg vel egentlig ikke paa stolen mer enn et sekund av gangen. Med en voksende knute i ryggen, hold i siden og et haar som lignet paa dreads skjoente jeg at vi naermet oss Delhi.

En hver sykkel/moped/autorickshaw/lastebil/buss/ku med respekt for seg selv tuter paa alt som er i veien for ens framkost, dermed oeker tutingen jo naermere byen man kommer. Taaken laa og tett, og man kunne saa vidt skimte folk langs veien. Midt ute i odemarka stoppet bussen, og vi ble bryskt kastet ut. Det var siste stopp. Et hvert forsoek aa snakke med sjaafoeren ble moett med hoderysting og peking ut av doera. Engelsken forsvant visst saa plutselig. Hvis det ikke hadde vaert for noen andre snille passasjerer saa hadde vi ikke visst hvor vi var. Vi var nemlig ikke saa naerme togstasjonen, vi var ca. 20 min. unna med rickshaw. Etter 12 timer med ufrivillig headbanging og ingen soevn merket jeg at dette ikke var helt det jeg var klar for. Men til togstasjonen kom vi, selv om sjaafoeren provde aa overbevise oss om at vi skulle gaa av "rett rundt hjoernet for togstasjonen" saa ble han pent nok til aa faktisk kjoere oss til selve inngangen. Spesielt i Delhi virker det som det er veldig vanskelig aa kjoere til der du faktisk skal, og dropper deg heller av "rett rundt hjoernet" saann at du maa krysse en firefelts-vei for aa komme deg dit du faktisk skal. Det er lurt aa vite hvordan det ser ut der du skal, saa slipper du slike morsomme lurerier.

I alle fall: Vi maatte vente i Delhi et par timer foer toget vaart til Agra, og det overlevde vi saa vidt paa en cafe vi fant. Vel framme i Agra steg varmen og bare det faktum at man befant seg i selve byen med Taj Mahal gjorde at humoeret steg. Vi ble hentet paa togstasjonen,og her er en morsom liten detalj som beskriver den mannsjaavinistiske delen av India.

Jeg hadde bestilt hotellet og sendt alle mailene, men likevel var det BE sitt navn som sto paa skiltet. Dette gjentar seg i alle tilfeller. Jeg betalte depositum til hotellet i Udaipur, det var Loken ikke Tufte som sto paa reservasjonen. Alle sjaafoerer spoer BE om hvor vi skal, men klarer paa en magisk maate ikke hoere hva jeg sier og ser forvirrende paa BE for et svar. Hvis jeg sier nei til noe, som f.eks om vi vil ha en guide, girde seg ikke foer BE svarer. Dette er selvsagt mest irriterende for BE, siden han faar alt maset. Men det aa ikke bli hoert faar meg til aa ville dra opp roedstroempene og brenne bhen. Spesielt naar folk spoer BE om de kan ta bilde av meg. Kremt. Akkurat det at saa mange tar bilde av oss er og en morsom India-historie, men faar ta det en annen gang. :) Denne mannsjaavinistiske holdningen er mektig irriterende og faar meg spesielt til aa se roedt naar jeg ikke har sovet hele natten. For denne rickshawsjaafoeren var veldig pratsom, men bare til "sir" . Han synes og det aa se paa veien mens han kjoerte var oppskrytt. Mye bedre aa snu seg og snakke med sine passasjerer. Men vi overlevde, og etter et paroghundre utfyllinger av skjemaer og en semi-varm dusj tuslet man opp paa taket og saa The One and Only:Taj Mahal. Med litt Big Juice (hemmelig kode for oel paa steder som ikke egentlig har lov til aa selge oel) i haanda og utsikt til denne fantastiske marmorbyggningen ble dagen reddet.

Taj Mahal ble inntatt i dag tildig, med en gruppe andre mennesker som ville unngaa menneskemassene. For det er ikke akkurat faa turister her. Likevel saa var det noen som syntes det var like saa spennedeog ta bilde av to troette hvitinger som den svaere marmorbyggningen like ved. Den forlatte byen Fatephur Sikri har og blitt besoekt.

