Malt og Humle tester asiatisk bajer

Unnasluntrings to anonyme oelkjenner Malt og Humle har over to maaneder testet en god del asiatiske oeltyper, og tiden er naa moden for Unnasluntrings foerste offisielle bajertest. Fanfare.

De to testere vil i denne omgang ta for seg indisk og burmesisk oel. Om interessen er vedvarende, og verken Malt eller Humle blir avholdsmenn vil det komme mer senere.

India:

Kingfisher Regular (saann ca 5 %): Med sin lekre etikket, utsoekte bouquet og avstemte bitterhet er det ikke rart at denne oelen er en favoritt blant de mange turister. Malt la sin elsk paa den, og omtalte den som nesten like god som Rogalandspils, og Humle paapekte at den antakeligvis ville passet godt til peanoetter.

Kingfisher Strong (7-8%(?)): Den litt mer potente broderen til ovennenvte oel falt ikke i smak i like stor grad. Mens Malt poengterte at etikketen jo var roed og fin, sa Humle at denne smakte for mye alkohol. I likhet med Kingfisher Regular kom ogsaa denne i stor flaske (650 ml), og denne ble litt for toeff naar vi ikke hadde ostetortilla med holidaydip. Fantes ogsaa i Extra Strong utgave (imidlertid var eneste forskjellen at det sto "Extra Strong" paa etiketten.

Godfather (Sterk): I britisk og tibetansk selskap ble denne utproevd i McLeodganj. Malt tok de dypeste slurkene, men hadde heldigvis vett til aa avbryte foer han falt ned noen trapper. Smaken var mer soet enn frisk, og dette brygget gikk rett i fletta paa Humle, som begynte aa omtale oss andre som Mafiabroedre og seg selv som Enzo the baker. Litt pinlig beroert, og av frykt for aa ende opp med et hestehode i sengen, byttet vi til annet oel.

Indus Pride (vanlig): Med utsikt mot Jodphurs imponerende festning proevesmakte vi denne pilsen over et bedre maaltid. Lyst og lettdrikkelig, sa Malt, ville funket veldig bra i parken, sa Humle.

Haywards 5000 (8 %): En siste oel en aften i McLeodganj. Ga ikke mersmak, og Malt kommenterte at soedmen gjorde dette til et oel som ville passet godt til smaagodt. Humle var usikker, og sa til bartenderen: "Vhet duuhh hva schom er problemet med degh?". Vi forlot aastedet.

Tiger (5%): En singaporsk oel, man kan finne de fleste steder i regionen. Humle likte det veldig godt, og kommenterte friskheten. En utpreget kullsyre gjoer dette til et oel som kan passe godt paa terassen og til grillmat.

Tuborg (5%): Paa den engelske puben Joey's Pub i Darjeeling hadde de dette merket og Carlsberg. Vi hadde bare raad til en oel, og siden Carlsberg jo er et Liverpool-oel (og dit kommer vi oss jo ganske lett) proevde vi denne eksotiske roeveren. Den groenne etikketen var klassisk, og minnet Malt om en oel han en gang drakk paa et vorspiel i Norge. Humle begynte aa mumle om muligheten for aa importere dette merket til Norge, men Malt trodde det ville bli for dyrt. Begge var enige om at det var et utsoekt oel, som nok ville kunnet blitt populaert i Norge.

Black Label (5ish %): Helt kurrant lageroel, men mangelen paa friskhet, gjorde at denne aldri ble en saerlig stor suksess blant de to testere. Riktignok smakte det godt med en oel etter at Malt hadde vaert syk, men Kingfisher overgaar Black Label.

Burma:

Myanmar (5%): Dette merket er en joint venture med deltakelse av Burmas junta. Med andre ord skydde vi oelen som pesten. Men naar man valget mellom pest og kolera (i dette tilfellet ikke oel), faller valget lett paa pest assaa. Smakte svaert godt, utsoekt finesse og avstemt bitterhet. Humle kommenterte et snev av roede baer, mens Malt syntes han ante politiske fanger i ettersmaken.

Dagon Strong (7%): I likhet med Kingfisher Strong var denne litt for toeff i trynet naar det kom til alkoholsmak. Faerre oel foer man snoevler = mindre nytelse, saa vi unnlot da capo paa denne bestillingen.

Dagon (5%): Knalloel brygget etter eldgamle prinsipper og uten juntainnblanding. Uheldigvis vanskeligere aa faa tak paa utenfor Rangoon, men i Rangoon fikk man seg et glass usedvanlig leskende brygg for 2 kroner. Det visste baade Malt og Humle aa sette pris paa, saa det ble noen lange kvelder (utover at alle barer i Rangoon stengte kl 23, men det var jo bare aa starte tidlig - Malt og Humle tilpasser seg alle vanskelige forhold lett som en plett (hvor lett er egentlig en plett, noen som vet?)).

Mandalay Blue (Hemmelig): I likhet med det ufattelig ekle Barada-oelet man kan faa tak paa i Damaskus, varierer smaken paa denne oelen fra flaske til flaske. Likhetene er heldigvis ikke saa mange utover det. En flaske vi proevde var nammenam, mens stakkars Bygg som var med de to testerne paa dette tidspunkt fikk seg en oel som smakte soelevann.

Skol (5-6%): I foelge etiketten er dette verdens tredje mest solgte oel, noe Malt og Humle betviler. I foelge samme etikket betyr "skol" cheers. Hvem skulle trodd? Oelen var ganske god, og utpreget friskhet fikk Humle til aa droemme om sommerferie paa hytten.

Mandalay Red (7%): I motsetning til lillebror var denne oelen snadder for leveren.

Baron's Extra Strong (8,8 %): Litt mye alkohol i ettersmaken gjorde denne til et sjeldent valg. Saa langt sterkeste oel paa turen.

Myanmar Double Strong (9,9 %): Baron's' status som sterkeste oel holdt ikke lenge, da juntaen kan mer enn aa tukte befolkningen. Kunststykket aa mekke en saa frisk og god pils med 9,9 % alkohol er en aldri saa liten bragd. Frykten for burmesisk fyllearrest skremte imidlertid Humle fra aa innta mer enn en av disse.

Spirulina Anti-Aging Beer (5%): Med en ung, smekker kvinne paa etiketten, mottoet "Young Forever" og en serioes lapp om at det var sunne aminosyrer og saant i dette brygget, var det ikke rart at baade Malt og Humle likte denne. Imidlertid var den ikke alltid like lett aa faa tak paa, saa Malt proevde den bare to ganger. Den ene gangen smakte det sur tappekran (medisin smaker jo ofte litt ugreit), mens den andre gangen smakte det ypperlig. Og Malt foelte seg veldig ung etterpaa. Two thumbs up.

ABC (8%): Turens saa langt eneste stout var en velsmakende roever med klart oppdragende effekt. Bitter og god, men ingen Guinness, og ingen Samuel Smith's Imperial Stout. Velsmakende avslutning paa kvelden!