Store og smaa ting. Og andre ting. Ting tar tid?

Aerede medborgere,

Det er nu tid for nok en oppdatering paa hva herr og fru Tufteloeken bedriver naar de sluntrer unna (utover unnasluntring da, som det vel er ganske aapenbart at de bedriver). Siden sist har vi spist quarter poundere med ost, snorklet verdens megadigreste fisk, snoket paa noen av verdens megaminste halvaper, besoekt kinesiske gravplasser og bombede gamlebyer med mer.

For aa ta det hele kronologisk: Manila er en stor by. Manila har ogsaa utrolig mange gode restauranter, saa noe av det foerste vi gjorde etter forrige blogginnlegg var aa dra paa en meget trivelig restaurant, hvor vi spiste en halv helstekt babygris (en halvstekt babygris?). Kjoettet var saa moert at det var lettere aa tygge enn aa la vaere, og smaken var fortreffelig, ja rett og slett utsoekt. Saa til tross for litt laber samvittighet da Nasse kikket oss i oeynene fra bordet, forsvant det aller meste ned i vaare etter hvert svaert saa velfylte mager. Det hele ble skylt ned med trivelig beprisede San Miguel-oel (3 kroner for en liten flaske), saa vi trivdes. Det gjorde ogsaa en del ikke veldig digge eldre menn med langt yngre og penere filippinske kjaerester, men det er en annen historie.

Manila var tidligere kjent som en av Asias vakreste byer, med en stor spansk gamleby og praktfulle kirker. 2. verdenskrig satte imidlertid en stopper for den slags, og byen led mye den samme skjebne som Hamburg, Hiroshima, Dresden og Coventry. Det gjenstaar like fullt noen smukke deler av byen. Selv om gamlebyen Intramuros stort sett ble jevnet med jorden, har noe blitt bygget opp, og murene, det gamle fortet og en av kirkene overlevde bombingen (i sterk kontrast til om lag 100 000 filippinere som ble drept/massakrert i loepet av det en maaned lange slaget). Den sterkt utviklede kolonialisten i undertegnede fikk ogsaa naering da vi spiste paa en jolly good restaurant i god kolonistil.

Utover Intramuros mange gleder, besoekte vi ogsaa den kinesiske gravplassen i Manila. Utrolig spesielt. Gravene var utstyrt med alt fra toaletter og kjoekkenkroker til prismekroner og glassmalerier. Som vaar guide sa: Gravene var mer luksurioese enn folks hus. Slektningene hadde satt gitt ofringer som brus, oel og sigaretter til de doede. Veldig annerledes sammenlignet med Egersund kirkegaard!

Det som imidlertid virkelig gjoer Filippinene spennende er naturens underverker. Foerste stopp etter Manila ble derfor Donsol, hvor et svaert hoeyt antall hvalhai driver lediggang fra desember til juni. Hvalhaier kan bli naermere 13 meter lange, og har en munn som kan bli opptil 1,5 meter vid. Aa snorkle med en slik var derfor et naturlig valg. Det hele foregaar fra en halvrask baat, saa det meste av dagen satt vi ombord paa den. En spotter sitter oppi masten og speider etter skygger i havet, og i det han ser en hvalhai hopper man uti hals over hode. Saa svoemmer man det man har i 20 meter og - BANG! - blir man nesten haimat. Mitt foerste moete var da jeg kikket inn i gliset paa ett 7 meter langt eksemplar som var paa kollisjonskurs mot meg. Jeg rygget kjapt, mens jeg holdt paa aa tisse paa meg, og la paa svoem sammen med den. Naar man tenker paa hvor store smaafisk ser ut naar man ser dem gjennom en dykkermaske er det vrient aa forestille seg en 7-8 meter lang fisk gjennom samme maske. Heldigvis er de vennlige som gorillaer og dietten holder seg stort sett til plankton. Foelelsen var intens da vi svoemte langs haien frem til den gikk lei og svoemte sin vei. I to dager bedrev vi hvalhaisnorkling, og saa tok vi turen til Bohol.