Men, det aa vaere paa et turiststed som det her gjoer man gaar lei av en rekke ting. Man gaar foerst og fremst lei av all maset. Baade "are you experienced" og "holy cow" beskriver godt hvordan det er aa vare turist i India. Det aa bli mast om alt mulig til alle doegnets tider gjoer at vaare "nei" begynner aa bli mer og mer aggressive. Selv om "nei" visst er et veldig vanskelig ord aa forstaa for noen. Det betyr vel bare at man skal mase mer? I Fatephur Sikri tok dette helt av,og selv om jeg ba mannen som hadde fulgt etter oss den siste timen om aa gaa, gikk han ikke foer han hadde dyttet oss til butikken til vennene hans og saa sagt hadet til oss tre ganger. Vi har vel ikke helt funnet teknikken, hvordan bli kvitt alt maset. Det beste er vel aa bare ignorere. Kanskje en tilogmed venner seg til det? Sosialantroplogen inni meg skriker og rasler med sine lilla skjerf om toleranse og at jeg "maa legge vekk mine vestlige holdninger hjemme". Men thefeedupwithallyournagging turisten vinner. For kom igjen, alle vet jo at ikke alle millionene indere er saann, men det er dessverre de som er mest synlig for en backpacker. Derfor beskytter jeg min rett til aa banne hoeyt innvending og prise Ganesh for at rickshawsjaafoeren ikke forstaar norsk. Da kan man nemlig si hva man vil. Det betyr ikke at jeg ikke liker India, det betyr bare at mannsjaavinistiske og masete mannfolk ikke er helt min greie. Og jeg kan ikke love noe, det kan hende jeg kaldkveler en av de en gang. :)

Agra kan krysses av paa listen, og vi tar nattoget til Khajuraho i kveld. Haaper paa mindre mas, for etter det venter en kort svippom en tigerpark foer Varanasi. Og den byen er beryktet for sitt turistmas. Be aware, rickshawsjaafoerer av Varansi, be very aware. Jeg er ikke like naiv og blaaoyd som jeg ser ut som.

Ut med Pakistan, inn med ei ku! (Vi overvaerer indisk patriotisme)

To uker paa vei, og tid for et nytt innlegg for de kravstore massene. Etter palass- og borgbonanzaen i Rajasthan var det helt andre ting som skulle fange vaar interesse. Det kunne vaert cricket, for det er folk tullerusk etter her, men det var sikher og grenseseremonier. Aasted: Amritsar, Punjab. Grunnet elendig research tok vi derfor toget fra Jodphur til Delhi (istedenfor direktetoget som faktisk gaar til Amritsar), hvor vi tilbrakte noen timer, mens vi lengtet etter ro, fred, mye lys og mye varme i Rajasthan, fremfor dur taake, forurensning og mas i Delhi. Rart hvordan noen dager i Udaipur og Jodphur tok knekken paa vaar sans for Delhi. Vi endte derfor opp paa en bar vi hadde vaert paa tidligere og avventet avgang der.

Etter hvert kom vi oss da til Amritsar lell. Riktignok var ankomsten temmelig ugrei. Vi toeffet inn paa jernbanestasjonen ved midnatt, og fikk tak i (evt ble faatt tak i av) en tuktuk-sjaafoer som visste hvor vaart turistgjestehus (med det fiffige, og ikke minst kreative, navnet Tourist Guest House) var. Vi endte opp paa en oede byggeplass. Det var taakete, moerkt og kaldt, og sjaafoeren saa seg veldig rundt etter ett eller annet. Jeg ante geiter i gjoekuret, og saa for meg samtlige banditter fra alle gangsterfilmer jeg noensinne har sett (og ja, jeg inkluderer da Hjemme Alene 1 og 2) komme for aa spise oss. Eventuelt robbe oss for alt vi hadde, og etterlate oss i bare g-strengen. Som vanlig var min skepsis fullstendig unoedvendig. Etter litt fomling saa vi et vennlig lys i det fjerne, og etter at sjaafoeren tutet i ett minutt sammenhengende, kom en nattevakt og slapp oss inn. Flaks at alle paa Tourist Guesthouse sikkert digget oss paa det tidspunktet. Hotellet var saa som saa, men vi sovnet i haap om at det nok var bedre i dagslys.

