Du hellige ku

Etter snart tre uker i India har vi sett og erfart baade det ene og det andre, og begynt aa faa en hard og kynisk holdning mot enhver rickshawsjaafoer som saa vidt ytrer ordene "come to my friend's shop". Oppi McLeod Ganj raadet derimot fred og harmoni, og blant alle munkene tenkte jeg at ingen ville vel lure oss her. Saa feil kan man ta. Vi kjoepte bussbilletter til Delhi i stor tro paa mannen som sa at busstasjonen var bak togstasjonen. Vi bestemte oss nemlig for at buss var bedre enn tog, siden det ville vaere en fryktelig kronglete vei for aa komme seg til en togforbindelse, trodde vi i alle fall. Jeg er meget skeptisk til buss, spesielt naar det er natt og vi skal ned fra et fjell. Men, med frykt i oynene og kniven paa strupen hoppet vi i det og satset paa buss.

Da tiden kom for avgang ble vi positivt overrasket over standarden paa bussen, og koste oss (eller jeg i alle fall) med Bollywood film. Det distraherte meg i alle fall fra aa se ned ut av vinduet og innse at bussen var naermere milimeteren paa aa falle utafor. Svingete og humpete var det, og en av monkene synes vel det ble litt for humpete. Derfor flyttet han seg fra sitt sete, satt seg bak oss, lente seg over stolen min og aapnet vinduet. Og spydde. Slik satt han i en god halvtime. I loepet av natten var det flere som spydde, slik at en deilig lukt spredte seg i bussen. Vi humpet og svinget oss videre, og veien ble ikke noe bedre da vi kom ned fra fjellene. Hodet og rumpa mi befant seg vel egentlig ikke paa stolen mer enn et sekund av gangen. Med en voksende knute i ryggen, hold i siden og et haar som lignet paa dreads skjoente jeg at vi naermet oss Delhi.

En hver sykkel/moped/autorickshaw/lastebil/buss/ku med respekt for seg selv tuter paa alt som er i veien for ens framkost, dermed oeker tutingen jo naermere byen man kommer. Taaken laa og tett, og man kunne saa vidt skimte folk langs veien. Midt ute i odemarka stoppet bussen, og vi ble bryskt kastet ut. Det var siste stopp. Et hvert forsoek aa snakke med sjaafoeren ble moett med hoderysting og peking ut av doera. Engelsken forsvant visst saa plutselig. Hvis det ikke hadde vaert for noen andre snille passasjerer saa hadde vi ikke visst hvor vi var. Vi var nemlig ikke saa naerme togstasjonen, vi var ca. 20 min. unna med rickshaw. Etter 12 timer med ufrivillig headbanging og ingen soevn merket jeg at dette ikke var helt det jeg var klar for. Men til togstasjonen kom vi, selv om sjaafoeren provde aa overbevise oss om at vi skulle gaa av "rett rundt hjoernet for togstasjonen" saa ble han pent nok til aa faktisk kjoere oss til selve inngangen. Spesielt i Delhi virker det som det er veldig vanskelig aa kjoere til der du faktisk skal, og dropper deg heller av "rett rundt hjoernet" saann at du maa krysse en firefelts-vei for aa komme deg dit du faktisk skal. Det er lurt aa vite hvordan det ser ut der du skal, saa slipper du slike morsomme lurerier.

I alle fall: Vi maatte vente i Delhi et par timer foer toget vaart til Agra, og det overlevde vi saa vidt paa en cafe vi fant. Vel framme i Agra steg varmen og bare det faktum at man befant seg i selve byen med Taj Mahal gjorde at humoeret steg. Vi ble hentet paa togstasjonen,og her er en morsom liten detalj som beskriver den mannsjaavinistiske delen av India.