Turen til Bohol gikk greit, men ting tok tid. Ved ankomst Tagbilaran paa Bohols vestkyst orket vi ikke mer, og tok inn paa hotell der. Middag ble to quarter poundere med ost paa McDonald's og resten av kvelden ble tilbrakt paa hotellrommet hvor vi saa House. Dagen derpaa hadde vi tenkt oss til Chocolate Hills, som ikke er laget av sjokolade, men like fullt er ganske kule, runde, temmelig like og mange. Imidlertid fant vi ut at vi heller skulle tilbringe dagen paa et kjoepesenter, hvor vi foerst saa Iron Man 2 (aa GUD hvor kul den var - jeg vil vaere som Scarlet Johanson), foer vi fant en bar som promoterte San Miguel. Fem boetter med oel senere, dro vi paa Pizza Hut for middag (filippinsk mat maa vaere Soeroest-Asias stusseligste), men siden de ikke hadde pizza ble middagen heller to quarter poundere med ost paa McDonald's, foer vi tilbrakte resten av kvelden paa hotellrommet, hvor vi saa Simpsons og Friends. Ja, vi savner tidvis aa sloeve hjemme med film, ostetortilla og dip temmelig mest, takk som spoer.

I dag gjorde vi derfor opp for gamle synder og dro til sjokoladertoppene. Artig geologisk fenomen, som man ikke helt forstaar hvordan ble til. Folketrua sier det var en kjempe som graat, og at taarene ble forsteinet, saa vi holder oss til den forklaringen. Etterpaa dro vi til et Tarsier Sanctuary, hvor vi ledet av en guide dro paa tur ut i jungelen. Erfarent oppdaget han raskt opptil flere tarsierer som hang og slang og passet sine egne saker rundt omkring i skogen. De ville egentlig sove ettersom de hadde vaert oppe hele natten og jaktet gresshopper, men vaaknet saa smaatt da vi kom for aa kikke innom. Tarsierer er utrolig kule dyr. Hvert av oeynene er stoerre enn hjernen, og ubevegelig. Sistnevnte kompenseres imidlertid med at de kan snurre hodet rundt som en ugle. Oerene er ogsaa bevegelige, og om de blir tatt til fange blir de saa lei seg at de begaar selvmord. Derfor fint aa kunne se dem et sted som gaar mer ut paa aa bevare arten enn paa aa trekke turister.

Takk for seg.

PS. En tredje Batman-film ventes sommeren 2012. Jeg gleder meg saa jeg holder paa aa begynne aa graate.

Malt og Humle tester asiatisk bajer! Part Deux (Just Deux it)

Mange av dere lesere har nok sittet der hjemme og fryktet at undertegnede med viv ikke har funnet noe oel vi kan drikke de siste maanedene, ettersom Unnasluntrings to oelkjennere Malt og Humle ikke har gitt lyd fra seg siden Burma. Det har vi imidlertid, og jaggu snuske meg har ikke Malt og Humle ogsaa funnet noen bajere for testing. Vi setter derfor naa over til Malt og Humle:

Thailand:

Singha: Flakkende i blikket, og med alt for lav promille for sitt eget beste klamret Malt seg til denne viden kjente thaibajeren paa en traveller's pub i Kao Sahn Road, Bangkok. Ute var det turister av alle slag, og angsten for aa vaere i Syden var til aa ta og foele paa. Litt mycket god Singha hjalp paa humoeret, og mens Humle inntok litt vann da hun visstnok hadde drukket for lite vann den dagen gulpet Malt nedpaa baade fire og fem Singha for aa manne seg opp til aa ta Bangkok fatt. Det gjorde snart Humle ogsaa og innen faa timer var de begge blide og glade og klar for buckets med tvilsom sprit, folkekikking og kjoep av ulike asiatiske bajere fra meget ad hoc-pregede "barer" (les kjoeleboks full av oel og is paa et fortau). Singha viste seg raskt aa vaere thaifavoritten og smaker nesten like godt som innbakt oksefilet. Lett nok for dampende hete, smakrik nok for garvede oelhunder. Yummy.

