"I love the smell of napalm in the morning"

Hvilken film? En obligatorisk film for alle som skal/har vaert i Vietnam, og med denne og en rekke andre passende filmer i tankene dro vi mot mytiske Saigon med stjerner i oeynene. Etter aa ha slaatt fast at Charlie er overalt og vaart bakholdsangrep ikke hadde noen annen effekt enn smilende ansikter, roet vi oss ned paa en pub hvor vi telte antall mopeder rullende forbi. Men siden det er en aktivitet man aldri blir ferdig med i Saigon, ga vi slukoeret oppdraget opp. Krigshistorie skulle friskes opp, og vi tilbrakte en dag paa diverse museer. Grusomme bilder og groteske detaljer om en krig som fortsatt vekker sterke foelelser paa begge sider. Cu Chi-tunellene er en turistfelle vi dessverre havnet i. Mellom graahaarete amerikanere og fnisete japanere ble vi guidet gjennom omraadet, og vi gjorde en kort stopp inni tunnelene. De har blitt utvidet for turistene, men er likevel meget klaustrofobiske. Turen hadde sikkert vaert bedre hvis guiden vaar faktisk kunne svare paa spoersmal, og ikke bare snakke i telefonenen sin. Vietnam er ganske turistete, og vi merker at vi er tilbake paa "the banana pancake trail". Utkledd med oppklippete shorts, slaskete singletter og bikini er man visst kledd for baade sightseeing i hellige templer og strandliv. I hvert fall i foelge diverse 20-aaringer rundt omkring her.

Uansett. Tilbake til Saken. Etter et par dager i Saigon dro vi til Hoi An. En verdensarvby uten like. Som forhekset vandret vi rundt i byen og tittet paa gamle bygninger, forelsket oss i skreddersydde klaer og drakk oel til 1. kr. Etter at dress og kjole var ferdig, dro vi til Hue.

Dit dro vi mest paa grunn av at vi ville til Vientiane, Laos. I Hoi An var det vanskelig aa faa informasjon om hvordan man skulle komme seg dit, og Wikitravel, LP og Thorn Tree var heller ikke saerlig velvillige til aa gi ut informasjon. Fokuset var paa at det var lett aa bli lurt, og at alle hoteller konkurrerer med hverandre. Etter aa ha lest slikt blir man skeptiske til alt, og det hjelper heller ikke at ikke et eneste sted fikk vi samme informasjon. Men hotelldama virket grei, og noen maa man jo stole paa. Av erfaring kan LP vaere litt vel skeptiske, og videre maatte vi jo. Vi kjoepte en bussbillett med forsikring om at det var med A/C (ikke DC dessverre) og god buss. Med en ca. 20 timers busstur i sikte ville vi i hvert fall ha en grei buss. Da vi ventet paa bussen kjoerte flere busser forbi, og selv om vi i Hoi An hadde faatt hoere at det ikke gikk direkte busser fra Da'Nang (rett ved Hoi An) til Vientiane, gikk det sannelig en fin sleeper-buss rett forbi oss. Hmf. Men vi hadde jo kjoept en annen billett. Den "gode bussen" visste seg aa vaere lokal av verste sort, med null leggrom, bagasje under beina, plastoler i midtgangen og selvsagt ingen A/C. Man har aldri mye plass til beina naar man tar buss her, men jeg vil ikke sitte paa huk i 20 timer. Vi blaanektet, og fikk lett pengene tilbake av Snille Hotelldama. Men naa var vi enda mer skeptiske og raadville om hvordan komme seg til Vientiane. Ikke alltid lett aa komme seg over landegrenser visstnok. Ny bussbillett ville vi i hvert fall ikke kjoepe.Vi endte opp med en god sleeperbuss til Hanoi (12 timer), hvor vi hang i noen timer, foer vi tok flyet til Vientiane. Hoyest umiljoevennlig, og man faar heller ikke sett noe. Dyrere er det og. Men med lugubre busselskaper som lurker rundt hvert hjoerne, er man ikke saerlig fristet paa aa proeve igjen.

Framme i Vientiane ble vi moett av Richard, en videregaaendekompis av BE som jobber her. Han moette vi og i Siem Reap, og her skal vi henge litt mer med han. Vientiane er en hoeyst avslappende by, med sine (kanskje) 200 000 innbyggere gir den ikke helt storbyfoelelsen. I gaar var vi paa en nordkoreansk restaurant, som ga mer i opplevelse enn i mat. Syngende damer i rosa folkedrakter som er impotert rett fra Nord-Korea ga Loeken hammer og sigd i oeyene, og planlegging av tur dit staar hoeyt i kurs naa.

Etter et par dager her har vi tenkt oss til Vang Vieng, det laotiske svaret paa Kao San Road. 20-aaringer ikledd singlett, fulle av sprittusj og diverse andre substanser venter oss visstnok der. Men dupping i vann med en oel i haanda er likevel fristende, saa vi har tenkt til aa sjekke det ut. Det blir i alle fall en interessant sosialantropologisk opplevelse. Luang Prabang staar paa listen etter det, og plutselig har vi kommet oss til Kina. Det er i alle fall planen naa. :)

"Berettelser fra Kambodsja"

Grunnet litt vel mye unnasluntring den seneste tiden har Unnasluntring blitt unnasluntret. Dette er noe vi selvsagt tar selvkritikk for, dog noe som burde forutses av massene. Nok om det.

