Ironisk hei paa dere.
Til tross for svaert laber kommentargiving paa de siste blogginnleggene slaar vi til med nye innlegg nok en gang. Kan vi synke lavere? Godt mulig, nei, slett ikke utenkelig. Vi lever og aander for aa synke i gjoerme.
Siden forrige normale blogginnlegg (de to forrige var spesialutgaver mest beregnet paa samlere) har vi forlatt Burma, og flydd avsted til Thailandland. De siste dagene i Burma benyttet vi til aa henge mer i Rangoon, som er en meget trivelig by (vi er i skrivende stund paa Ko Tao, en bitteliten thailandsk oey, og vi synes den er stressende sammenlignet med Rangoon med sine 5 millioner innbyggere). At Rangoon har meget trivelige oelpriser (2 kroner for en halvliter) medfoerte ogsaa megen trivsel, og det var med noed og neppe vi kom oss til Golden Rock for aa kikke paa en meget forunderlig beliggende kampestein dekket med gull. I foelge saaga er det ett av Buddhas haarstraa, som soerger for at den kan bli liggende og tilsynelatende trosse alt Isaac Newton noen gang har preket om. Ettersom vi ankom basecamp for Golden Rock midt paa dagen, og det var ca 200 grader ute, falt vi for det meget fristende tilbudet om aa bli baaret opp deler av den 45 minutter lange bratte veien til selve pagodaen. Sittende paa en campingstol montert paa to lange bambusstanger, og med fire sterke baerere ble vi transportert oppover bakkene. Jeg foelte meg i mitt ess. Om ikke jeg har vaert en kolonialist i mine tidligere liv skal jeg spise hatten min.
Etter ytterligere en dag i Rangoon og taarevate farvel med vaare mange favorittsteder floey vi avsted til Bangkok. Kultursjokkerte og stressede over alle folkene og alt maset satte vi oss ned Khao San Road og klamret oss til hver vaar Singha. Morsomt (og tidvis ganske trist) aa sitte paa de mange improviserte oelserveringsstedene og kikke paa folkelivet. I Khao San Road har de opphevet Bangkoks forholdsvis strikte alkoholserveringsregler, saa mens resten av byen stenger ved midnatt, begynner kvelden for fullt i Khao San Road. Foerste kveld tok vi det derfor helt ut, og tok kvelden i firetiden, med et ukjent antall Singha, Chang, Leo og Tiger innabords. Moro. Bangkok har imidlertid mer aa by paa enn backpackergater. Det skulle en ikke trodd.
Dagen derpaa fant vi det for godt aa vaere litt kulturelle. Grand Palace sto paa programmet, og vi saa vaare foerste roedkledte demonstranter paa veien. Herliga London hvor bjutifult det var. Palasset altsaa, ikke demonstrantene (selv om det sikkert var noen smukkasser blant dem ogsaa). Med Shwedagon Paya i Rangoon friskt i minne, ble vi imidlertid ikke saa imponerte som vi kunne blitt. Blaserte og cocky rynket vi paa nesen over turistfaktoren, og det faktum at Shwedagon var "mye mer imponerende". Turen gikk videre for aa kikke paa den temmelig megadigre hvile-Buddhaen i Wat Pho, foer vi hadde sett nok buddhisttempler paa naert hold, Kristin sa "vi snakkes i baren", bestilte oss en mojito og tok Wat Arun naermere i oeyensyn som forgrunn for en feiende flott solnedgang. Resten av tiden i Bangkok gikk med til aa faa slibrige tilbud om baade det ene og det andre, kikke paa folk, dra paa helgemarked og shoppingsenter og kjoere skytrain (skikkelig fremtidsting lissom).
Etter to maaneder paa reise begynte undertegnede aa faa alvorlige andre verdenskrigsseverdighetsabstinenser. Eneste aa gjoere var da aa ta en minibuss til Kanchanaburi, hvor broen over Kwai - en del av den krigsfangebygde "Death Railway" befinner seg. Et meget gripende museum fortalte historien om konstruksjonen av jernbanen, som var beregnet aa ta fem aar, men ble ferdigstilt paa 16 maaneder, etter at krigsfanger paa minimale rasjoner i perioder jobbet 16 til 18 timer per dag. 100 000 mennesker doede i loepet av maanedene det tok aa bygge jernbanen, som skulle hjelpe Japan aa invadere India. En, for meg, langt mindre kjent del av andre verdenskrig, fikk med ett et ansikt. Besoekte ogsaa den enkle og erverdige krigskirkegaarden og spaserte over selve broen i solnedgangen.
Etter aa ha forkastet muligheten til aa kose med tigre i det kjente tigertempelet naer Kanchanaburi tok vi buss, tog og baat til Ko Tao, hvor vi befinner oss naa. Etter to maaneder med reising foelte vi rett og slett for aa ta oss en bolle, legge oss nedpaa og slappe litt av paa en strand. Opprinnelige planer om aa ta dykkelappen har naa rent ut i sanden (knis) etter litt for mye sommel, men vi fikk oss da i det minste en fin og fjong snorkletur i gaar. Saa mange papegoeyefisker, sommerfuglfisker og annet rask som svoemmer rundt paa korallrevene. Temmelig stas, og hadde det ikke vaert for at undertegnede ikke skjenket muligheten for aa bli solbrent paa ryggen naar man snorkler en tanke, hadde han nok vaert blid som en bever i dag. Det er jeg for saa vidt uansett, men poenget bestaar.
fredag 19. mars 2010
mandag 15. mars 2010
This is Burma
Ettersom vi naa har kommet oss til et land hvor vi faktisk kan skrive hva vi vil i bloggen uten aa vaere redd for sensur, tenkte vi at det var paa tide med et innlegg om hva vaart inntykk av Burma var. Hvordan er det aa leve i et land hvor man havner i fengsel for aa fortelle en politisk vits?