Chang: Noe sterkere enn Singha, og ikke fullt saa god, men like fullt verdt aa drikke noen av om man faar changsen (knis). Malt kommenterte at den nok smaker godt til sataykylling, og kjoepte seg derfor et spyd.

Chang Light: I motsetnign til vanlig Chang er Chang Light omtrent like godt som Seidel eller Tuborg Lite - med andre ord lite aa rope hurra for. Malt ble lurt til aa smake det av en utspekulert kelner med begrensede engelskkunskaper, og Humle var lite til hjelp siden oelen ikke var noe god. Aesj og fysj. Der ingen changs for at Malt bestiller denne en gang til. (Det ordspillet var muligens morsommere foerste gangen).

Asahi: Japansk bajer faar man ogsaa tak paa i Bangkok. Du verden. Velsmakende, og sikkert godt til sushi, dersom det hadde vaert godt, kommenterte Malt, mens Humle diskuterte sumobryting og pekte paa Malts tiltagende oelvom.

San Miguel: En kelner ifoert verdens minste San Miguel-kjole presset oss til aa proeve San Miguel - en flippinsk oel. Vi ga etter. Da dette skjedde langt ut i de smaa tider, har ikke Malt stort aa si om dette foerste moetet med erkeengelen, utover at det utvilsomt gled ned, og nok hadde passet godt med ostetortilla og dip.

Leo: Utover Singha og Chang later Leo til aa vaere Thailands meste utbredte oel. Generelt noget billigere enn de andre variantene, og riktig saa namnam. Smaasmukk etikket med et kattedyr, og fin dybde og fruktighet gjorde dette til en senkveldfavoritt paa uformelle puber i Kao Sahn.

Cheers og Acha: Skaal sa Humle og klasket boksen i Malts Acha. Baade Malt og Humle var usikre paa hvorfor disse to variantene knapt var aa finne noe sted da de ble kjoept inn paa 7-11 for nyting paa stranden paa Ko Tao. Svaret er trolig at det smakte skunk, og selv om begge gled ned (man er da ikke alkoholmisbruker), ble de verken kjoept igjen eller snakket om igjen.

Malaysia:

Jaz: Mye kan sies om Malaysia, men et stort oelland er det ikke (foerste tidligere britiske koloni Malt har vaert i som ikke har vaert et superdupert oelland (med mulig unntak av Jordan, men der brygget de i det minste sin egen Amstel)), hvilket gjorde Malt litt trist. Jaz var ikke unntaket som bekreftet regelen, og den ganske schtoegge groenne og soelvfargede etiketten reddet ikke dets aere. Kontrasten fra Singha var slaaende. Der Singha var velsmakende var Jaz smaasurt, og selv ikke til kyllingvinger smakte det noe saerlig. Riktignok var det bedre andre gang Malt og Humle testet det, saa kanhende var det bare flasken som sviktet dem.

Anchor Smooth:"Smooth" sa Humle og slikket seg rundt munnen. Malt kniste som en liten jente, og tok en dyp slurk. Selv om det ikke naadde opp til favorittene i de tre foregaaende land ble denne ankeroelen utropt til vinner av malaysisk oelidol, og fikk kontrakt til aa gi ut Anchor Strong (se under). At Malaysia ikke er saa store paa oel, gjorde videre at verken Malt eller Humle fant denne mer enn ett sted, til tross for at det var ett av de stoerste merkene i landet.

Anchor Strong:Det som som regel skjer med idolvinnere skjedde ogsaa her. De proever paa noe stort, og faller igjennom som doede sild. Sterk pils kan vaere snadder, som det ble vist i Burma, men naar den ikke smaker noe saerlig, blir det som aa blande Tuborg og himkok - kult nok i Troendelag og Indre Oestfold, men lite passende for oelkjennere som Humle og Malt. Denne roeveren snuste paa ti prosents-grensen, og burde heller funnet noe bedre aa drive med.