Vi forlot dere sist i Battambang, en sjarmerende provinshovedstad i Kambodsjas vestlige trakter. Fordelene med byen kan oppsummeres som smukke kolonibygninger, forlatt jernbanestasjon og bambustog, samt naerhet til ganske spreke templer (vi var fortsatt ikke lei, etter tre dagers intensiv tempeltitting i Angkor). Ulempene kan oppsummeres som mangel paa drenering og foelgelig vann opp til leggen ved tungt regnvaer. Det store spoersmaalet, ja mange vil vel si 96 000 kroner-spoersmaalet i 'Kvitt eller dobbelt', blir da: fikk vi teste foelgene av dette?

Jepp.

Til alt overmaal var Kristin ganske ugrei i magen, saa det hele ble ganske panisk. Vel, moro var det da.

Neste stopp var Phnom Penh. Oppholdet der ble meget variert - alt fra kulinarisk nytelse paa brasiliansk biffrestaurant og beskuelse av vakre palasser til tilintetgjoerelse av troen paa mennesket paa Tuol Sleng-fengselet og paa Killing Fields. Vi likte oss imidlertid godt, og ble noget lenger enn planlagt. Dette hadde i temmelig stor grad sammenheng med at vi utsatte ting og bommet paa aapningstider. En artig, og litt patetisk, konsekvens av dette var at vi dro paa en bowlinghall i 4-5 timer, drakk et upaaklagelig antall Angkor, og generelt ble daarligere og daarligere aa bowle. Den patetiske delen av det hele var at vi begge var stoele over hele kroppen (fra ben til rygg til arm), samt at undertegnede paadro seg intet mindre en tre vannblemmer. Moro var det imidlertid. Neste post paa programmet var Saigon, les videre i dagens andre blogginnlegg :)

Om ruinerte tidsskjemaer og andre fanterier

Tjollahopp.

Dagen har endelig kommet for en oppdatering av bloggen, saa naa kan man med god samvittighet legge fra seg pensumboekene og gaa ut av kontoret sitt (Christiaaan!).

Aehm. Vi forlot dere sist i tarsierland, med Disneyliknede dyr som den kvinnelige halvdelen hadde vanskelig for aa forlate. Men vi hadde hoert rykter om et paradis, og med et fly og en humpete busstur senere var vi der. BE hadde vaaknet med ryggen i skjev vinkel (ikke koedd), men fant ut at oel i paradis var medisinen. I Paradis moette vi og paa to amerikanere vi hadde bumpet paa tidligere, nemlig paa tigersafari i India. Med biff ismoert pepper og cognacsaus til kvelds og Verdens Beste Snorkling like ved doerutgangen, bestemte LoekenTufte seg for at her skulle man bli. Og aa bli ble vi. Knis. Selv om ord fort blir fattige naar man skal beskrive paradis, proever jeg meg likevel. Tenk deg kalksteinformasjoner av fjell, turkisblaatt hav, hvit sandstrand og nemoer saa lang oyet (under vann) rekker. Gang det med 10 og du faar El Nido. Vi har allerede vaert paa en del paradisliknende steder, men dette stedet faar tidligere oeystopp til aa se ut som Moss en graa regndag. Ikke pent altsaa for de som ikke er lokalkjent.

Etter en uke med snorkling til huden skrumper inn, var vi ikke klare for aa dra, men flybilletter var kjoept og med stort vemod viftet vi hadet til Paradis. Fra Filippinene stoppet vi opp en dag i Singapore (nytt land serru), og merket oss at vi plutselig ikke var i Asia lengre. Med skyhoeye priser paa alt, kroep vi forskremt i seng rundt 21. Men det var etter vi hadde tuslet rundt i den ekstremt plettfrie byen og sjekket ut litt uteliv ("Hooters"). Siden jeg ikke fikk lov av BE aa ta jobben de tilboey meg paa "Hooters", dro vi med foerste fly ut av landet og inn i et nytt - Kambodsja.

Forelskelse ved foerste blikk. Det er vel det som beskriver vaart foerste inntrykk av landet. Vi kom fram til fantastiske "Golden Mango Inn" som slaar knockout paa alle steder vi har bodd denne turen. Foeles som 3-stjernes hotell for budsjettpris. Gratis tuk-tuk inn til byen og. Sukk. Nok reklame, tilbake til programmet. I denne byen kalt Siem Reap traff vi paa en tilfeldig egersunder som vi bestemte oss for aa sjekke ut litt templer med. Selv om BE proevde seg med kommentaren "Har jo sett ruiner foer da lizom" mens han slurpet i seg siste resten av Singaspore Sling, reiste han seg til slutt fra fiskemassasjen og ble med.

