Det er nu tid for nok en oppdatering paa hva herr og fru Tufteloeken bedriver naar de sluntrer unna (utover unnasluntring da, som det vel er ganske aapenbart at de bedriver). Siden sist har vi spist quarter poundere med ost, snorklet verdens megadigreste fisk, snoket paa noen av verdens megaminste halvaper, besoekt kinesiske gravplasser og bombede gamlebyer med mer.
For aa ta det hele kronologisk: Manila er en stor by. Manila har ogsaa utrolig mange gode restauranter, saa noe av det foerste vi gjorde etter forrige blogginnlegg var aa dra paa en meget trivelig restaurant, hvor vi spiste en halv helstekt babygris (en halvstekt babygris?). Kjoettet var saa moert at det var lettere aa tygge enn aa la vaere, og smaken var fortreffelig, ja rett og slett utsoekt. Saa til tross for litt laber samvittighet da Nasse kikket oss i oeynene fra bordet, forsvant det aller meste ned i vaare etter hvert svaert saa velfylte mager. Det hele ble skylt ned med trivelig beprisede San Miguel-oel (3 kroner for en liten flaske), saa vi trivdes. Det gjorde ogsaa en del ikke veldig digge eldre menn med langt yngre og penere filippinske kjaerester, men det er en annen historie.
Manila var tidligere kjent som en av Asias vakreste byer, med en stor spansk gamleby og praktfulle kirker. 2. verdenskrig satte imidlertid en stopper for den slags, og byen led mye den samme skjebne som Hamburg, Hiroshima, Dresden og Coventry. Det gjenstaar like fullt noen smukke deler av byen. Selv om gamlebyen Intramuros stort sett ble jevnet med jorden, har noe blitt bygget opp, og murene, det gamle fortet og en av kirkene overlevde bombingen (i sterk kontrast til om lag 100 000 filippinere som ble drept/massakrert i loepet av det en maaned lange slaget). Den sterkt utviklede kolonialisten i undertegnede fikk ogsaa naering da vi spiste paa en jolly good restaurant i god kolonistil.
Utover Intramuros mange gleder, besoekte vi ogsaa den kinesiske gravplassen i Manila. Utrolig spesielt. Gravene var utstyrt med alt fra toaletter og kjoekkenkroker til prismekroner og glassmalerier. Som vaar guide sa: Gravene var mer luksurioese enn folks hus. Slektningene hadde satt gitt ofringer som brus, oel og sigaretter til de doede. Veldig annerledes sammenlignet med Egersund kirkegaard!
Det som imidlertid virkelig gjoer Filippinene spennende er naturens underverker. Foerste stopp etter Manila ble derfor Donsol, hvor et svaert hoeyt antall hvalhai driver lediggang fra desember til juni. Hvalhaier kan bli naermere 13 meter lange, og har en munn som kan bli opptil 1,5 meter vid. Aa snorkle med en slik var derfor et naturlig valg. Det hele foregaar fra en halvrask baat, saa det meste av dagen satt vi ombord paa den. En spotter sitter oppi masten og speider etter skygger i havet, og i det han ser en hvalhai hopper man uti hals over hode. Saa svoemmer man det man har i 20 meter og - BANG! - blir man nesten haimat. Mitt foerste moete var da jeg kikket inn i gliset paa ett 7 meter langt eksemplar som var paa kollisjonskurs mot meg. Jeg rygget kjapt, mens jeg holdt paa aa tisse paa meg, og la paa svoem sammen med den. Naar man tenker paa hvor store smaafisk ser ut naar man ser dem gjennom en dykkermaske er det vrient aa forestille seg en 7-8 meter lang fisk gjennom samme maske. Heldigvis er de vennlige som gorillaer og dietten holder seg stort sett til plankton. Foelelsen var intens da vi svoemte langs haien frem til den gikk lei og svoemte sin vei. I to dager bedrev vi hvalhaisnorkling, og saa tok vi turen til Bohol.
Turen til Bohol gikk greit, men ting tok tid. Ved ankomst Tagbilaran paa Bohols vestkyst orket vi ikke mer, og tok inn paa hotell der. Middag ble to quarter poundere med ost paa McDonald's og resten av kvelden ble tilbrakt paa hotellrommet hvor vi saa House. Dagen derpaa hadde vi tenkt oss til Chocolate Hills, som ikke er laget av sjokolade, men like fullt er ganske kule, runde, temmelig like og mange. Imidlertid fant vi ut at vi heller skulle tilbringe dagen paa et kjoepesenter, hvor vi foerst saa Iron Man 2 (aa GUD hvor kul den var - jeg vil vaere som Scarlet Johanson), foer vi fant en bar som promoterte San Miguel. Fem boetter med oel senere, dro vi paa Pizza Hut for middag (filippinsk mat maa vaere Soeroest-Asias stusseligste), men siden de ikke hadde pizza ble middagen heller to quarter poundere med ost paa McDonald's, foer vi tilbrakte resten av kvelden paa hotellrommet, hvor vi saa Simpsons og Friends. Ja, vi savner tidvis aa sloeve hjemme med film, ostetortilla og dip temmelig mest, takk som spoer.
I dag gjorde vi derfor opp for gamle synder og dro til sjokoladertoppene. Artig geologisk fenomen, som man ikke helt forstaar hvordan ble til. Folketrua sier det var en kjempe som graat, og at taarene ble forsteinet, saa vi holder oss til den forklaringen. Etterpaa dro vi til et Tarsier Sanctuary, hvor vi ledet av en guide dro paa tur ut i jungelen. Erfarent oppdaget han raskt opptil flere tarsierer som hang og slang og passet sine egne saker rundt omkring i skogen. De ville egentlig sove ettersom de hadde vaert oppe hele natten og jaktet gresshopper, men vaaknet saa smaatt da vi kom for aa kikke innom. Tarsierer er utrolig kule dyr. Hvert av oeynene er stoerre enn hjernen, og ubevegelig. Sistnevnte kompenseres imidlertid med at de kan snurre hodet rundt som en ugle. Oerene er ogsaa bevegelige, og om de blir tatt til fange blir de saa lei seg at de begaar selvmord. Derfor fint aa kunne se dem et sted som gaar mer ut paa aa bevare arten enn paa aa trekke turister.
Takk for seg.
PS. En tredje Batman-film ventes sommeren 2012. Jeg gleder meg saa jeg holder paa aa begynne aa graate.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar