Om monkeliv og vinsmaking

Etter Pappa Loek forlot oss i Mandalay satt vi slukne tilbake. Vi tok et godt blikk paa hverandre, og druknet vaar savn med en liten shoppingrunde som ble avsluttet med et spoekelsestog. En ganske surrealistisk ting aa gjoere midt i Myanmar, og vi fant det dermed paa tide med mer sightseeing dagen etter. En ferjetur brakte oss til Mingun, som skulle hatt en perverst stor paya hadde det ikke vaert for at han som ville bygge den doede foer den var ferdig. Underlig nok fullfoerte ikke slavene jobben. Det er dermed en gigantisk ruin som moette oss, som imponerte selv de ikke-ruinfrelste av reisefoelget. Det var og en gigantisk bjelle som fulgte med, som er mindre enn den i Moskva, men denne bjella er da hel. Vi fikk begge gleden av aa staa inni bjella mens den andre slo paa bjella med en stor kjevle. Ga bra klang.

Men reisefeberen kom trengende paa, og vi maatte videre. Etter snart to maaneder med reising har det blitt mye tog og buss, og lite gaaing annet enn trasking i byer. Den typiske norske trangen etter frisk luft og bevegelse var overvelmende, og vi tok derfor bussen til Kalaw. I halvsoevne kom vi fram fire om natten, etter at vi gjentatte ganger hadde spurt naar vi skulle komme fram. Svaret varierte fra "om et kvarter" til "om et par timer", saa vi strevde litt med aa holde oss vaakne. Nu vel. Vi fikk et par timer paa oeyet, foer vi bestemte oss for aa kaste oss i det. Vi slengte oss med et annet fransk par og begynte paa traskinga. Man skal ikke legge skjul paa at gaainga var hard, og at temperaturen gjorde sitt for svettinga. Foerste natten sov vi paa gulvet i en bambushytte i en liten landsby. Undertegnende fikk flashback til Guatemala da ho vaaknet opp av skurrete radio, hostende barn og diverse dyrelyder. Vannbuffaloen hoertes naermere ut enn BE, men heldigvis saa var det BE som var inni huset, og buffaloen utafor. Etter ytterlige en dag med trasking i fint landskap, hvor vi passerte diverse landsbyer og mange nysgjerrige blikk, kom vi fram til et kloster. Der fikk vi en etterlengtet boettedusj, som var saart trengt. Oel i solnedgang ved et kloster kan anbefales. Dagen etter ble vi vekket av smaa monker som ba, og vi trasket videre til Inle Lake. En baat der tok oss til et kloster hvor soevnige katter ble vekket for aa hoppe gjennom ringer. Sosialantropologen i meg fikk og oppfylt et undertrykt oenske om aa se damer med ukjent antall ringer rundt halsen. Det ser hoeyst ubehagelig ut og er noe enn skulle trodd bare fantes i utdaterte antropolgiartikler. BE fikk altsaa ikke overbevist meg om at det er noe jeg burde starte med.

Etter tre dager med trekking kom vi dermed fram til Nyangschwe i Inle Lake. Dusjen fikk bare skrapt av en tredjedel av skitten, men vi foelte oss likevel som nye mennesker. Paa grunn av diverse blemmer paa foetter holdt vi oss rolige ved innsioen. Vi saa en annonse om en vingaard og satte kursen dit. Vinsmaking i Myanmar maa jo proeves, og suget etter vin var sterkt etter en lang periode med bare oel. Optimistiske satte vi oss inn i en pick-up som vi trodde var full. En halvtime og 30 mennesker senere var vi paa vei. Paa et mirakeloest vis kom vi oss av riktig sted. Hvitvinen paa dette stedet viste seg aa vaere veeeldig god, og den maatte dermed testes mer ut. Tre flasker og en del foelelsesmessig pjatt senere hoppet vi paa en pick-up som foerte oss i full fart tilbake til hotellet. En minneverdig formiddag kan man si. Dagen etter var formen slapp, saa vi observerte litt baattliv foer vi begynte paa den 15 timer lange bussturen til Yangoon. Vi koste oss bakerst i bussen og priste Buddha for den nye veien. Halv fem om morran kom vi fram til Yangoon, og foelte ikke helt for en videre busstur som opprinnelig var tenkt. Vi sjekket inn paa "stamstedet" vaart og fikk et par timer paa oeyet.

I skrivende stund er planen aa chille i Yangoon, som er en veldig kul by. Vi har jo vaert her tidligere, men siden jeg var sengeliggende forrige gang saa telles det ikke helt. Videre skal vi til Golden Rock, og saa avsluttes turen i Yangoon foer vi flyr til Bangkok paa fredag. Som vanlig har jeg store seperasjonsproblemer med aa forlate et sted, spesielt et land som det her. Saa vi er glade for at vi fikk nesten full utnyttet visumet (det gjelder i 28 dager, vi er her i 26), foer turen bringer oss videre