Det var det ikke.

Soppen hang flere centimeter fra taket, og dusjen var svakere enn det jeg klarer aa spytte. Vi flyttet.

Heldigvis har Amritsar annet aa by paa enn lurvete hoteller. For dem som ikke kan sitt om sikhismen, er da Amritsar deres hellige by. Og rosinen i den hellige poelse er Det Gyldne Tempel, hvis kuppel inneholder intet mindre enn 750 kilo gull. Vi spradet rundt tempelet i tre timer, hvilket sier sitt, for saa megadigert er det tross alt ikke. Like fullt, ting tar tid naar ting er kult, og det var det. En artig ting med Det Gyldne Tempel, og sikhismen generelt, synes aa vaere gjestfriheten som utvises. Alle som kommer til Det Gyldne Tempel kan spise og sove gratis i tempelkomplekset. Vi gjorde det foerste, og satte oss i lotusstilling i en diger hall, sammen med pilegrimmer, og en og annen turist (dem var det imidlertid forsvinnende faa av). Saerdeles trivelig. Bilde her: http://internationalagprograms.okstate.edu/internationalstudents/International_Student_Photos%20and%20Images/india_amritsar_01.jpg

30 kilometer vest for Amritsar ligger Pakistan. For dem som har sett Michael Palin overvaere en fantastisk grensestengingsseremoni paa en av sine reiser, saa er det da her dette skjer. Hver eneste dag kommer tusenvis av "supportere" for aa se paa at grensen stenges paa begge sider av grensen. Bassen ljomer fra patriotiske sanger fra et anlegg paa full pupp, jenter danser foran porten, og kremen av indiske og pakistanske soldater konkurrerer om aa heve foten hoeyest i det de gaar mot grenseporten, trampe hardest foran sin kollega fra motsatt land og aa broele lengst i mikrofonen. Ufattelig spesielt, og en vannvittig bra opplevelse aa ha med i kofferten. Et klipp fra seremonien kan ses her: http://www.youtube.com/watch?v=AI-n02dqF3k

Naa har vi imidlertid forlatt Punjab, for aa ta Dalai Lama naermere i oeyensyn. Etter flukten fra Tibet har han, samt en rekke andre tibetanere, holdt til i McLeodganj, og det er her jeg skriver disse bevingede ord. Her er det utrolig vakkert, det er varmt og godt, og paa de naerliggende fjelltopper ligger det snoe. Naturen er litt norsk av seg, med tett barskog, men duften av geitost uteblir, og fremfor nordmenn med Bergansmeis og norske flagg, moeter en heller paa tibetanske buddhistmunker. Ett problem er imidlertid at her er meget pent aa shoppe, saa reisebudsjettet flyr til himmels som en kosmonaut i vodkarus (paa dette punktet gir jeg meg et klapp paa skulderen for nok et meget talende og treffende bilde).

Med fare for aa ha kjedet den aerede leser gir man seg med dette for denne gang. Etter et par netter til her i McLeodganj gaar turen naa videre til Taj Mahal, smaakinkye Kama Sutra-templer i Kajuraho og tigersafari.

Om flytende palasser, james bond, hellige kuer og et uinntatt fort

En uke har flydd vekk og dermed skrek bloggen for en liten oppdatering.