OMG caps lock. Vi visste jo at Angkor og templene rundt omkring skal vaere fantastisk, men at det var SAA fantastisk ante vi virkelig ikke. Tre dagers billetten vaar virket litt lite, og det er ikke fjernt om vi drar tilbake. For her har du alle ruiners Mor. Det er stort, enormt, storslagent og litt smaaskummelt paa en merkelig maate. En surreal foelelse ligger over hele omraadet og minnekortet i baade hjernen og kameraet ble fullt hver dag. Angkor Wat var et selvfoelgelig hoydepunkt, med uhoverlige mennesker som ogsaa ville se soloppgang i fred og ro. Ha. Av andre templer (av de parotgtjue vi saa) som maa nevnes er Bayon, med sine taarn av ansikter. Beng Mealea var en klatreeksursjon som gjorde opplevelsen enda mer fantastisk. Traer greinet seg rundt og var sprengt ut av ruinene. Jeg kunne nevnt fler, men for aa ikke kjede Leseren saa gir jeg meg her. Men forbered dere for tidens bildeshow av ruiner naar vi kommer heimat. Ta med oel. :)

En viktig dag har og blitt feiret, nemlig selveste nasjonaldagen. BE var foerst utroestlig fordi han ikke fikk vifte med flagg og rope hoeyt "Hurra"i barnetoget i Oslo, men kviknet opp med litt tempeltitting. Siden poelse i vaffel ufattelig nok ikke var aa oppdrive i denne byen, noeyde vi oss med biff, peppersaus og floetegratinerte poteter. Og is til dessert da. Det dugde.

Selv om Siem Ream og templene var ufattelige kule, har vi en agenda og tiden er stram. Dermed bar det paa bussen til Battambang i dag tidlig. Nettopp ankommet, og her skal tiden fordrives med vandring blant kolonibygninger, rusling langs jernbanelinjen og ta et saakalt bambustog.

Inntil videre. Adios.

Malt og Humle teser mer asiatisk bajer. Vil det aldri ta slutt?

Unnasluntrings trofaste oeltestere, Malt og Humle, har nok en gang sunket hen til drikking av lysebrunt djevelbrygg, og som vaare trofaste gjesteskribenter er de naa tilbake for aa glede Eder med sine noeye kalkulerte bedoemmelser:

Filippinene:

Filippinene var et land vi paa forhaand hadde store forventninger til. LP hevdet oelen var noe av verdens billigste, og flaskene viste seg raskt aa score hoeyt paa designskalaen. Og smaken?

San Miguel Pale Pilsen:
Sultne paa helstekt babygris (som vi dessverre ikke fikk den dagen) slukket vi sorgene med San Miguel Pale Pilsen. Med mord i blikket bestilte vi babygris for dagen derpaa mens Malt hensynsloest og brutalt snerret "Byebye sucker, Nasse Noeff" til skremte pensjonister paa nabobordet. Humle tok en dyp slurk og kommenterte den friske og gode ettersmaken paa bajeren, samt priset flaskens meget delikate utforming. Kreativ til tusen etter aatte kjappe, kom Malt opp med kallenavnet "Erkeengel", og dermed var loepet kjoert. Dette maatte bli en Filipinofavoritt.

San Miguel Light:
Til vage protester fra Malt bestilte Humle en meget tvilsom San Miguel Light, populaer blant lokale sjarmoerer. Her snakkes om en "öl" av Tuborg Lite-slaget, ikke en nogenlunde anstendig, god gammeldags lettoel. Manglende fylde, friskhet og bouqet, ble moett med av tydelige hint lavradioaktivt avfall, tette sluk og Saaheia. En soleklar antagonist i Filippinenes oelverden.

Red Horse:
Som den mannemannen han er, valgte Malt heller den mer potente Red Horse til aa leske strupen med. Med alkoholprosent paa 7 og betydelig frekkere flaskevolum er den ikke bare bare aa spoeke med, saa Malt forholdt seg doedsens alvorlig, og klar til dyst. Red Horse viste seg aa vaere en meget anstendig oel, saa med jevne mellomrom kom den i full gallopp til Malts bord. Humle var mer tvilende til dens smak, karakter og eminense, men tross alt, man hoerer da ikke paa jenter i slike spoersmaal?

Colt 45:
Mens San Miguel-gruppen kontrollerer 95% av Filippinenes oelmarked, finnes det likevel konkurrenter. Asia Brewery har lansert Red Horse-konkurrenten Colt 45, markedsfoert som "The Beer for real men". Malt valgte aa avstaa fra aa vaere mannemann litt, da det viste seg at Colt 45 smakte tamt og alkoholholdig. Beste sammenligning blir gjenglemt aapen Tuborg dagen derpaa med en daesj vodka. Nam? Nei.

San Miguel Premium Malt:
Groenn og fin flaske, og snedig etikket lokket Malt til aa teste denne. Smaken var aalreit, og flasken tatt i betraktning faar den staakarakter. Prisen var imidlertid avskrekkende, sammenlignet med Erkeengelen, saa det ble med en flaske.