LP har dedikert flere sider til diskusjonen "Should You Go" og de konkluderer med at det er et individuelt valg, men man burde vaere en bevisst turist. Jeg vil jo hevde at uansett hvor man reiser saa burde man vaere en ansvarlig turist og i alle fall oppdatere seg litt om de politiske forholdene. Det er som kjent store demonstrasjoner i Bangkok om dagen, men vi hoerte mange turister som ikke helt skjoente hvorfor veier var stengt. Noen ganger er det lurt aa kikke litt opp fra Singha-flaska og runde hjoernet fra Khao San rd. Uansett.
Vi var spente paa hvordan Burma kom til aa vaere, og om vi fikk noe innblikk av hvordan det er aa leve i et saa ufritt land. Foerste inntrykk var at alt var stille og fredelig, men det er det meste naar man kommer rett fra Calcutta. I tillegg er jo folket verdens blideste, og vi hadde stor lyst til aa ta med en rekke av dem i sekken og adoptere dem. Spesielt de som ga oss et ekstra lite innblikk i den politiske virkeligheten. Det skal jo snart vaere "valg' i Burma, og da blir det ikke utstedt flere visum til turister. Myndighetene vil nok fint vaere i fred saa ingen skal faa innblikk i hvordan det valget foregaar. For selvsagt er kandidatene allerede utpekt, og folk flest kan ikke stemme. Sist gang de stemte var det Aung San Suu Kyi som ble valgt. Hun er som kjent i husarrest og ordet "Suu' er ulovlig aa skrive. I tillegg er bilder av 'The Lady" ulovlig. Faren til Suu Kyi var heller ikke en ubetydelig person, saa BE og jeg hadde store planer om aa besoeke museumet som er dedikert til denne mannen. Dette har myndighetene stengt, mest sannsynlig fordi SLORC ikke er videre begeistret for denne familien.
Dette er jo det som er kjent i verdenspressen, i tillegg til munkedemonstrasjonene i 2007. Det er likevel ogsaa de smaa hverdagslige tingene som viser urettferdigheten folk lever under. Et eksempel er telefonlinjer som er saa daarlige at man maa proeve gjentatte ganger for aa faa et signal. Et simkort koster ca. 9000 NOK, og en maa ogsaa betale for innkommende samtaler. Myndighetene gjoer det de kan for aa gjoere kommunikasjon mest mulig vanskelig. Mobil ser en jo som en selvfoelge mange steder, mens det i Burma er en luksusgjenstand som bare er forbeholdt de sykt rike. 15000 dollar maa du punge ut for en bruktbil anno 1988/1989, og det er derfor ikke saerlig mange nye biler aa sikle paa i Yangoon. Det virker ikke som myndighetene gjoer veldig mye for folket, bortsett fra aa bygge nye veier inn til den nye hovedstaden. Vi kjoerte forbi der en natt fra Inle Lake, og BE observerte perverst store hus og lys. For hvis du tror at elektrisitet er en selvfoelge, maa du tro om igjen. Avhengig av prisklasse paa hotell hadde vi stroem et par timer om kvelden og natten, til hele dagen. Men det var takket vare generatorer. Busser, lysroer, generatorer: alt kinesisk. Kina er (bombe) megastore her. BE kunne like saa godt ha skrevet om Kinas innflytelse i Burma som i Angola. De styrer vel rundt 60 % av oekonomien, og her har du vel og forklaringen paa hvorfor FN ikke gjoer saa veldig mye med den politiske situasjonen i Burma. En kan diskturere verdien av sanksjoner fra vestlige land naar India og Kina investerer masse.
Som nevnt tidligere er den politiske friheten minimal, og det kan Bartebroedrene understreke. To av tre har flere ganger vaert i fengsel for aa fortelle politiske vitser. Naa har de en slags immunitet, fordi LP har viet nesten en hel side til de, og mange turister er innom showet deres hver kveld. De har ikke lov aa ha framvisninger paa burmesisk eller offentlig. Men siden showet er populaert for turister har de framvisninger fra sitt hjem paa engelsk. Myndighetene, eller KGB som broedrene kaller det, foelger med, men er redde for aa gjoere noe siden det vil "upset the turist". Og det vil de jo ikke. Det showet var nok et hoeydepunkt for meg siden det ga et befriskende innblikk. I tillegg var det bilder av "The Lady" over hele huset, som viser litt av hva slags mot disse mannfolka har.
Opium er og et stort problem i Burma. Offiselt saa slaar myndighetene ned paa det, mens de mottar penger bak ryggen for mer opiumspredning. Det foerer til at mennesker som bruker opium for 12 aars fengselstraff, mens ingenting blir gjort med spredning av det.
Meningen bak disse eksemplene er aa vise hva vi laerte i Burma. Burma er fantastisk, SLORC er grusomme og folket er det mest vidunderlige jeg noen gang har moett. Jeg angrer ikke paa at jeg dro selv om det er et etisk dilemma. Det er bedre aa se selv enn aa lese det lille som kommer til syne i verdenspressen. Men en foeler seg veldig liten. Hva skal vi to smaa gjoere mot denne urettferdigheten? Et lite skritt er dette blogginnlegget. Spre ordet. Vi spurte folk vi ble kjent med hva de synes om turismen, og inntrykket vi fikk var at de ville at vi skulle vaere der. For da kan vi se, danne inntrykk, snakke om det naar vi kommer hjem. Litt er bedre enn ingenting.
En kan da skjoenne at det var et stort kultursjokk aa komme til Bangkok rett fra Yangoon. Etter aa ha klamret oss til hver vaar Singha mens vi observerte folkelivet i Khao San road dro vi videre til Kanchanaburi, hvor brua over elva Kwae er (ikke Kwai nei). Etter et liten informasjonsdag om den asiatiske siden av andre verdenskrig saa har vi tenkt oss videre til Ko Tao. Der planlegger vi aa legge alle planer til side og glemme tid og sted. Vi skal feire St.Patricks day, snorkle, bli solbrente og bo i en bungalow. Og saa er neste frist paa planen aa vaere i Kuala Lumpur 26. mars for aa moete Bror Loek.