Selv om vi likte Delhi, saa var det deeiliiig aa komme seg vekk. Vekk fra maset, lureri og lurera og eksosen. Vi flyktet til fredlige Udaipur, som er verdenskjent for sine palassoeyer og deltakelse i blekksprutfilmen med en mann ved navn James Bond. Vi hadde en privat guide de dagene, aussien Malcolm. Han laerte oss en ting eller to om India, saa vi er ikke like groenne lenger. Bare litt limegroenne kanskje. Det var avslappende dager i Udaipur, som vi fyllte opp med en liten baattur rundt og til en av oyene som huser et lite palass. Nabobyen Chittor med sitt fort som spenner 28 kvm ble ogsaa besoekt. Kvelder ble avsluttet med litt film (gjett hvilken) og fyverki over innsjoen. Ikke daarlig.

Etter et par dager der var vi ferdig med aa leke rike, og stappet oss inn i en vond "sleeper" buss, og humpet oss videre til Jodphur. Etter 6 timer og utallige blikk fra andre passasjer kom vi oss fram til et fort som virker skremmende for en hver elefant. Det har nemlig aldri blitt inntatt med makt, og etter en liten sightseeing i dag opp svingete bakker kan man forstaa hvorfor. Foer vi inntok fortet planla vi strategisk og effektivt hvordan dette skal foregaa med oel paa takterrassen paa hotellet vaart. Kjekk og grei utsikt mot fortet nemlig.

Mat blir det jo en del av, og indisk mat er som kjent gooodt. Men omelett er vel ikke helt det India er kjent for. Unntatt for en viss mann i Jodphur som gaar etter navnet "the omelett man". Der har vi fortaert vaar frokost og lunsj til den nette sum av 6 kr (to sandwicher med omelett og og brus for begge). Han ble kjent gjennom The Book (LP) og har dermed en rekke kunder allerede foer han aapner. Man sitter paa en krakk og nyter sin deilige omelett mens mopeder, rickshawer og kuer tutet og rauter forbi. Alltid ko, selv om det er en rekke kopier bare to steg unna. Smaa opplevelser er ofte det som gjoer turen.

10 dager har gaatt siden vi forlot Norge, og den verdenen foeles laangt unna. Noe det jo er og. Naa skal Rajasthan forlates, og Amritsar er prioritering nummer 1. 11 timer med tog til Delhi, foer 6 timer med tog til Amritsar. Godt det ikke er avstander i dette lille landet.

Men naa skriker en kroellete gutt for en liten fugleoel, oppfriskring trengs foer en lang tokt.

Og saa begynner vi:

Er paa plass i Delhi, hvor vi etter beste evne proever aa vende oss til Det Komplette Kaos. Underlig hvordan vi i Norge ikke i tilstrekkelig grad har tatt til oss hendige skikker som fullstendig vanvidd i trafikken og absurde mengder sykler, mopeder, biler, tuktuker, kjerrer, hunder, elefanter, folk og storfe i gatene. Men der er vel haab om at vi en gang vil laere.

Utover generell tilvenning til Indias galskap og det aa vaere paa tur, har vi ogsaa faatt sett oss litt rundt i Delhi. Flott by, med mangt og meget aa beskue. Blant hoeydepunktet har vaert Det Roede Fortet (ikke i slekt med Grethe) og diverse stein fra svunnen tid. Ogsaa En rekke gode matopplevelser og Kingfisher-relaterte eventyr er noe aa skrive hjem om. Kingfisher er den eminente indiske bajer, som vanligvis serveres i en sjarmerende 0,65-liters flasker. Man kan bli religioes av mindre. Og nettopp det lurer jeg paa aa bli: Etter aa ha vanket rundt blant sikher med turban og bahaier som rett og slett bare har en meget fornuftig religioes tilnaerming til livet ligger disse to religionene i tet som min religioese rettesnor de kommende ukene. Etter alt aa doemme vinner sikhene til slutt, da jeg har ca mest lyst i verden til aa begynne aa gaa med turban.