Beer Na Bar Pale Pilsen:
Ettersom Malt sjelden blir klok av skade ble fristelsen for stor da Asia Brewerys Erkeengelkonkurrent sto paa menyen. Omgivelsene var idylliske, baren var stas og alt laa til rette for en fin oelopplevelse. I likhet med Coventry City og Liverpool, leverte imidlertid ikke Beer Na Beer varene. Nok en tam oel mer en antyder at Asia Brewery har spesialisert seg paa stusselig friskhet, noe verken Malt eller Humle tar saerlig pent opp. Beklager, du er det svake ledd.

Cerveza Negra:
Med farge a la Samuel Smith Imperial Porter var forventningene skyhoeye til denne stouten. Etiketten var imidlertid ikke helt det store, saa varsellampene burde kanskje lyst. Det viste seg aa vaere en relativt doell moerk oel uten de helt store kvalitetene. Baade Malt og Humle tok det imidlertid med et smil, og fortsatte Erkeengelpimpingen.

San Miguel Superdry:
Endelig en oel som levde opp til forventingene. Navnet ga imidlertid ikke mersmak, ei heller flasken, og siden det smakte mer eller mindre likt Pale Pilsen, samt var dyrere ble heller ikke denne en reell konkurrent for vaar elskede Erkeengel. Imidlertid nam, nam, nam. Nam. Nam.

Singapore:

I full panikk ankom vi Singapore, vel vitende at oelprisene derilandet var usedvanlig ubehagelige for to backpackere paa langtur. Hva ventet oss?

Tiger:
Testet flere ganger tidligere i mer eller mindre samtlige land vi har besoekt paa turen. Fremdeles snadder, og fremdeles nice flaske. Naa ogsaa nytt i hjemlandet (paa Hooters). Hurra!

Brewerkz Oatmal Stout:
Brewerkz er et mikrobryggeri i Singapore som har en sjarmerende happyhour med ikke-fullt-saa-hinsides-dyr oel til salgs. Oatmeal Stout var Malts foerstevalg, og viste seg aa vaere et godt ett. Moerk og deilig brent stout, med tykt skum og fin smak. Absolutt drikkverdig, og ville blitt en slager om vi ikke flyktet hals over hode fra Singapore kun 20 timer etter vi ankom (langt fattigere enn vi ankom).

Brewerkz Darkside Lager:
Humles foerstevalg var heller ikke aa forakte, og kan kanskje best omtales som en moerk pils. Fremdeles frisk, men inklusive en del av moerkere oelarters smaker. Smakte fortreffelig!

Brewerkz Steam Beer:
Humles andrevalg var en fruktig affaere, men smakte like fullt ganske aalreit. Litt IPA-aktg smak, saa ble litt overrasket ettersom vi begge forventet noe annet, ettersom Steam Beer omtales som en mellomting av pils og ale. Da Malt fulgte opp med aa bestille Brewerkz Hopback Ale fikk vi litt av forklaringen.

Brewerkz Hopback Ale:
En oelart tilsynelatende kokt sammen av Blomster-Finn, som endte i Malts gane der han forventet en god gammeldags engelsk ale. Skuffelsen var til aa ta og foele paa, men ettersom alkoholmisbruk ikke er saerlig kult, drakk han da opp. Flink gutt.

Dett var dett, som Leif Juster pleier aa si. Mer oel foelger om leveren holder :)

Store og smaa ting. Og andre ting. Ting tar tid?

Aerede medborgere,

Det er nu tid for nok en oppdatering paa hva herr og fru Tufteloeken bedriver naar de sluntrer unna (utover unnasluntring da, som det vel er ganske aapenbart at de bedriver). Siden sist har vi spist quarter poundere med ost, snorklet verdens megadigreste fisk, snoket paa noen av verdens megaminste halvaper, besoekt kinesiske gravplasser og bombede gamlebyer med mer.

For aa ta det hele kronologisk: Manila er en stor by. Manila har ogsaa utrolig mange gode restauranter, saa noe av det foerste vi gjorde etter forrige blogginnlegg var aa dra paa en meget trivelig restaurant, hvor vi spiste en halv helstekt babygris (en halvstekt babygris?). Kjoettet var saa moert at det var lettere aa tygge enn aa la vaere, og smaken var fortreffelig, ja rett og slett utsoekt. Saa til tross for litt laber samvittighet da Nasse kikket oss i oeynene fra bordet, forsvant det aller meste ned i vaare etter hvert svaert saa velfylte mager. Det hele ble skylt ned med trivelig beprisede San Miguel-oel (3 kroner for en liten flaske), saa vi trivdes. Det gjorde ogsaa en del ikke veldig digge eldre menn med langt yngre og penere filippinske kjaerester, men det er en annen historie.

Manila var tidligere kjent som en av Asias vakreste byer, med en stor spansk gamleby og praktfulle kirker. 2. verdenskrig satte imidlertid en stopper for den slags, og byen led mye den samme skjebne som Hamburg, Hiroshima, Dresden og Coventry. Det gjenstaar like fullt noen smukke deler av byen. Selv om gamlebyen Intramuros stort sett ble jevnet med jorden, har noe blitt bygget opp, og murene, det gamle fortet og en av kirkene overlevde bombingen (i sterk kontrast til om lag 100 000 filippinere som ble drept/massakrert i loepet av det en maaned lange slaget). Den sterkt utviklede kolonialisten i undertegnede fikk ogsaa naering da vi spiste paa en jolly good restaurant i god kolonistil.

Utover Intramuros mange gleder, besoekte vi ogsaa den kinesiske gravplassen i Manila. Utrolig spesielt. Gravene var utstyrt med alt fra toaletter og kjoekkenkroker til prismekroner og glassmalerier. Som vaar guide sa: Gravene var mer luksurioese enn folks hus. Slektningene hadde satt gitt ofringer som brus, oel og sigaretter til de doede. Veldig annerledes sammenlignet med Egersund kirkegaard!

Det som imidlertid virkelig gjoer Filippinene spennende er naturens underverker. Foerste stopp etter Manila ble derfor Donsol, hvor et svaert hoeyt antall hvalhai driver lediggang fra desember til juni. Hvalhaier kan bli naermere 13 meter lange, og har en munn som kan bli opptil 1,5 meter vid. Aa snorkle med en slik var derfor et naturlig valg. Det hele foregaar fra en halvrask baat, saa det meste av dagen satt vi ombord paa den. En spotter sitter oppi masten og speider etter skygger i havet, og i det han ser en hvalhai hopper man uti hals over hode. Saa svoemmer man det man har i 20 meter og - BANG! - blir man nesten haimat. Mitt foerste moete var da jeg kikket inn i gliset paa ett 7 meter langt eksemplar som var paa kollisjonskurs mot meg. Jeg rygget kjapt, mens jeg holdt paa aa tisse paa meg, og la paa svoem sammen med den. Naar man tenker paa hvor store smaafisk ser ut naar man ser dem gjennom en dykkermaske er det vrient aa forestille seg en 7-8 meter lang fisk gjennom samme maske. Heldigvis er de vennlige som gorillaer og dietten holder seg stort sett til plankton. Foelelsen var intens da vi svoemte langs haien frem til den gikk lei og svoemte sin vei. I to dager bedrev vi hvalhaisnorkling, og saa tok vi turen til Bohol.

Turen til Bohol gikk greit, men ting tok tid. Ved ankomst Tagbilaran paa Bohols vestkyst orket vi ikke mer, og tok inn paa hotell der. Middag ble to quarter poundere med ost paa McDonald's og resten av kvelden ble tilbrakt paa hotellrommet hvor vi saa House. Dagen derpaa hadde vi tenkt oss til Chocolate Hills, som ikke er laget av sjokolade, men like fullt er ganske kule, runde, temmelig like og mange. Imidlertid fant vi ut at vi heller skulle tilbringe dagen paa et kjoepesenter, hvor vi foerst saa Iron Man 2 (aa GUD hvor kul den var - jeg vil vaere som Scarlet Johanson), foer vi fant en bar som promoterte San Miguel. Fem boetter med oel senere, dro vi paa Pizza Hut for middag (filippinsk mat maa vaere Soeroest-Asias stusseligste), men siden de ikke hadde pizza ble middagen heller to quarter poundere med ost paa McDonald's, foer vi tilbrakte resten av kvelden paa hotellrommet, hvor vi saa Simpsons og Friends. Ja, vi savner tidvis aa sloeve hjemme med film, ostetortilla og dip temmelig mest, takk som spoer.

I dag gjorde vi derfor opp for gamle synder og dro til sjokoladertoppene. Artig geologisk fenomen, som man ikke helt forstaar hvordan ble til. Folketrua sier det var en kjempe som graat, og at taarene ble forsteinet, saa vi holder oss til den forklaringen. Etterpaa dro vi til et Tarsier Sanctuary, hvor vi ledet av en guide dro paa tur ut i jungelen. Erfarent oppdaget han raskt opptil flere tarsierer som hang og slang og passet sine egne saker rundt omkring i skogen. De ville egentlig sove ettersom de hadde vaert oppe hele natten og jaktet gresshopper, men vaaknet saa smaatt da vi kom for aa kikke innom. Tarsierer er utrolig kule dyr. Hvert av oeynene er stoerre enn hjernen, og ubevegelig. Sistnevnte kompenseres imidlertid med at de kan snurre hodet rundt som en ugle. Oerene er ogsaa bevegelige, og om de blir tatt til fange blir de saa lei seg at de begaar selvmord. Derfor fint aa kunne se dem et sted som gaar mer ut paa aa bevare arten enn paa aa trekke turister.

Takk for seg.

PS. En tredje Batman-film ventes sommeren 2012. Jeg gleder meg saa jeg holder paa aa begynne aa graate.