LP har dedikert flere sider til diskusjonen "Should You Go" og de konkluderer med at det er et individuelt valg, men man burde vaere en bevisst turist. Jeg vil jo hevde at uansett hvor man reiser saa burde man vaere en ansvarlig turist og i alle fall oppdatere seg litt om de politiske forholdene. Det er som kjent store demonstrasjoner i Bangkok om dagen, men vi hoerte mange turister som ikke helt skjoente hvorfor veier var stengt. Noen ganger er det lurt aa kikke litt opp fra Singha-flaska og runde hjoernet fra Khao San rd. Uansett.
Vi var spente paa hvordan Burma kom til aa vaere, og om vi fikk noe innblikk av hvordan det er aa leve i et saa ufritt land. Foerste inntrykk var at alt var stille og fredelig, men det er det meste naar man kommer rett fra Calcutta. I tillegg er jo folket verdens blideste, og vi hadde stor lyst til aa ta med en rekke av dem i sekken og adoptere dem. Spesielt de som ga oss et ekstra lite innblikk i den politiske virkeligheten. Det skal jo snart vaere "valg' i Burma, og da blir det ikke utstedt flere visum til turister. Myndighetene vil nok fint vaere i fred saa ingen skal faa innblikk i hvordan det valget foregaar. For selvsagt er kandidatene allerede utpekt, og folk flest kan ikke stemme. Sist gang de stemte var det Aung San Suu Kyi som ble valgt. Hun er som kjent i husarrest og ordet "Suu' er ulovlig aa skrive. I tillegg er bilder av 'The Lady" ulovlig. Faren til Suu Kyi var heller ikke en ubetydelig person, saa BE og jeg hadde store planer om aa besoeke museumet som er dedikert til denne mannen. Dette har myndighetene stengt, mest sannsynlig fordi SLORC ikke er videre begeistret for denne familien.
Dette er jo det som er kjent i verdenspressen, i tillegg til munkedemonstrasjonene i 2007. Det er likevel ogsaa de smaa hverdagslige tingene som viser urettferdigheten folk lever under. Et eksempel er telefonlinjer som er saa daarlige at man maa proeve gjentatte ganger for aa faa et signal. Et simkort koster ca. 9000 NOK, og en maa ogsaa betale for innkommende samtaler. Myndighetene gjoer det de kan for aa gjoere kommunikasjon mest mulig vanskelig. Mobil ser en jo som en selvfoelge mange steder, mens det i Burma er en luksusgjenstand som bare er forbeholdt de sykt rike. 15000 dollar maa du punge ut for en bruktbil anno 1988/1989, og det er derfor ikke saerlig mange nye biler aa sikle paa i Yangoon. Det virker ikke som myndighetene gjoer veldig mye for folket, bortsett fra aa bygge nye veier inn til den nye hovedstaden. Vi kjoerte forbi der en natt fra Inle Lake, og BE observerte perverst store hus og lys. For hvis du tror at elektrisitet er en selvfoelge, maa du tro om igjen. Avhengig av prisklasse paa hotell hadde vi stroem et par timer om kvelden og natten, til hele dagen. Men det var takket vare generatorer. Busser, lysroer, generatorer: alt kinesisk. Kina er (bombe) megastore her. BE kunne like saa godt ha skrevet om Kinas innflytelse i Burma som i Angola. De styrer vel rundt 60 % av oekonomien, og her har du vel og forklaringen paa hvorfor FN ikke gjoer saa veldig mye med den politiske situasjonen i Burma. En kan diskturere verdien av sanksjoner fra vestlige land naar India og Kina investerer masse.
Som nevnt tidligere er den politiske friheten minimal, og det kan Bartebroedrene understreke. To av tre har flere ganger vaert i fengsel for aa fortelle politiske vitser. Naa har de en slags immunitet, fordi LP har viet nesten en hel side til de, og mange turister er innom showet deres hver kveld. De har ikke lov aa ha framvisninger paa burmesisk eller offentlig. Men siden showet er populaert for turister har de framvisninger fra sitt hjem paa engelsk. Myndighetene, eller KGB som broedrene kaller det, foelger med, men er redde for aa gjoere noe siden det vil "upset the turist". Og det vil de jo ikke. Det showet var nok et hoeydepunkt for meg siden det ga et befriskende innblikk. I tillegg var det bilder av "The Lady" over hele huset, som viser litt av hva slags mot disse mannfolka har.
Opium er og et stort problem i Burma. Offiselt saa slaar myndighetene ned paa det, mens de mottar penger bak ryggen for mer opiumspredning. Det foerer til at mennesker som bruker opium for 12 aars fengselstraff, mens ingenting blir gjort med spredning av det.
Meningen bak disse eksemplene er aa vise hva vi laerte i Burma. Burma er fantastisk, SLORC er grusomme og folket er det mest vidunderlige jeg noen gang har moett. Jeg angrer ikke paa at jeg dro selv om det er et etisk dilemma. Det er bedre aa se selv enn aa lese det lille som kommer til syne i verdenspressen. Men en foeler seg veldig liten. Hva skal vi to smaa gjoere mot denne urettferdigheten? Et lite skritt er dette blogginnlegget. Spre ordet. Vi spurte folk vi ble kjent med hva de synes om turismen, og inntrykket vi fikk var at de ville at vi skulle vaere der. For da kan vi se, danne inntrykk, snakke om det naar vi kommer hjem. Litt er bedre enn ingenting.
En kan da skjoenne at det var et stort kultursjokk aa komme til Bangkok rett fra Yangoon. Etter aa ha klamret oss til hver vaar Singha mens vi observerte folkelivet i Khao San road dro vi videre til Kanchanaburi, hvor brua over elva Kwae er (ikke Kwai nei). Etter et liten informasjonsdag om den asiatiske siden av andre verdenskrig saa har vi tenkt oss videre til Ko Tao. Der planlegger vi aa legge alle planer til side og glemme tid og sted. Vi skal feire St.Patricks day, snorkle, bli solbrente og bo i en bungalow. Og saa er neste frist paa planen aa vaere i Kuala Lumpur 26. mars for aa moete Bror Loek.