Tiger Crystal: Tilsynelatende massivt populaer og nyankommet til malaysisk marked var denne singaporske oelen aa finne overalt, til tross for at den slett ikke var noe saerlig aa rope hurra for. Taapelig. Etiketten var imidlertid i god Tiger-tradisjon meget lekker, hvilket hevet helhetsinntrykket betraktelig. Gode oelkjennere er da ogsaa opptatt av den slags. Oelen skal se god ut.

Indonesia:

Bintang: "Hurra!" ropte Malt i det han fant frem partyhatten etter foerste slurk av Indonesias stolthet Bintang. Humle luftet ideen om aa bosette seg permanent i Indonesia og leve av det naturen ga dem, men ble bryskt avvist av Malt som ville videre. Bintang ("stjerne" paa indonesisk) ble etter ryktene opprettet av nederlenderne under kolonitiden, og hadde visse likheter med Heineken. Etter hvert ble det mye Bintang paa de trofaste oelkjennerne, og endog en feiende flott Bintang-t-skjorte paa Malt.

Anker: Den nest stoerste indonesiske oelen er heller ikke aa forakte. Litt mer fruktighet enn hos Bintang, men med litt kulere etikett. Bintang vant til slutt tevlingen, mye grunnet utbredelsen og kontrasten til Malaysias stusselige oelscene.

Guinness Foreign Extra: Den tradisjonelle tredje-verden-Guinnessen kan ikke maale seg med vanlig Guinness, men gjoer nytten om man er sugen paa stout/porter, hvilket man vel ofte er. Imidlertid hadde baade Malt og Humle saart for aa bestille denne naar det sto Bintang paa menyen, saa oeltestingen besto i denne omgang bare av et par sipper av jungelmannen Thomas' nyaapnede flaske.

Bali Hai Premium: Og der var man tilbake til Cheers og Jaz-standard. Lite velsmakende utvannet vas med lite fylde og fravaer av kvalitet. Rar bismak, men fin etikett. Etiketter er dog ikke det viktigste (da ville Valdres FK braatt vaert Norges beste fotballag), og oeltesterne gjorde derfor med Bali Hai Premium som de gjorde med Bali, sto over.

Bali Hai Draft: "Horer og halm, jeg er kvalm" utbroet Humle etter et par sipper med denne meget uanstendige oelen. Den hadde mer kullsyre enn Farris paa syre, og smakte soelevann. I motsetning til Bali Hai Premium har draft-varianten til samme bryggeri videre trolig den schtoeggeste oeletiketten i Asia. Vi snakker rett og slett helhetsinntrykk a la Grans Premium (The-Beer-Who-Must-Not-Be-Named). Malt broet ut i stille graat, og maatte troestes av Humle.

Panther Ginseng Stout: Den som tror at oel er usunt har her mye aa laere. I tillegg til de supre b-vitaminene man finner til vanlig, har luringene bak Panther Ginseng Stout lagt til ginseng. Mye kan sikkert sies om ginseng, men at det er sunt er noe alle vet. 1 milliard kinesere kan ikke ta feil. Stouten var videre riktig saa snadder, og etiketten var et kunststykke, saa Malt og Humle var begge fornoeyde over aa ramle over denne paa et karaokested i Surebaya. Standard stout med god brent smak og fin fylde.

Storm Pale Ale: Det balinesiske mikrobryggeriet Storm har kult navn, men lite annet. Denne meget fruktige oelen var lite aa hoppe i taket for, saa man gikk over til Storm Golden Ale.

Storm Golden Ale: Da ogsaa denne smakte blomsterbukett (om dog i litt mindre grad enn ovennevnte), droppet Malt og Humle aa teste de to siste variantene fra dette bryggeriet, til fordel for aa legge seg. Det var langt etter barnetv, og havet skulle snorkles dagen derpaa. Jajamensan.