Delhi er jo ogsaa kjent for sine "hjelpsomme" sjarlatener og lurendreiere. Det staar skrevet: "These touts (train station touts red. anm.) are at their worst at New Delhi Station. Here they may try to prevent you from reaching the upstairs International Tourist Bureau and divert you to a local (overpriced and often unreliable) travel agency. (...) Do not believe anyone who tells you it has shifted, closed or burnt down - this is a scam to lead you elsewhere. There are reportedly railway porters involved in scams, so stay on your toes and don't let anyone stop you from going to the 1st floor of the main building for bookings." (The Holy Lonely Planet - 1. Dehli-bok)

Og sannelig sier jeg til dere: Kristin og Sese Seko vandret i gaar med fredig i retning New Delhi Station med konkrete og konsise planer om aa handle inn et par kjappe togbilletter. I det vi ankommer ble vi stoppet av en porter som spurte om vi hadde billetter. Det hadde vi jo ikke, saa han dro oss til side for aa forklare veien til billettkontoret. Med beklagende fakter forklarte han at billettkontoret var stengt, og at billetter naa ble solgt paa det offisielle turistinformasjonskontoret litt nedi byen. Uffameg, og peking paa en tilfeldig laast doer for aa tydeliggjoere at det var stengt. De bygger metro nemlig, og masse greier blir flyttet rundt omkring foer The Commonwealth Games. (Saerlig ting i andre etasje.) Men han skulle hjelpe oss, saa vi fikk en billig tuktuk til kontoret. Det Offisielle maa vite.

Og hva faen skjer? Vi blir med. Dumme som kyr som vi er (skal sant sies var ble vi ogsaa naermest tvunget inn i den tuktuken, men vi kunne vel motstaatt om vi var litt varmere i troeyen. Da vi ankom turistkontoret saa vi umiddelbart at det ikke var der han hadde pekt i LP, men like fullt var kontoret utstyrt med fake "Indias myndigheters offisielle turistinformasjonskontort"-skilt, saa vi ble motvillig med inn. Den hjelpsomme betjeningen der kunen fortelle at alle tog var fulle, og at eneste haap for oss var aa bestille fly til vaart neste stopp. Naa luktet vi heldigvis saa mange geiter i cornflakespakken at vi tok til vettet og dro vaar kos - til det ekte offisielle turistkontoret, som bekreftet at alt vi hadde faatt servert bare var bull, og at vi skulle be slike lurendreiere ta seg en bolle og gaa forbi dem. Som sagt, saa gjort - i loepet av en halvtimes tid hadde vi satt en dude som "kjente oss igjen fra hotellet" paa plass ved aa spoerre om hvilket hotell det var (han ble svar skyldig: "det i paharganj" (hovedbackpackeromraadet)) og to nye hjelpsom portere paa plass ved aa ignorere deres historier om hvordan vi skulle komme oss til det riktige kontoret (han ene benektet faktisk kontorets eksistens selv om vi SAA skiltet som viste veien. Spenstig.).

Saa vi har vel forhaapentligvis laert en lekse, og den var ikke saerlig dyrkjoept :) I ettertid fatter jeg ikke hvordan vi gled med i hans fullstendig latterlige historie om at metroutbygging gjorde at kontoret var flyttet - men de er vel bare ganske flinke paa det de driver med. At enkelte har mage til aa bruke av sin tid paa aa lyve turister mot bedre vitende er en helt annen historie. Heldigvis gjelder dette kun noe faa. Indere generelt er meget trivellige.

Naa, med togbilletter i lommen, gjoer vi som Pet Shop Boys, og toeffer vestover. Udaipur og Jodphur i Rajasthan skal besoekes, foer turen gaar nordover til Punjab, hvor Lok Sese Seko satser paa aa bli fullblods sikh i Det Gyldne Tempel, og deretter til McLeodganj hvor Kristin skal bedrive yoga og meditasjon mens Loeken Singh drikker oel i baren hos Dalai Lama.