Malt og Humle tester asiatisk bajer! Part Deux (Just Deux it)

Mange av dere lesere har nok sittet der hjemme og fryktet at undertegnede med viv ikke har funnet noe oel vi kan drikke de siste maanedene, ettersom Unnasluntrings to oelkjennere Malt og Humle ikke har gitt lyd fra seg siden Burma. Det har vi imidlertid, og jaggu snuske meg har ikke Malt og Humle ogsaa funnet noen bajere for testing. Vi setter derfor naa over til Malt og Humle:

Thailand:

Singha: Flakkende i blikket, og med alt for lav promille for sitt eget beste klamret Malt seg til denne viden kjente thaibajeren paa en traveller's pub i Kao Sahn Road, Bangkok. Ute var det turister av alle slag, og angsten for aa vaere i Syden var til aa ta og foele paa. Litt mycket god Singha hjalp paa humoeret, og mens Humle inntok litt vann da hun visstnok hadde drukket for lite vann den dagen gulpet Malt nedpaa baade fire og fem Singha for aa manne seg opp til aa ta Bangkok fatt. Det gjorde snart Humle ogsaa og innen faa timer var de begge blide og glade og klar for buckets med tvilsom sprit, folkekikking og kjoep av ulike asiatiske bajere fra meget ad hoc-pregede "barer" (les kjoeleboks full av oel og is paa et fortau). Singha viste seg raskt aa vaere thaifavoritten og smaker nesten like godt som innbakt oksefilet. Lett nok for dampende hete, smakrik nok for garvede oelhunder. Yummy.

Chang: Noe sterkere enn Singha, og ikke fullt saa god, men like fullt verdt aa drikke noen av om man faar changsen (knis). Malt kommenterte at den nok smaker godt til sataykylling, og kjoepte seg derfor et spyd.

Chang Light: I motsetnign til vanlig Chang er Chang Light omtrent like godt som Seidel eller Tuborg Lite - med andre ord lite aa rope hurra for. Malt ble lurt til aa smake det av en utspekulert kelner med begrensede engelskkunskaper, og Humle var lite til hjelp siden oelen ikke var noe god. Aesj og fysj. Der ingen changs for at Malt bestiller denne en gang til. (Det ordspillet var muligens morsommere foerste gangen).

Asahi: Japansk bajer faar man ogsaa tak paa i Bangkok. Du verden. Velsmakende, og sikkert godt til sushi, dersom det hadde vaert godt, kommenterte Malt, mens Humle diskuterte sumobryting og pekte paa Malts tiltagende oelvom.

San Miguel: En kelner ifoert verdens minste San Miguel-kjole presset oss til aa proeve San Miguel - en flippinsk oel. Vi ga etter. Da dette skjedde langt ut i de smaa tider, har ikke Malt stort aa si om dette foerste moetet med erkeengelen, utover at det utvilsomt gled ned, og nok hadde passet godt med ostetortilla og dip.

Leo: Utover Singha og Chang later Leo til aa vaere Thailands meste utbredte oel. Generelt noget billigere enn de andre variantene, og riktig saa namnam. Smaasmukk etikket med et kattedyr, og fin dybde og fruktighet gjorde dette til en senkveldfavoritt paa uformelle puber i Kao Sahn.

Cheers og Acha: Skaal sa Humle og klasket boksen i Malts Acha. Baade Malt og Humle var usikre paa hvorfor disse to variantene knapt var aa finne noe sted da de ble kjoept inn paa 7-11 for nyting paa stranden paa Ko Tao. Svaret er trolig at det smakte skunk, og selv om begge gled ned (man er da ikke alkoholmisbruker), ble de verken kjoept igjen eller snakket om igjen.

Malaysia:

Jaz: Mye kan sies om Malaysia, men et stort oelland er det ikke (foerste tidligere britiske koloni Malt har vaert i som ikke har vaert et superdupert oelland (med mulig unntak av Jordan, men der brygget de i det minste sin egen Amstel)), hvilket gjorde Malt litt trist. Jaz var ikke unntaket som bekreftet regelen, og den ganske schtoegge groenne og soelvfargede etiketten reddet ikke dets aere. Kontrasten fra Singha var slaaende. Der Singha var velsmakende var Jaz smaasurt, og selv ikke til kyllingvinger smakte det noe saerlig. Riktignok var det bedre andre gang Malt og Humle testet det, saa kanhende var det bare flasken som sviktet dem.

Anchor Smooth:"Smooth" sa Humle og slikket seg rundt munnen. Malt kniste som en liten jente, og tok en dyp slurk. Selv om det ikke naadde opp til favorittene i de tre foregaaende land ble denne ankeroelen utropt til vinner av malaysisk oelidol, og fikk kontrakt til aa gi ut Anchor Strong (se under). At Malaysia ikke er saa store paa oel, gjorde videre at verken Malt eller Humle fant denne mer enn ett sted, til tross for at det var ett av de stoerste merkene i landet.

Anchor Strong:Det som som regel skjer med idolvinnere skjedde ogsaa her. De proever paa noe stort, og faller igjennom som doede sild. Sterk pils kan vaere snadder, som det ble vist i Burma, men naar den ikke smaker noe saerlig, blir det som aa blande Tuborg og himkok - kult nok i Troendelag og Indre Oestfold, men lite passende for oelkjennere som Humle og Malt. Denne roeveren snuste paa ti prosents-grensen, og burde heller funnet noe bedre aa drive med.