Jeg hadde bestilt hotellet og sendt alle mailene, men likevel var det BE sitt navn som sto paa skiltet. Dette gjentar seg i alle tilfeller. Jeg betalte depositum til hotellet i Udaipur, det var Loken ikke Tufte som sto paa reservasjonen. Alle sjaafoerer spoer BE om hvor vi skal, men klarer paa en magisk maate ikke hoere hva jeg sier og ser forvirrende paa BE for et svar. Hvis jeg sier nei til noe, som f.eks om vi vil ha en guide, girde seg ikke foer BE svarer. Dette er selvsagt mest irriterende for BE, siden han faar alt maset. Men det aa ikke bli hoert faar meg til aa ville dra opp roedstroempene og brenne bhen. Spesielt naar folk spoer BE om de kan ta bilde av meg. Kremt. Akkurat det at saa mange tar bilde av oss er og en morsom India-historie, men faar ta det en annen gang. :) Denne mannsjaavinistiske holdningen er mektig irriterende og faar meg spesielt til aa se roedt naar jeg ikke har sovet hele natten. For denne rickshawsjaafoeren var veldig pratsom, men bare til "sir" . Han synes og det aa se paa veien mens han kjoerte var oppskrytt. Mye bedre aa snu seg og snakke med sine passasjerer. Men vi overlevde, og etter et paroghundre utfyllinger av skjemaer og en semi-varm dusj tuslet man opp paa taket og saa The One and Only:Taj Mahal. Med litt Big Juice (hemmelig kode for oel paa steder som ikke egentlig har lov til aa selge oel) i haanda og utsikt til denne fantastiske marmorbyggningen ble dagen reddet.

Taj Mahal ble inntatt i dag tildig, med en gruppe andre mennesker som ville unngaa menneskemassene. For det er ikke akkurat faa turister her. Likevel saa var det noen som syntes det var like saa spennedeog ta bilde av to troette hvitinger som den svaere marmorbyggningen like ved. Den forlatte byen Fatephur Sikri har og blitt besoekt.

Men, det aa vaere paa et turiststed som det her gjoer man gaar lei av en rekke ting. Man gaar foerst og fremst lei av all maset. Baade "are you experienced" og "holy cow" beskriver godt hvordan det er aa vare turist i India. Det aa bli mast om alt mulig til alle doegnets tider gjoer at vaare "nei" begynner aa bli mer og mer aggressive. Selv om "nei" visst er et veldig vanskelig ord aa forstaa for noen. Det betyr vel bare at man skal mase mer? I Fatephur Sikri tok dette helt av,og selv om jeg ba mannen som hadde fulgt etter oss den siste timen om aa gaa, gikk han ikke foer han hadde dyttet oss til butikken til vennene hans og saa sagt hadet til oss tre ganger. Vi har vel ikke helt funnet teknikken, hvordan bli kvitt alt maset. Det beste er vel aa bare ignorere. Kanskje en tilogmed venner seg til det? Sosialantroplogen inni meg skriker og rasler med sine lilla skjerf om toleranse og at jeg "maa legge vekk mine vestlige holdninger hjemme". Men thefeedupwithallyournagging turisten vinner. For kom igjen, alle vet jo at ikke alle millionene indere er saann, men det er dessverre de som er mest synlig for en backpacker. Derfor beskytter jeg min rett til aa banne hoeyt innvending og prise Ganesh for at rickshawsjaafoeren ikke forstaar norsk. Da kan man nemlig si hva man vil. Det betyr ikke at jeg ikke liker India, det betyr bare at mannsjaavinistiske og masete mannfolk ikke er helt min greie. Og jeg kan ikke love noe, det kan hende jeg kaldkveler en av de en gang. :)

Agra kan krysses av paa listen, og vi tar nattoget til Khajuraho i kveld. Haaper paa mindre mas, for etter det venter en kort svippom en tigerpark foer Varanasi. Og den byen er beryktet for sitt turistmas. Be aware, rickshawsjaafoerer av Varansi, be very aware. Jeg er ikke like naiv og blaaoyd som jeg ser ut som.

Ut med Pakistan, inn med ei ku! (Vi overvaerer indisk patriotisme)

To uker paa vei, og tid for et nytt innlegg for de kravstore massene. Etter palass- og borgbonanzaen i Rajasthan var det helt andre ting som skulle fange vaar interesse. Det kunne vaert cricket, for det er folk tullerusk etter her, men det var sikher og grenseseremonier. Aasted: Amritsar, Punjab. Grunnet elendig research tok vi derfor toget fra Jodphur til Delhi (istedenfor direktetoget som faktisk gaar til Amritsar), hvor vi tilbrakte noen timer, mens vi lengtet etter ro, fred, mye lys og mye varme i Rajasthan, fremfor dur taake, forurensning og mas i Delhi. Rart hvordan noen dager i Udaipur og Jodphur tok knekken paa vaar sans for Delhi. Vi endte derfor opp paa en bar vi hadde vaert paa tidligere og avventet avgang der.