Anker Stout: Etter tre uker leting, da Malt og Humle gjorde seg klar til aa entre Oest-Timor, snublet de over Anker Stout paa en bar i Kupang. Til lyden av boelgeskvulp og palmesus ble den andektig drukket opp, og den som venter paa noe godt, venter ikke forgjeves, som de sier borti statene. Velsmekende og med fin bredde i smaken, fint avstemt brenthet og snaisent skum, samt smukk etikett gjorde dette til et fint sisteoel i Indonesia.

Fra opptur til nedtur

Endelig er vi tilbake i bloggverdenen! Vaare trofaste leserne er nok mektig spent paa hva vi kan meddele for noe spennende nyheter denne gang. Alt fra drager til naermest utkasting av grenseby kan jeg hinte om.

Men naa forhaster jeg meg. En faar begynne der vi slapp dere sist. Etter et par late dager paa Gili T., hoppet vi paa en baat som tok oss til Lombok. Der hooket vi opp med Perama-bussen. "Hunting komdo dragons by camera" startet med besoek i en landsby med mikrofinansprosjekt, foer vi hoppet over til baaten som var vaart hjem i to netter og tre dager. Med 15 andre herlige mennesker solte vi oss, snorklet, hoppet fra baaten og fant den beroemte "Bintang Baren". Ingen er vel overrasket over at det var vaar helt Bjoernen som fant den (og var ansvarlig dj). Snorkllinga var noe av det beste jeg har gjort i hele mitt liv, og tilogmed folk som hadde snorklet i The Great Barrier reef sa at Indonesia var bedre. Store fisk, smaa fisk, fargerike fisk, blaa sjoestjerner og en fisk som spiste en annen fisk. Man fikk foelelsen av aa leve i filmen "Finding Nemo".

Hoydepunktet paa turen kom den siste dagen. Da gikk vi i land paa Komodo, en oey som fungerer som en nasjonalpark. Her befinner noen koselige, smaa firfisler seg. Eller kanskje de skumleste, ekleste og farligste oeglene du kan tenke deg. De kan bli opptil 3 meter lange og siklet deres kan drepe folk. Etter et par timers hiking og spotting av to slike beist, var jeg hoppende glad for aa komme tilbake paa baaten. Paa kvelden var det avsluttningsfest,hvor The Onion Bear fant ut at han maatte teste ut "Bintang Baren" en siste gang. Fullt paakledd og med veske (og skoene sine i hendene) falt han elegant utafor baaten da han skulle ned i den lille baaten som fraktet oss i land.

Dagen derpaa slengte vi oss i en leid bil med sjaafoer med to andre nederlendere fra turen. Vi krysset Flores paa et par dager. Vi var blant annet innom Benu landsbyen som ga meg sosialantropolgiske kriblinger. Hoydepunktet var siste dagen, hvor vi sto opp foer fuglene feis og saa soloppgang over Kelimutu. Tre innsjoer som har forskjellige farger, ganske stilig. Etter dette ble vi forlatt i Ende, som virkelig er Verdens Ende. Her var baade mat og underholdning vanskelig aa finne, og middagen ble nudler som vi heldigvis fikk varmt vann til fra hotellet. Glade var vi dermed da vi forlot Ende dagen etter for Kupang. Etter en koselig kveld der satte vi oss igjen paa en buss grytidlig om morran. Oest-Timor ventet tenkte vi!