Tiger Crystal: Tilsynelatende massivt populaer og nyankommet til malaysisk marked var denne singaporske oelen aa finne overalt, til tross for at den slett ikke var noe saerlig aa rope hurra for. Taapelig. Etiketten var imidlertid i god Tiger-tradisjon meget lekker, hvilket hevet helhetsinntrykket betraktelig. Gode oelkjennere er da ogsaa opptatt av den slags. Oelen skal se god ut.

Indonesia:

Bintang: "Hurra!" ropte Malt i det han fant frem partyhatten etter foerste slurk av Indonesias stolthet Bintang. Humle luftet ideen om aa bosette seg permanent i Indonesia og leve av det naturen ga dem, men ble bryskt avvist av Malt som ville videre. Bintang ("stjerne" paa indonesisk) ble etter ryktene opprettet av nederlenderne under kolonitiden, og hadde visse likheter med Heineken. Etter hvert ble det mye Bintang paa de trofaste oelkjennerne, og endog en feiende flott Bintang-t-skjorte paa Malt.

Anker: Den nest stoerste indonesiske oelen er heller ikke aa forakte. Litt mer fruktighet enn hos Bintang, men med litt kulere etikett. Bintang vant til slutt tevlingen, mye grunnet utbredelsen og kontrasten til Malaysias stusselige oelscene.

Guinness Foreign Extra: Den tradisjonelle tredje-verden-Guinnessen kan ikke maale seg med vanlig Guinness, men gjoer nytten om man er sugen paa stout/porter, hvilket man vel ofte er. Imidlertid hadde baade Malt og Humle saart for aa bestille denne naar det sto Bintang paa menyen, saa oeltestingen besto i denne omgang bare av et par sipper av jungelmannen Thomas' nyaapnede flaske.

Bali Hai Premium: Og der var man tilbake til Cheers og Jaz-standard. Lite velsmakende utvannet vas med lite fylde og fravaer av kvalitet. Rar bismak, men fin etikett. Etiketter er dog ikke det viktigste (da ville Valdres FK braatt vaert Norges beste fotballag), og oeltesterne gjorde derfor med Bali Hai Premium som de gjorde med Bali, sto over.

Bali Hai Draft: "Horer og halm, jeg er kvalm" utbroet Humle etter et par sipper med denne meget uanstendige oelen. Den hadde mer kullsyre enn Farris paa syre, og smakte soelevann. I motsetning til Bali Hai Premium har draft-varianten til samme bryggeri videre trolig den schtoeggeste oeletiketten i Asia. Vi snakker rett og slett helhetsinntrykk a la Grans Premium (The-Beer-Who-Must-Not-Be-Named). Malt broet ut i stille graat, og maatte troestes av Humle.

Panther Ginseng Stout: Den som tror at oel er usunt har her mye aa laere. I tillegg til de supre b-vitaminene man finner til vanlig, har luringene bak Panther Ginseng Stout lagt til ginseng. Mye kan sikkert sies om ginseng, men at det er sunt er noe alle vet. 1 milliard kinesere kan ikke ta feil. Stouten var videre riktig saa snadder, og etiketten var et kunststykke, saa Malt og Humle var begge fornoeyde over aa ramle over denne paa et karaokested i Surebaya. Standard stout med god brent smak og fin fylde.

Storm Pale Ale: Det balinesiske mikrobryggeriet Storm har kult navn, men lite annet. Denne meget fruktige oelen var lite aa hoppe i taket for, saa man gikk over til Storm Golden Ale.

Storm Golden Ale: Da ogsaa denne smakte blomsterbukett (om dog i litt mindre grad enn ovennevnte), droppet Malt og Humle aa teste de to siste variantene fra dette bryggeriet, til fordel for aa legge seg. Det var langt etter barnetv, og havet skulle snorkles dagen derpaa. Jajamensan.

Anker Stout: Etter tre uker leting, da Malt og Humle gjorde seg klar til aa entre Oest-Timor, snublet de over Anker Stout paa en bar i Kupang. Til lyden av boelgeskvulp og palmesus ble den andektig drukket opp, og den som venter paa noe godt, venter ikke forgjeves, som de sier borti statene. Velsmekende og med fin bredde i smaken, fint avstemt brenthet og snaisent skum, samt smukk etikett gjorde dette til et fint sisteoel i Indonesia.

Fra opptur til nedtur

Endelig er vi tilbake i bloggverdenen! Vaare trofaste leserne er nok mektig spent paa hva vi kan meddele for noe spennende nyheter denne gang. Alt fra drager til naermest utkasting av grenseby kan jeg hinte om.

Men naa forhaster jeg meg. En faar begynne der vi slapp dere sist. Etter et par late dager paa Gili T., hoppet vi paa en baat som tok oss til Lombok. Der hooket vi opp med Perama-bussen. "Hunting komdo dragons by camera" startet med besoek i en landsby med mikrofinansprosjekt, foer vi hoppet over til baaten som var vaart hjem i to netter og tre dager. Med 15 andre herlige mennesker solte vi oss, snorklet, hoppet fra baaten og fant den beroemte "Bintang Baren". Ingen er vel overrasket over at det var vaar helt Bjoernen som fant den (og var ansvarlig dj). Snorkllinga var noe av det beste jeg har gjort i hele mitt liv, og tilogmed folk som hadde snorklet i The Great Barrier reef sa at Indonesia var bedre. Store fisk, smaa fisk, fargerike fisk, blaa sjoestjerner og en fisk som spiste en annen fisk. Man fikk foelelsen av aa leve i filmen "Finding Nemo".