Etter hvert kom vi oss da til Amritsar lell. Riktignok var ankomsten temmelig ugrei. Vi toeffet inn paa jernbanestasjonen ved midnatt, og fikk tak i (evt ble faatt tak i av) en tuktuk-sjaafoer som visste hvor vaart turistgjestehus (med det fiffige, og ikke minst kreative, navnet Tourist Guest House) var. Vi endte opp paa en oede byggeplass. Det var taakete, moerkt og kaldt, og sjaafoeren saa seg veldig rundt etter ett eller annet. Jeg ante geiter i gjoekuret, og saa for meg samtlige banditter fra alle gangsterfilmer jeg noensinne har sett (og ja, jeg inkluderer da Hjemme Alene 1 og 2) komme for aa spise oss. Eventuelt robbe oss for alt vi hadde, og etterlate oss i bare g-strengen. Som vanlig var min skepsis fullstendig unoedvendig. Etter litt fomling saa vi et vennlig lys i det fjerne, og etter at sjaafoeren tutet i ett minutt sammenhengende, kom en nattevakt og slapp oss inn. Flaks at alle paa Tourist Guesthouse sikkert digget oss paa det tidspunktet. Hotellet var saa som saa, men vi sovnet i haap om at det nok var bedre i dagslys.

Det var det ikke.

Soppen hang flere centimeter fra taket, og dusjen var svakere enn det jeg klarer aa spytte. Vi flyttet.

Heldigvis har Amritsar annet aa by paa enn lurvete hoteller. For dem som ikke kan sitt om sikhismen, er da Amritsar deres hellige by. Og rosinen i den hellige poelse er Det Gyldne Tempel, hvis kuppel inneholder intet mindre enn 750 kilo gull. Vi spradet rundt tempelet i tre timer, hvilket sier sitt, for saa megadigert er det tross alt ikke. Like fullt, ting tar tid naar ting er kult, og det var det. En artig ting med Det Gyldne Tempel, og sikhismen generelt, synes aa vaere gjestfriheten som utvises. Alle som kommer til Det Gyldne Tempel kan spise og sove gratis i tempelkomplekset. Vi gjorde det foerste, og satte oss i lotusstilling i en diger hall, sammen med pilegrimmer, og en og annen turist (dem var det imidlertid forsvinnende faa av). Saerdeles trivelig. Bilde her: http://internationalagprograms.okstate.edu/internationalstudents/International_Student_Photos%20and%20Images/india_amritsar_01.jpg

30 kilometer vest for Amritsar ligger Pakistan. For dem som har sett Michael Palin overvaere en fantastisk grensestengingsseremoni paa en av sine reiser, saa er det da her dette skjer. Hver eneste dag kommer tusenvis av "supportere" for aa se paa at grensen stenges paa begge sider av grensen. Bassen ljomer fra patriotiske sanger fra et anlegg paa full pupp, jenter danser foran porten, og kremen av indiske og pakistanske soldater konkurrerer om aa heve foten hoeyest i det de gaar mot grenseporten, trampe hardest foran sin kollega fra motsatt land og aa broele lengst i mikrofonen. Ufattelig spesielt, og en vannvittig bra opplevelse aa ha med i kofferten. Et klipp fra seremonien kan ses her: http://www.youtube.com/watch?v=AI-n02dqF3k

Naa har vi imidlertid forlatt Punjab, for aa ta Dalai Lama naermere i oeyensyn. Etter flukten fra Tibet har han, samt en rekke andre tibetanere, holdt til i McLeodganj, og det er her jeg skriver disse bevingede ord. Her er det utrolig vakkert, det er varmt og godt, og paa de naerliggende fjelltopper ligger det snoe. Naturen er litt norsk av seg, med tett barskog, men duften av geitost uteblir, og fremfor nordmenn med Bergansmeis og norske flagg, moeter en heller paa tibetanske buddhistmunker. Ett problem er imidlertid at her er meget pent aa shoppe, saa reisebudsjettet flyr til himmels som en kosmonaut i vodkarus (paa dette punktet gir jeg meg et klapp paa skulderen for nok et meget talende og treffende bilde).

Med fare for aa ha kjedet den aerede leser gir man seg med dette for denne gang. Etter et par netter til her i McLeodganj gaar turen naa videre til Taj Mahal, smaakinkye Kama Sutra-templer i Kajuraho og tigersafari.

Om flytende palasser, james bond, hellige kuer og et uinntatt fort

En uke har flydd vekk og dermed skrek bloggen for en liten oppdatering.