Malt og Humle tester asiatisk bajer
Unnasluntrings to anonyme oelkjenner Malt og Humle har over to maaneder testet en god del asiatiske oeltyper, og tiden er naa moden for Unnasluntrings foerste offisielle bajertest. Fanfare.
De to testere vil i denne omgang ta for seg indisk og burmesisk oel. Om interessen er vedvarende, og verken Malt eller Humle blir avholdsmenn vil det komme mer senere.
India:
Kingfisher Regular (saann ca 5 %): Med sin lekre etikket, utsoekte bouquet og avstemte bitterhet er det ikke rart at denne oelen er en favoritt blant de mange turister. Malt la sin elsk paa den, og omtalte den som nesten like god som Rogalandspils, og Humle paapekte at den antakeligvis ville passet godt til peanoetter.
Kingfisher Strong (7-8%(?)): Den litt mer potente broderen til ovennenvte oel falt ikke i smak i like stor grad. Mens Malt poengterte at etikketen jo var roed og fin, sa Humle at denne smakte for mye alkohol. I likhet med Kingfisher Regular kom ogsaa denne i stor flaske (650 ml), og denne ble litt for toeff naar vi ikke hadde ostetortilla med holidaydip. Fantes ogsaa i Extra Strong utgave (imidlertid var eneste forskjellen at det sto "Extra Strong" paa etiketten.
Godfather (Sterk): I britisk og tibetansk selskap ble denne utproevd i McLeodganj. Malt tok de dypeste slurkene, men hadde heldigvis vett til aa avbryte foer han falt ned noen trapper. Smaken var mer soet enn frisk, og dette brygget gikk rett i fletta paa Humle, som begynte aa omtale oss andre som Mafiabroedre og seg selv som Enzo the baker. Litt pinlig beroert, og av frykt for aa ende opp med et hestehode i sengen, byttet vi til annet oel.
Indus Pride (vanlig): Med utsikt mot Jodphurs imponerende festning proevesmakte vi denne pilsen over et bedre maaltid. Lyst og lettdrikkelig, sa Malt, ville funket veldig bra i parken, sa Humle.
Haywards 5000 (8 %): En siste oel en aften i McLeodganj. Ga ikke mersmak, og Malt kommenterte at soedmen gjorde dette til et oel som ville passet godt til smaagodt. Humle var usikker, og sa til bartenderen: "Vhet duuhh hva schom er problemet med degh?". Vi forlot aastedet.
Tiger (5%): En singaporsk oel, man kan finne de fleste steder i regionen. Humle likte det veldig godt, og kommenterte friskheten. En utpreget kullsyre gjoer dette til et oel som kan passe godt paa terassen og til grillmat.
Tuborg (5%): Paa den engelske puben Joey's Pub i Darjeeling hadde de dette merket og Carlsberg. Vi hadde bare raad til en oel, og siden Carlsberg jo er et Liverpool-oel (og dit kommer vi oss jo ganske lett) proevde vi denne eksotiske roeveren. Den groenne etikketen var klassisk, og minnet Malt om en oel han en gang drakk paa et vorspiel i Norge. Humle begynte aa mumle om muligheten for aa importere dette merket til Norge, men Malt trodde det ville bli for dyrt. Begge var enige om at det var et utsoekt oel, som nok ville kunnet blitt populaert i Norge.
Black Label (5ish %): Helt kurrant lageroel, men mangelen paa friskhet, gjorde at denne aldri ble en saerlig stor suksess blant de to testere. Riktignok smakte det godt med en oel etter at Malt hadde vaert syk, men Kingfisher overgaar Black Label.
Burma:
Myanmar (5%): Dette merket er en joint venture med deltakelse av Burmas junta. Med andre ord skydde vi oelen som pesten. Men naar man valget mellom pest og kolera (i dette tilfellet ikke oel), faller valget lett paa pest assaa. Smakte svaert godt, utsoekt finesse og avstemt bitterhet. Humle kommenterte et snev av roede baer, mens Malt syntes han ante politiske fanger i ettersmaken.
Dagon Strong (7%): I likhet med Kingfisher Strong var denne litt for toeff i trynet naar det kom til alkoholsmak. Faerre oel foer man snoevler = mindre nytelse, saa vi unnlot da capo paa denne bestillingen.
Dagon (5%): Knalloel brygget etter eldgamle prinsipper og uten juntainnblanding. Uheldigvis vanskeligere aa faa tak paa utenfor Rangoon, men i Rangoon fikk man seg et glass usedvanlig leskende brygg for 2 kroner. Det visste baade Malt og Humle aa sette pris paa, saa det ble noen lange kvelder (utover at alle barer i Rangoon stengte kl 23, men det var jo bare aa starte tidlig - Malt og Humle tilpasser seg alle vanskelige forhold lett som en plett (hvor lett er egentlig en plett, noen som vet?)).
Mandalay Blue (Hemmelig): I likhet med det ufattelig ekle Barada-oelet man kan faa tak paa i Damaskus, varierer smaken paa denne oelen fra flaske til flaske. Likhetene er heldigvis ikke saa mange utover det. En flaske vi proevde var nammenam, mens stakkars Bygg som var med de to testerne paa dette tidspunkt fikk seg en oel som smakte soelevann.
Skol (5-6%): I foelge etiketten er dette verdens tredje mest solgte oel, noe Malt og Humle betviler. I foelge samme etikket betyr "skol" cheers. Hvem skulle trodd? Oelen var ganske god, og utpreget friskhet fikk Humle til aa droemme om sommerferie paa hytten.
Mandalay Red (7%): I motsetning til lillebror var denne oelen snadder for leveren.
Baron's Extra Strong (8,8 %): Litt mye alkohol i ettersmaken gjorde denne til et sjeldent valg. Saa langt sterkeste oel paa turen.
Myanmar Double Strong (9,9 %): Baron's' status som sterkeste oel holdt ikke lenge, da juntaen kan mer enn aa tukte befolkningen. Kunststykket aa mekke en saa frisk og god pils med 9,9 % alkohol er en aldri saa liten bragd. Frykten for burmesisk fyllearrest skremte imidlertid Humle fra aa innta mer enn en av disse.
Spirulina Anti-Aging Beer (5%): Med en ung, smekker kvinne paa etiketten, mottoet "Young Forever" og en serioes lapp om at det var sunne aminosyrer og saant i dette brygget, var det ikke rart at baade Malt og Humle likte denne. Imidlertid var den ikke alltid like lett aa faa tak paa, saa Malt proevde den bare to ganger. Den ene gangen smakte det sur tappekran (medisin smaker jo ofte litt ugreit), mens den andre gangen smakte det ypperlig. Og Malt foelte seg veldig ung etterpaa. Two thumbs up.
ABC (8%): Turens saa langt eneste stout var en velsmakende roever med klart oppdragende effekt. Bitter og god, men ingen Guinness, og ingen Samuel Smith's Imperial Stout. Velsmakende avslutning paa kvelden!
De to testere vil i denne omgang ta for seg indisk og burmesisk oel. Om interessen er vedvarende, og verken Malt eller Humle blir avholdsmenn vil det komme mer senere.
India:
Kingfisher Regular (saann ca 5 %): Med sin lekre etikket, utsoekte bouquet og avstemte bitterhet er det ikke rart at denne oelen er en favoritt blant de mange turister. Malt la sin elsk paa den, og omtalte den som nesten like god som Rogalandspils, og Humle paapekte at den antakeligvis ville passet godt til peanoetter.
Kingfisher Strong (7-8%(?)): Den litt mer potente broderen til ovennenvte oel falt ikke i smak i like stor grad. Mens Malt poengterte at etikketen jo var roed og fin, sa Humle at denne smakte for mye alkohol. I likhet med Kingfisher Regular kom ogsaa denne i stor flaske (650 ml), og denne ble litt for toeff naar vi ikke hadde ostetortilla med holidaydip. Fantes ogsaa i Extra Strong utgave (imidlertid var eneste forskjellen at det sto "Extra Strong" paa etiketten.
Godfather (Sterk): I britisk og tibetansk selskap ble denne utproevd i McLeodganj. Malt tok de dypeste slurkene, men hadde heldigvis vett til aa avbryte foer han falt ned noen trapper. Smaken var mer soet enn frisk, og dette brygget gikk rett i fletta paa Humle, som begynte aa omtale oss andre som Mafiabroedre og seg selv som Enzo the baker. Litt pinlig beroert, og av frykt for aa ende opp med et hestehode i sengen, byttet vi til annet oel.
Indus Pride (vanlig): Med utsikt mot Jodphurs imponerende festning proevesmakte vi denne pilsen over et bedre maaltid. Lyst og lettdrikkelig, sa Malt, ville funket veldig bra i parken, sa Humle.
Haywards 5000 (8 %): En siste oel en aften i McLeodganj. Ga ikke mersmak, og Malt kommenterte at soedmen gjorde dette til et oel som ville passet godt til smaagodt. Humle var usikker, og sa til bartenderen: "Vhet duuhh hva schom er problemet med degh?". Vi forlot aastedet.
Tiger (5%): En singaporsk oel, man kan finne de fleste steder i regionen. Humle likte det veldig godt, og kommenterte friskheten. En utpreget kullsyre gjoer dette til et oel som kan passe godt paa terassen og til grillmat.
Tuborg (5%): Paa den engelske puben Joey's Pub i Darjeeling hadde de dette merket og Carlsberg. Vi hadde bare raad til en oel, og siden Carlsberg jo er et Liverpool-oel (og dit kommer vi oss jo ganske lett) proevde vi denne eksotiske roeveren. Den groenne etikketen var klassisk, og minnet Malt om en oel han en gang drakk paa et vorspiel i Norge. Humle begynte aa mumle om muligheten for aa importere dette merket til Norge, men Malt trodde det ville bli for dyrt. Begge var enige om at det var et utsoekt oel, som nok ville kunnet blitt populaert i Norge.
Black Label (5ish %): Helt kurrant lageroel, men mangelen paa friskhet, gjorde at denne aldri ble en saerlig stor suksess blant de to testere. Riktignok smakte det godt med en oel etter at Malt hadde vaert syk, men Kingfisher overgaar Black Label.
Burma:
Myanmar (5%): Dette merket er en joint venture med deltakelse av Burmas junta. Med andre ord skydde vi oelen som pesten. Men naar man valget mellom pest og kolera (i dette tilfellet ikke oel), faller valget lett paa pest assaa. Smakte svaert godt, utsoekt finesse og avstemt bitterhet. Humle kommenterte et snev av roede baer, mens Malt syntes han ante politiske fanger i ettersmaken.
Dagon Strong (7%): I likhet med Kingfisher Strong var denne litt for toeff i trynet naar det kom til alkoholsmak. Faerre oel foer man snoevler = mindre nytelse, saa vi unnlot da capo paa denne bestillingen.
Dagon (5%): Knalloel brygget etter eldgamle prinsipper og uten juntainnblanding. Uheldigvis vanskeligere aa faa tak paa utenfor Rangoon, men i Rangoon fikk man seg et glass usedvanlig leskende brygg for 2 kroner. Det visste baade Malt og Humle aa sette pris paa, saa det ble noen lange kvelder (utover at alle barer i Rangoon stengte kl 23, men det var jo bare aa starte tidlig - Malt og Humle tilpasser seg alle vanskelige forhold lett som en plett (hvor lett er egentlig en plett, noen som vet?)).
Mandalay Blue (Hemmelig): I likhet med det ufattelig ekle Barada-oelet man kan faa tak paa i Damaskus, varierer smaken paa denne oelen fra flaske til flaske. Likhetene er heldigvis ikke saa mange utover det. En flaske vi proevde var nammenam, mens stakkars Bygg som var med de to testerne paa dette tidspunkt fikk seg en oel som smakte soelevann.
Skol (5-6%): I foelge etiketten er dette verdens tredje mest solgte oel, noe Malt og Humle betviler. I foelge samme etikket betyr "skol" cheers. Hvem skulle trodd? Oelen var ganske god, og utpreget friskhet fikk Humle til aa droemme om sommerferie paa hytten.
Mandalay Red (7%): I motsetning til lillebror var denne oelen snadder for leveren.
Baron's Extra Strong (8,8 %): Litt mye alkohol i ettersmaken gjorde denne til et sjeldent valg. Saa langt sterkeste oel paa turen.
Myanmar Double Strong (9,9 %): Baron's' status som sterkeste oel holdt ikke lenge, da juntaen kan mer enn aa tukte befolkningen. Kunststykket aa mekke en saa frisk og god pils med 9,9 % alkohol er en aldri saa liten bragd. Frykten for burmesisk fyllearrest skremte imidlertid Humle fra aa innta mer enn en av disse.
Spirulina Anti-Aging Beer (5%): Med en ung, smekker kvinne paa etiketten, mottoet "Young Forever" og en serioes lapp om at det var sunne aminosyrer og saant i dette brygget, var det ikke rart at baade Malt og Humle likte denne. Imidlertid var den ikke alltid like lett aa faa tak paa, saa Malt proevde den bare to ganger. Den ene gangen smakte det sur tappekran (medisin smaker jo ofte litt ugreit), mens den andre gangen smakte det ypperlig. Og Malt foelte seg veldig ung etterpaa. Two thumbs up.
ABC (8%): Turens saa langt eneste stout var en velsmakende roever med klart oppdragende effekt. Bitter og god, men ingen Guinness, og ingen Samuel Smith's Imperial Stout. Velsmakende avslutning paa kvelden!
lørdag 6. mars 2010
Om monkeliv og vinsmaking
Etter Pappa Loek forlot oss i Mandalay satt vi slukne tilbake. Vi tok et godt blikk paa hverandre, og druknet vaar savn med en liten shoppingrunde som ble avsluttet med et spoekelsestog. En ganske surrealistisk ting aa gjoere midt i Myanmar, og vi fant det dermed paa tide med mer sightseeing dagen etter. En ferjetur brakte oss til Mingun, som skulle hatt en perverst stor paya hadde det ikke vaert for at han som ville bygge den doede foer den var ferdig. Underlig nok fullfoerte ikke slavene jobben. Det er dermed en gigantisk ruin som moette oss, som imponerte selv de ikke-ruinfrelste av reisefoelget. Det var og en gigantisk bjelle som fulgte med, som er mindre enn den i Moskva, men denne bjella er da hel. Vi fikk begge gleden av aa staa inni bjella mens den andre slo paa bjella med en stor kjevle. Ga bra klang.
Men reisefeberen kom trengende paa, og vi maatte videre. Etter snart to maaneder med reising har det blitt mye tog og buss, og lite gaaing annet enn trasking i byer. Den typiske norske trangen etter frisk luft og bevegelse var overvelmende, og vi tok derfor bussen til Kalaw. I halvsoevne kom vi fram fire om natten, etter at vi gjentatte ganger hadde spurt naar vi skulle komme fram. Svaret varierte fra "om et kvarter" til "om et par timer", saa vi strevde litt med aa holde oss vaakne. Nu vel. Vi fikk et par timer paa oeyet, foer vi bestemte oss for aa kaste oss i det. Vi slengte oss med et annet fransk par og begynte paa traskinga. Man skal ikke legge skjul paa at gaainga var hard, og at temperaturen gjorde sitt for svettinga. Foerste natten sov vi paa gulvet i en bambushytte i en liten landsby. Undertegnende fikk flashback til Guatemala da ho vaaknet opp av skurrete radio, hostende barn og diverse dyrelyder. Vannbuffaloen hoertes naermere ut enn BE, men heldigvis saa var det BE som var inni huset, og buffaloen utafor. Etter ytterlige en dag med trasking i fint landskap, hvor vi passerte diverse landsbyer og mange nysgjerrige blikk, kom vi fram til et kloster. Der fikk vi en etterlengtet boettedusj, som var saart trengt. Oel i solnedgang ved et kloster kan anbefales. Dagen etter ble vi vekket av smaa monker som ba, og vi trasket videre til Inle Lake. En baat der tok oss til et kloster hvor soevnige katter ble vekket for aa hoppe gjennom ringer. Sosialantropologen i meg fikk og oppfylt et undertrykt oenske om aa se damer med ukjent antall ringer rundt halsen. Det ser hoeyst ubehagelig ut og er noe enn skulle trodd bare fantes i utdaterte antropolgiartikler. BE fikk altsaa ikke overbevist meg om at det er noe jeg burde starte med.
Etter tre dager med trekking kom vi dermed fram til Nyangschwe i Inle Lake. Dusjen fikk bare skrapt av en tredjedel av skitten, men vi foelte oss likevel som nye mennesker. Paa grunn av diverse blemmer paa foetter holdt vi oss rolige ved innsioen. Vi saa en annonse om en vingaard og satte kursen dit. Vinsmaking i Myanmar maa jo proeves, og suget etter vin var sterkt etter en lang periode med bare oel. Optimistiske satte vi oss inn i en pick-up som vi trodde var full. En halvtime og 30 mennesker senere var vi paa vei. Paa et mirakeloest vis kom vi oss av riktig sted. Hvitvinen paa dette stedet viste seg aa vaere veeeldig god, og den maatte dermed testes mer ut. Tre flasker og en del foelelsesmessig pjatt senere hoppet vi paa en pick-up som foerte oss i full fart tilbake til hotellet. En minneverdig formiddag kan man si. Dagen etter var formen slapp, saa vi observerte litt baattliv foer vi begynte paa den 15 timer lange bussturen til Yangoon. Vi koste oss bakerst i bussen og priste Buddha for den nye veien. Halv fem om morran kom vi fram til Yangoon, og foelte ikke helt for en videre busstur som opprinnelig var tenkt. Vi sjekket inn paa "stamstedet" vaart og fikk et par timer paa oeyet.