Naive som vi var. For neida, da vi kom til grensen begynte rare ting aa skje. Foerst saa tok en fra indoneisk side passene vaere over til Oest-Timors side for aa sjekke om vi kunne slippe inn. Da han kom tilbake mente han at vi ikke kunne det, og han stemplet oss derfor ikke ut av Indoneisa. Perplekse tuslet vi til grensen og proevde aa finne ut av hvorfor vi ikke kunne slippe inn. Sammen med en annen kinesisk turist ble vi sluppet inn i kontoret. Den ikke-saa-vennlige mannen kunne med oppgitte haandbevegelser forklare at vi ikke kunne slippe inn. Hans evne til aa forklare besto av aa kaste armene opp i vaeret og tegne kruseduller paa et ark for aa saa si "so you see, you can't cross the border, you have to go back to kupang, fly to bali and then to dili". Han ville og se hvor mange penger vi hadde, og selv om vi hadde mange hundre dollar og to visakort ville han ikke godta det. Etter enda noen kruseduller paa arket fant han ut at vi trengte 600 dollar hver for de 10 dagene vi hadde tenkt aa vaere der. Vi proevde aa faa noe svar paa hvorfor vi ikke kunne slippe over, siden vi hadde sjekket immigrasjonssidene dagen foer og det ikke sto noe der om disse paastaatte reglene. Paa det tidspunktet begynte den utrivelige mannen aa miste temparamentet og gestikulerte vilt mot den indonesiske siden. Han begynte tilgomed aa dytte den kinesiske fyren vekk da han begynte aa spoerre om ting. Frusterte, oppgitte og ja, sinte sto vi raadville der. Vi var fast paa grensen og vaar eneste mulighet tilbake til den naermeste by var moped. Moped en time, nei takk du. Heldigvis spottet jeg to utlendinger i blaa skjorter og khakibukser. Ikke overraskende jobbet de i NGOer, han ene i Dili. Han ringte sine kontakter i immigrasjonskonteret i Dili, men de kunne heller ikke forstaa hvorfor vi ikke kunne slippe over. Tydeligvis er det usikkerhet omkring disse "nye reglene". De vennlige NGO-gutta ga oss skyss tilbake til grensebyen. Med baade setebelter, air-con og musikkanlegg som ikke skurrer ga det oss en smakebit av "NGO-livet". :) Tilbake til Kupang kom vi ikke foer dagen etter, saa det ble en kveld paa et okei hotell mens vi proevde aa slukne vaare sorger med litt stjerneoel.

Etter en dag med transport tilbake til Kupang, begynte vi strekningen mot Manila. Vi dro fra Kupang fire om morgenen den 21 og kom fram til Manila den 22 klokka halv seks om morgenen. Jakarta flyplass er heller ikke noe aa samle paa, overraskende faa spisesteder for aa vaere Indonesias hovedstads flyplass. Troette og slitne proevde vi aa skaffe hotellrom da vi kom til Manila, noe som viste seg aa vaere vanskelig siden vi var der tidlig om morgenen. Til slutt fant vi et koselig pensjonat med religioese krusefikser paa veggene. Der tilbrakte vi mesteparten av dagen i gaar, mens i dag begynner utforskinga av Manila.

Om vulkaner og skilpadder og saant.

Yogyakarta viste seg aa vaere en temmelig tempelfyllt affaere. Baade Borobodur og Prambanan er kvalitetsstein, og til tross for en viss tempelmetthet koste vi oss. Imidlertid var ikke Yogyakarta et blivende sted, saa vi toeffet til Surebaya, en indonesisk millionby uten saerlig mange turister. Mopedister foelte det ikke lenger noedvendig aa foelge med paa trafikken da vi spradet gatelangs paa jakt etter Lonely Planet-boeker, loensj og durianiskrem som smakte hebd. Durian er en meget illeduftende frukt, og selv om smaken er noe aa skrive hjem om er det ikke fordi den er utsoekt. Beste beskrivelsen jeg har lest er at aa spise durian er som "aa spise hvitloeksiskrem ved siden av et kloakkutloep". Av uvisse aarsaker er den ikke noe jeg har planer om aa importere til gamlelandet. Vi inntok ogsaa en whiskey class-ubaat som var strandet ved siden av elven. Et lite stykke Sovjetunion. Mmmm, trivelig.

Neste stopp paa programmet var Gunung Bromo, en skikkelig, skikkelig kul vulkan som ligger oest paa Java. Vi sto opp patetisk tidlig for aa beskue soloppgangen (som tyvaer ble noget ruinert av litt for mange skyer) fra et naerliggende fjell, og klatret deretter opp selve Bromo og kikket ned i krateret. Ingen lava i sikte, men roeyken som steg opp tydet paa aktivitet. Artig. Flere timer etter oppstandelsen fikk vi oss endelig frokost, foer vi, temmelig troette i trynet, tok ferden oestover fatt. Ijen-plataaet var neste stopp, og nok en gang sto vi opp ubrukelig tidlig. Ijen var betydelig mindre turistifisert enn Bromo, og saaledes riktig saa kult. Ijen er ogsaa en vulkan, men i motsetning til ovennevnte er Ijen fylt med knallturkis vann. Ferden opp fjellsiden er bratt og glatt, men det forhindret oss ikke fra aa moete knallblide, svovelbaerende indonesere paa vei ned fjellet. Etterhvert innsaa vi at de bar mellom 70 og 100 kilo svovel hver, og at det er mulig aa gjoere det paa flippflopper er mer enn hva jeg kan fatte. En av baererne var endog barfoett. Kristin bare: "omg". Foerst da vi var oppe paa toppen forsto vi at de ikke bare bar svovelen ned fra toppen; de bar den ogsaa opp fra kraterets bunn. Det var bratt, trangt og ulent, og svovelen ble hogget ut for haand uten noen form for beskyttelse. Jeg fikk ikke nye yrkesideer.

Etter to uker paa reisefot med broderen fant vi ut at vi trengte en paradisoey aa slacke paa, og ettersom vi endte opp naer Gili Trawangan var ikke det saa vrient aa faa til. Vi reiste raskt gjennom Bali, som ga liten grad av mersmak, og tok foerste og beste baat til GT, hvor vi nu har hengt ut i et par dager. Foerste kveld lot oss oppleve hver vaar ugreie matforgiftning, men utover det har vi lite aa klage over (utover at vi ikke er i Norge under Eurovision). I gaar sjekket man snorklemulighetene utenfor oeyen, og de var rett og slett brillefine. Min foerste havskilpadde ble observert paa noen centimeters avstand, og ellers saa vi et utvalg av regnbuefargede fisker jeg aldri har sett maken til. Jeg bare: "Helledussen!". Ellers viser det seg at oeyen er et slags indonesisk Christiania, og det reklameres aapenlyst for magiske sopper vi har valgt aa droppe inntak av. Holder med Bintang og Gin-Tonic merker jeg.

Bloody cool

Etter et par nye stempler i passet finner vi det for godt aa oppdatere litt.

For de som var redde for at vi kom til aa strande paa en oey i Thailand og aldri komme tilbake; vi har kommet oss videre. Men bare saa vidt. Etter en ukes avslapping blant palmer, blaatt hav og svenske piker hadde vi ladet opp batteriene og var klare for aa ta verden med storm igjen. Optimitiske som rakkern gikk vi ombord paa et skip som hadde klare paralleller til slaveskip. Ikke mye plass til aa spre sitt legeme paa de harde madrassene, men stille sjoe gjorde at onkel og tante reisende Mac overlevde den seks timer lange nattlige turen. Vel framme ble vi moett av Sure Mannen som tok oss videre til et kontor. Vi hadde kjoept billett helt til Kuala Lumpur og regnet med at alt var fikset og i boks. Det var det jo i grunn, men ikke uten litt lureri. Slemme Damen paa kontoret sa nemlig at vi maatte veksle vaare thailandske bath til malaysiske ringgit. Tidlig om morran og troette vi var, godtok vi foerst nyheten. Etter aa ha tatt ut penger (for vi hadde ikke nok bath seff) spurte min Kjaere heldigvis om hva vekslingskursen var. Elendig viste det seg. Hvis ikke Helten hadde vaert snabb nok til aa stoppe vekslingen saa hadde vi tapt 500 kr hver. Slemme Damen sa at vi kom til aa sto fast paa grensa og ikke komme videre. Det viste seg jo selvsagt aa vare null problem aa ikke ha ringgit foer man kom inn i landet. Merkelig det der. Det som jeg ikke skjoenner, er hvorfor folk skal lure deg naar du allerede har kjoept billett og de har faatt penger av deg. Selv om Thailand er kjent som "the land with the golden smiles' saa var ikke det noe vi erfarte saa veldig. Er vel et land som dessverre har blitt oedelagt av for mye turisme.