Selv om vi likte Delhi, saa var det deeiliiig aa komme seg vekk. Vekk fra maset, lureri og lurera og eksosen. Vi flyktet til fredlige Udaipur, som er verdenskjent for sine palassoeyer og deltakelse i blekksprutfilmen med en mann ved navn James Bond. Vi hadde en privat guide de dagene, aussien Malcolm. Han laerte oss en ting eller to om India, saa vi er ikke like groenne lenger. Bare litt limegroenne kanskje. Det var avslappende dager i Udaipur, som vi fyllte opp med en liten baattur rundt og til en av oyene som huser et lite palass. Nabobyen Chittor med sitt fort som spenner 28 kvm ble ogsaa besoekt. Kvelder ble avsluttet med litt film (gjett hvilken) og fyverki over innsjoen. Ikke daarlig.

Etter et par dager der var vi ferdig med aa leke rike, og stappet oss inn i en vond "sleeper" buss, og humpet oss videre til Jodphur. Etter 6 timer og utallige blikk fra andre passasjer kom vi oss fram til et fort som virker skremmende for en hver elefant. Det har nemlig aldri blitt inntatt med makt, og etter en liten sightseeing i dag opp svingete bakker kan man forstaa hvorfor. Foer vi inntok fortet planla vi strategisk og effektivt hvordan dette skal foregaa med oel paa takterrassen paa hotellet vaart. Kjekk og grei utsikt mot fortet nemlig.

Mat blir det jo en del av, og indisk mat er som kjent gooodt. Men omelett er vel ikke helt det India er kjent for. Unntatt for en viss mann i Jodphur som gaar etter navnet "the omelett man". Der har vi fortaert vaar frokost og lunsj til den nette sum av 6 kr (to sandwicher med omelett og og brus for begge). Han ble kjent gjennom The Book (LP) og har dermed en rekke kunder allerede foer han aapner. Man sitter paa en krakk og nyter sin deilige omelett mens mopeder, rickshawer og kuer tutet og rauter forbi. Alltid ko, selv om det er en rekke kopier bare to steg unna. Smaa opplevelser er ofte det som gjoer turen.

10 dager har gaatt siden vi forlot Norge, og den verdenen foeles laangt unna. Noe det jo er og. Naa skal Rajasthan forlates, og Amritsar er prioritering nummer 1. 11 timer med tog til Delhi, foer 6 timer med tog til Amritsar. Godt det ikke er avstander i dette lille landet.

Men naa skriker en kroellete gutt for en liten fugleoel, oppfriskring trengs foer en lang tokt.

Og saa begynner vi:

Er paa plass i Delhi, hvor vi etter beste evne proever aa vende oss til Det Komplette Kaos. Underlig hvordan vi i Norge ikke i tilstrekkelig grad har tatt til oss hendige skikker som fullstendig vanvidd i trafikken og absurde mengder sykler, mopeder, biler, tuktuker, kjerrer, hunder, elefanter, folk og storfe i gatene. Men der er vel haab om at vi en gang vil laere.

Utover generell tilvenning til Indias galskap og det aa vaere paa tur, har vi ogsaa faatt sett oss litt rundt i Delhi. Flott by, med mangt og meget aa beskue. Blant hoeydepunktet har vaert Det Roede Fortet (ikke i slekt med Grethe) og diverse stein fra svunnen tid. Ogsaa En rekke gode matopplevelser og Kingfisher-relaterte eventyr er noe aa skrive hjem om. Kingfisher er den eminente indiske bajer, som vanligvis serveres i en sjarmerende 0,65-liters flasker. Man kan bli religioes av mindre. Og nettopp det lurer jeg paa aa bli: Etter aa ha vanket rundt blant sikher med turban og bahaier som rett og slett bare har en meget fornuftig religioes tilnaerming til livet ligger disse to religionene i tet som min religioese rettesnor de kommende ukene. Etter alt aa doemme vinner sikhene til slutt, da jeg har ca mest lyst i verden til aa begynne aa gaa med turban.