I skrivende stund er planen aa chille i Yangoon, som er en veldig kul by. Vi har jo vaert her tidligere, men siden jeg var sengeliggende forrige gang saa telles det ikke helt. Videre skal vi til Golden Rock, og saa avsluttes turen i Yangoon foer vi flyr til Bangkok paa fredag. Som vanlig har jeg store seperasjonsproblemer med aa forlate et sted, spesielt et land som det her. Saa vi er glade for at vi fikk nesten full utnyttet visumet (det gjelder i 28 dager, vi er her i 26), foer turen bringer oss videre
Men reisefeberen kom trengende paa, og vi maatte videre. Etter snart to maaneder med reising har det blitt mye tog og buss, og lite gaaing annet enn trasking i byer. Den typiske norske trangen etter frisk luft og bevegelse var overvelmende, og vi tok derfor bussen til Kalaw. I halvsoevne kom vi fram fire om natten, etter at vi gjentatte ganger hadde spurt naar vi skulle komme fram. Svaret varierte fra "om et kvarter" til "om et par timer", saa vi strevde litt med aa holde oss vaakne. Nu vel. Vi fikk et par timer paa oeyet, foer vi bestemte oss for aa kaste oss i det. Vi slengte oss med et annet fransk par og begynte paa traskinga. Man skal ikke legge skjul paa at gaainga var hard, og at temperaturen gjorde sitt for svettinga. Foerste natten sov vi paa gulvet i en bambushytte i en liten landsby. Undertegnende fikk flashback til Guatemala da ho vaaknet opp av skurrete radio, hostende barn og diverse dyrelyder. Vannbuffaloen hoertes naermere ut enn BE, men heldigvis saa var det BE som var inni huset, og buffaloen utafor. Etter ytterlige en dag med trasking i fint landskap, hvor vi passerte diverse landsbyer og mange nysgjerrige blikk, kom vi fram til et kloster. Der fikk vi en etterlengtet boettedusj, som var saart trengt. Oel i solnedgang ved et kloster kan anbefales. Dagen etter ble vi vekket av smaa monker som ba, og vi trasket videre til Inle Lake. En baat der tok oss til et kloster hvor soevnige katter ble vekket for aa hoppe gjennom ringer. Sosialantropologen i meg fikk og oppfylt et undertrykt oenske om aa se damer med ukjent antall ringer rundt halsen. Det ser hoeyst ubehagelig ut og er noe enn skulle trodd bare fantes i utdaterte antropolgiartikler. BE fikk altsaa ikke overbevist meg om at det er noe jeg burde starte med.
Etter tre dager med trekking kom vi dermed fram til Nyangschwe i Inle Lake. Dusjen fikk bare skrapt av en tredjedel av skitten, men vi foelte oss likevel som nye mennesker. Paa grunn av diverse blemmer paa foetter holdt vi oss rolige ved innsioen. Vi saa en annonse om en vingaard og satte kursen dit. Vinsmaking i Myanmar maa jo proeves, og suget etter vin var sterkt etter en lang periode med bare oel. Optimistiske satte vi oss inn i en pick-up som vi trodde var full. En halvtime og 30 mennesker senere var vi paa vei. Paa et mirakeloest vis kom vi oss av riktig sted. Hvitvinen paa dette stedet viste seg aa vaere veeeldig god, og den maatte dermed testes mer ut. Tre flasker og en del foelelsesmessig pjatt senere hoppet vi paa en pick-up som foerte oss i full fart tilbake til hotellet. En minneverdig formiddag kan man si. Dagen etter var formen slapp, saa vi observerte litt baattliv foer vi begynte paa den 15 timer lange bussturen til Yangoon. Vi koste oss bakerst i bussen og priste Buddha for den nye veien. Halv fem om morran kom vi fram til Yangoon, og foelte ikke helt for en videre busstur som opprinnelig var tenkt. Vi sjekket inn paa "stamstedet" vaart og fikk et par timer paa oeyet.
I skrivende stund er planen aa chille i Yangoon, som er en veldig kul by. Vi har jo vaert her tidligere, men siden jeg var sengeliggende forrige gang saa telles det ikke helt. Videre skal vi til Golden Rock, og saa avsluttes turen i Yangoon foer vi flyr til Bangkok paa fredag. Som vanlig har jeg store seperasjonsproblemer med aa forlate et sted, spesielt et land som det her. Saa vi er glade for at vi fikk nesten full utnyttet visumet (det gjelder i 28 dager, vi er her i 26), foer turen bringer oss videre
Use Your Illusion 1 og 2
Vi flesker til med to blogginnlegg i dag. Myanmars internettcafeer har hatt en lei tendens til aa a) vaere best paa lave hastigheter eller b) vaere saers skeptiske til unnasluntring.blogspot.com. Dette har gitt seg resultater i at megen tid er forduftet, meget har hendt og at ytterligere tid ville forsvunnet om alt skulle kommet i et innlegg. Vi tar derfor en Guns n' Roses anno 1991, og gir ut to cder (evt blogginnlegg) paa en og samme dag.
For de av dere som i endeloes spenning har lurt paa om Madammen har kommet seg etter sykdom, doed og fordervelse: ja. Vi maatte holde hotellet i Yangon litt lengre enn planlagt, med den leie konsekvensen at vaar dyrkjoepte bussbillett til Bagan avgikk med doeden, og at vaar enda mer dyrkjoepte flybillett til samme destinasjon ble eneste loesning for med verdighet aa kunne si at "vi didd Bagan". 23. februar sto vi derfor opp foer fuglene feis, og stavret oss til flyplassen. Bagan er et usaklig imponerende sted. Flere tusen pagodaer bygget over er spredd rundt en temmelig diger elvebredde, saa eneste maaten aa faa sett seg rundt paa er med sykkel og hestekjerre. Vi proevde oss paa begge deler, og hadde en trivelig tid. Foerste dagen testet vi ut sistnevnte. Etter halvannen time sa imidlertid min syke kjaerestes kropp stopp, saa vi kulet det meste av resten av dagen paa hotellet.