Etter et par bussbytter og grensekontroll og venting paa diverse kontorer, kom vi fram til Kuala Lumpur etter 29 timers reising. Det syntes vi var nok reising for en stund, og vi slo oss ned for et par dager. Og jammen dukket ikke enda en Loek opp. Broder Loek kom med i reisefoelget forrige fredag. Etter aa ha bedrevet litt sightseeing opp i diverse taarn og moerke huler, fant man ut at ene halvdelen av reisefoelget hadde bursdag. Dette ble feiret som seg hoer og boer med god mat og oel, og klatring ifoert kondomdrakt paa sistnevnte taarn.

Fornoeyde krysset man Malaysia av listen, og man satte seg paa foerste og beste fly til Sumatra, Indonesia. Vi hoppet paa en lokal buss som tok oss til Bukit Lawang, og vi moette en mann ved navn Thomas. Dagen etter bega vi oss ut i jungelen med klare hensikter om aa se en ape eller to. Og jammen fikk ikke bursdagsbarnet sitt oenske oppfylt. Ikke mer enn et par meter inn i jungelen kom vi over en litt mer haarete utgave av undetegnende. Guidene var like begeistret som turistene med flashene, fordi det viste seg aa vaere en vaskeekte utgave av en mannlig og vill orangutang. Det ser man ikke saa ofte. Tror nok han var like nysgjerrig paa oss som vi var paa han, ganske morsomt. Ikke mye senere snublet vi over en mor med hennes barn. Og ikke hvilken som helst mor. Det var Mina som er beryktet og elsket. Hun er semivill, og er dermed ikke saa sjenert. Men hun, som enhver mor, gjoer alt hun kan for aa beskytte sitt i avkom. En turist ble litt for naergaaende, og Mina sa i fra. En snarraadig guide kom imellom, og ble bitt. Vi saa det ikke, fordi vi hadde faatt beskjed om aa gaa "quickly,quickly" da guidene saa at Mina syntes at vi var litt for naerme. Siden vi ikke saa episoden, har vi bare rykter, men guiden vaar sa at denne her turisten som ikke hoerte paa at man skulle trekke seg vekk, heller ikke ville betale for legeutgiftene den her guiden som ble bitt maatte ut med. Ganske uansvarlig turist synes naa jeg, hvis ryktene er sanne.

Med adrelinet pumpende i blodet fortsatte vi turen inn i jungelen til vi kom fram til campingplassen. Rett ved elva, vi hoppet (etter hvert) i den kalde elva for aa vaske av svetten. Etter en tre retters maaltid ble litt morsomme og mindre morsomme leker spilt, foer natten ble tilbringet godt besyttet fra regnet under plastikktaket. Madrassen besto av litt mer plastikk og jord, men slitne kropper sover godt nesten uansett.

Dagen etter var mindre fysisk slitsomt, vi raftet nedover elva paa gigantiske baderinger bundet sammen, Undertegnede er ikke videre begeistret for boelger eller sjansen paa aa komme under vann, men saa frykten i oeynene og sang "in the jungle, the magic jungle, the lion sleeps tonight". Moro var det faktisk, og jeg ville gjort det igjen. "Videre' skrek Loekene, og etter et kort stopp i Medan med vaare nye hollandske venner fra trekkingen, bar turen til Java. Naermere bestemt Yogikarta. Her skal templer beskues foer man setter nesen mot andre utvekster.