Hoydepunktet paa turen kom den siste dagen. Da gikk vi i land paa Komodo, en oey som fungerer som en nasjonalpark. Her befinner noen koselige, smaa firfisler seg. Eller kanskje de skumleste, ekleste og farligste oeglene du kan tenke deg. De kan bli opptil 3 meter lange og siklet deres kan drepe folk. Etter et par timers hiking og spotting av to slike beist, var jeg hoppende glad for aa komme tilbake paa baaten. Paa kvelden var det avsluttningsfest,hvor The Onion Bear fant ut at han maatte teste ut "Bintang Baren" en siste gang. Fullt paakledd og med veske (og skoene sine i hendene) falt han elegant utafor baaten da han skulle ned i den lille baaten som fraktet oss i land.

Dagen derpaa slengte vi oss i en leid bil med sjaafoer med to andre nederlendere fra turen. Vi krysset Flores paa et par dager. Vi var blant annet innom Benu landsbyen som ga meg sosialantropolgiske kriblinger. Hoydepunktet var siste dagen, hvor vi sto opp foer fuglene feis og saa soloppgang over Kelimutu. Tre innsjoer som har forskjellige farger, ganske stilig. Etter dette ble vi forlatt i Ende, som virkelig er Verdens Ende. Her var baade mat og underholdning vanskelig aa finne, og middagen ble nudler som vi heldigvis fikk varmt vann til fra hotellet. Glade var vi dermed da vi forlot Ende dagen etter for Kupang. Etter en koselig kveld der satte vi oss igjen paa en buss grytidlig om morran. Oest-Timor ventet tenkte vi!

Naive som vi var. For neida, da vi kom til grensen begynte rare ting aa skje. Foerst saa tok en fra indoneisk side passene vaere over til Oest-Timors side for aa sjekke om vi kunne slippe inn. Da han kom tilbake mente han at vi ikke kunne det, og han stemplet oss derfor ikke ut av Indoneisa. Perplekse tuslet vi til grensen og proevde aa finne ut av hvorfor vi ikke kunne slippe inn. Sammen med en annen kinesisk turist ble vi sluppet inn i kontoret. Den ikke-saa-vennlige mannen kunne med oppgitte haandbevegelser forklare at vi ikke kunne slippe inn. Hans evne til aa forklare besto av aa kaste armene opp i vaeret og tegne kruseduller paa et ark for aa saa si "so you see, you can't cross the border, you have to go back to kupang, fly to bali and then to dili". Han ville og se hvor mange penger vi hadde, og selv om vi hadde mange hundre dollar og to visakort ville han ikke godta det. Etter enda noen kruseduller paa arket fant han ut at vi trengte 600 dollar hver for de 10 dagene vi hadde tenkt aa vaere der. Vi proevde aa faa noe svar paa hvorfor vi ikke kunne slippe over, siden vi hadde sjekket immigrasjonssidene dagen foer og det ikke sto noe der om disse paastaatte reglene. Paa det tidspunktet begynte den utrivelige mannen aa miste temparamentet og gestikulerte vilt mot den indonesiske siden. Han begynte tilgomed aa dytte den kinesiske fyren vekk da han begynte aa spoerre om ting. Frusterte, oppgitte og ja, sinte sto vi raadville der. Vi var fast paa grensen og vaar eneste mulighet tilbake til den naermeste by var moped. Moped en time, nei takk du. Heldigvis spottet jeg to utlendinger i blaa skjorter og khakibukser. Ikke overraskende jobbet de i NGOer, han ene i Dili. Han ringte sine kontakter i immigrasjonskonteret i Dili, men de kunne heller ikke forstaa hvorfor vi ikke kunne slippe over. Tydeligvis er det usikkerhet omkring disse "nye reglene". De vennlige NGO-gutta ga oss skyss tilbake til grensebyen. Med baade setebelter, air-con og musikkanlegg som ikke skurrer ga det oss en smakebit av "NGO-livet". :) Tilbake til Kupang kom vi ikke foer dagen etter, saa det ble en kveld paa et okei hotell mens vi proevde aa slukne vaare sorger med litt stjerneoel.

Etter en dag med transport tilbake til Kupang, begynte vi strekningen mot Manila. Vi dro fra Kupang fire om morgenen den 21 og kom fram til Manila den 22 klokka halv seks om morgenen. Jakarta flyplass er heller ikke noe aa samle paa, overraskende faa spisesteder for aa vaere Indonesias hovedstads flyplass. Troette og slitne proevde vi aa skaffe hotellrom da vi kom til Manila, noe som viste seg aa vaere vanskelig siden vi var der tidlig om morgenen. Til slutt fant vi et koselig pensjonat med religioese krusefikser paa veggene. Der tilbrakte vi mesteparten av dagen i gaar, mens i dag begynner utforskinga av Manila.