24. februar (for oevrig vaar 1,5 aarsdag - hipp hipp) ankom Papa Loek Bagan, og vi moette ham for frokost paa hans ganske snaisne hotell (ingen doede mygglik paa veggene, stort bad med varmtvann og vanntrykk, toalettpapir inkludert i prisen - man maa bare la seg imponere). Jeg hadde nettopp syklet 5 kilometer paa en punktert sykkel for aa faa sett en magisk soloppgang over Bagans tempelskyline - kommer nok bilder paa en facebookprofil naer deg en gang i fremtiden - i mens faar dere kose dere med dette). Min bakside var med andre ord ikke helt enig i at sykkeltur rundt omkring i Old Bagan var en god ide, men det dret jeg 2-0 i, og lot det staa til. Det gikk ganske greit egentlig. Ved loensj sa det imidlertid stopp, og vi syklet tilbake til hotellet vaart. Solnedgangen ble observert fra et pagodatak. Uheldigvis var alle turister i Myanmar paa samme sted, saa stemningen ble ikke helst som til soloppgangen.
Dagen efterpaa floey vi videre til Mandalay. Mandalay var den siste kongelige hovedstaden i Myanmar, foer britene tok saken i egne hender og flyttet hovedstaden sydover. Naa for tiden er Mandalay en artig by aa besoeke av flere grunner. Vi likte kanskje best et par dagsturer utenfor byen, en kveld med opptil flere bajere paa en folkelig grillrestaurant (beer station som de ogsaa omtales som her) og besoeket hos tre bebartede broedre som vil omtales mer i detalj i et blogginnlegg etter at vi har ankommet Thailand. For aa begynne med det foerste: Mandalay ligger i et omraade med en rekke gamle hovedsteder, saa de fleste tar seg en rundtur til en del av disse. Vaare favoritter var Amarapura, hvor verdens lengste teakbro befinner seg (det er naturligvis veldig mange som konkurrerer om den aeren) og Inwa, en god gammeldags kunstig oey - hvor Myanmars konger i sin tid syntes det var fint aa ha en hovedstad (Ikke bare i Dubai de driver med den slags med andre ord). Naa var det mest interessant fordi man kom ganske tett innpaa lokale landsbyer og fordi man saa et skikkelig nice buddhistisk kloster laftet av tre. Veldig norsk stil - stavkirkefoelelsen av stedet var til aa ta og foele paa (Varg Vikernes, om du leser dette: fingrene av fatet!).
Resten av siste nytt er allerede publisert av Kristins publifikasjonsbyraa, og kan finnes rett under dette innlegget (vi er ikke begeistret for kronologisk rekkefoelge. Aaaaaeeeesj.)
For de av dere som i endeloes spenning har lurt paa om Madammen har kommet seg etter sykdom, doed og fordervelse: ja. Vi maatte holde hotellet i Yangon litt lengre enn planlagt, med den leie konsekvensen at vaar dyrkjoepte bussbillett til Bagan avgikk med doeden, og at vaar enda mer dyrkjoepte flybillett til samme destinasjon ble eneste loesning for med verdighet aa kunne si at "vi didd Bagan". 23. februar sto vi derfor opp foer fuglene feis, og stavret oss til flyplassen. Bagan er et usaklig imponerende sted. Flere tusen pagodaer bygget over er spredd rundt en temmelig diger elvebredde, saa eneste maaten aa faa sett seg rundt paa er med sykkel og hestekjerre. Vi proevde oss paa begge deler, og hadde en trivelig tid. Foerste dagen testet vi ut sistnevnte. Etter halvannen time sa imidlertid min syke kjaerestes kropp stopp, saa vi kulet det meste av resten av dagen paa hotellet.
24. februar (for oevrig vaar 1,5 aarsdag - hipp hipp) ankom Papa Loek Bagan, og vi moette ham for frokost paa hans ganske snaisne hotell (ingen doede mygglik paa veggene, stort bad med varmtvann og vanntrykk, toalettpapir inkludert i prisen - man maa bare la seg imponere). Jeg hadde nettopp syklet 5 kilometer paa en punktert sykkel for aa faa sett en magisk soloppgang over Bagans tempelskyline - kommer nok bilder paa en facebookprofil naer deg en gang i fremtiden - i mens faar dere kose dere med dette). Min bakside var med andre ord ikke helt enig i at sykkeltur rundt omkring i Old Bagan var en god ide, men det dret jeg 2-0 i, og lot det staa til. Det gikk ganske greit egentlig. Ved loensj sa det imidlertid stopp, og vi syklet tilbake til hotellet vaart. Solnedgangen ble observert fra et pagodatak. Uheldigvis var alle turister i Myanmar paa samme sted, saa stemningen ble ikke helst som til soloppgangen.
Dagen efterpaa floey vi videre til Mandalay. Mandalay var den siste kongelige hovedstaden i Myanmar, foer britene tok saken i egne hender og flyttet hovedstaden sydover. Naa for tiden er Mandalay en artig by aa besoeke av flere grunner. Vi likte kanskje best et par dagsturer utenfor byen, en kveld med opptil flere bajere paa en folkelig grillrestaurant (beer station som de ogsaa omtales som her) og besoeket hos tre bebartede broedre som vil omtales mer i detalj i et blogginnlegg etter at vi har ankommet Thailand. For aa begynne med det foerste: Mandalay ligger i et omraade med en rekke gamle hovedsteder, saa de fleste tar seg en rundtur til en del av disse. Vaare favoritter var Amarapura, hvor verdens lengste teakbro befinner seg (det er naturligvis veldig mange som konkurrerer om den aeren) og Inwa, en god gammeldags kunstig oey - hvor Myanmars konger i sin tid syntes det var fint aa ha en hovedstad (Ikke bare i Dubai de driver med den slags med andre ord). Naa var det mest interessant fordi man kom ganske tett innpaa lokale landsbyer og fordi man saa et skikkelig nice buddhistisk kloster laftet av tre. Veldig norsk stil - stavkirkefoelelsen av stedet var til aa ta og foele paa (Varg Vikernes, om du leser dette: fingrene av fatet!).
Resten av siste nytt er allerede publisert av Kristins publifikasjonsbyraa, og kan finnes rett under dette innlegget (vi er ikke begeistret for kronologisk rekkefoelge. Aaaaaeeeesj.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)