Delhi er jo ogsaa kjent for sine "hjelpsomme" sjarlatener og lurendreiere. Det staar skrevet: "These touts (train station touts red. anm.) are at their worst at New Delhi Station. Here they may try to prevent you from reaching the upstairs International Tourist Bureau and divert you to a local (overpriced and often unreliable) travel agency. (...) Do not believe anyone who tells you it has shifted, closed or burnt down - this is a scam to lead you elsewhere. There are reportedly railway porters involved in scams, so stay on your toes and don't let anyone stop you from going to the 1st floor of the main building for bookings." (The Holy Lonely Planet - 1. Dehli-bok)

Og sannelig sier jeg til dere: Kristin og Sese Seko vandret i gaar med fredig i retning New Delhi Station med konkrete og konsise planer om aa handle inn et par kjappe togbilletter. I det vi ankommer ble vi stoppet av en porter som spurte om vi hadde billetter. Det hadde vi jo ikke, saa han dro oss til side for aa forklare veien til billettkontoret. Med beklagende fakter forklarte han at billettkontoret var stengt, og at billetter naa ble solgt paa det offisielle turistinformasjonskontoret litt nedi byen. Uffameg, og peking paa en tilfeldig laast doer for aa tydeliggjoere at det var stengt. De bygger metro nemlig, og masse greier blir flyttet rundt omkring foer The Commonwealth Games. (Saerlig ting i andre etasje.) Men han skulle hjelpe oss, saa vi fikk en billig tuktuk til kontoret. Det Offisielle maa vite.

Og hva faen skjer? Vi blir med. Dumme som kyr som vi er (skal sant sies var ble vi ogsaa naermest tvunget inn i den tuktuken, men vi kunne vel motstaatt om vi var litt varmere i troeyen. Da vi ankom turistkontoret saa vi umiddelbart at det ikke var der han hadde pekt i LP, men like fullt var kontoret utstyrt med fake "Indias myndigheters offisielle turistinformasjonskontort"-skilt, saa vi ble motvillig med inn. Den hjelpsomme betjeningen der kunen fortelle at alle tog var fulle, og at eneste haap for oss var aa bestille fly til vaart neste stopp. Naa luktet vi heldigvis saa mange geiter i cornflakespakken at vi tok til vettet og dro vaar kos - til det ekte offisielle turistkontoret, som bekreftet at alt vi hadde faatt servert bare var bull, og at vi skulle be slike lurendreiere ta seg en bolle og gaa forbi dem. Som sagt, saa gjort - i loepet av en halvtimes tid hadde vi satt en dude som "kjente oss igjen fra hotellet" paa plass ved aa spoerre om hvilket hotell det var (han ble svar skyldig: "det i paharganj" (hovedbackpackeromraadet)) og to nye hjelpsom portere paa plass ved aa ignorere deres historier om hvordan vi skulle komme oss til det riktige kontoret (han ene benektet faktisk kontorets eksistens selv om vi SAA skiltet som viste veien. Spenstig.).

Saa vi har vel forhaapentligvis laert en lekse, og den var ikke saerlig dyrkjoept :) I ettertid fatter jeg ikke hvordan vi gled med i hans fullstendig latterlige historie om at metroutbygging gjorde at kontoret var flyttet - men de er vel bare ganske flinke paa det de driver med. At enkelte har mage til aa bruke av sin tid paa aa lyve turister mot bedre vitende er en helt annen historie. Heldigvis gjelder dette kun noe faa. Indere generelt er meget trivellige.

Naa, med togbilletter i lommen, gjoer vi som Pet Shop Boys, og toeffer vestover. Udaipur og Jodphur i Rajasthan skal besoekes, foer turen gaar nordover til Punjab, hvor Lok Sese Seko satser paa aa bli fullblods sikh i Det Gyldne Tempel, og deretter til McLeodganj hvor Kristin skal bedrive yoga og meditasjon mens Loeken Singh drikker oel i baren hos Dalai Lama.

Less thinking-more doing

1 dag igjen før avreise og nervene begynner å tikke inn..Jeg er nesten-pakket ferdig, mp3-spilleren blir i nåværende øyeblikk fylt med musikk, og siste avskjed er stort sett tatt. Nå venter et halvår med fri, ferie og ren nyting. Kontrasten blir stor fra forrige semester, hvor noen jobbet 150% i regntunge Bergen mens andre bekjempet terrorisme i Midtøsten. Avstand er byttet ut mot null privatliv, og skap blir byttet ut mot sekk. Våre gode venner FM, Scrubs og HIMYM blir heller ikke med, så vi får øvelse på kommunikasjonens kunst uten de teknologiske hjelpemiddelene vi er vant til.

Det kribler i magen min. Jeg vet ikke hva jeg kan vente meg, men det er akkurat det som er det mest spennende.

Sommerfugler i vinterland

Ettersom Norge er i ferd med å oppleve The Day After Tomorrow, og ingen gidder å ta ansvar, har madam Tufte IL og diktatorspire Løk Sese Seko valgt å fikse seg visum til India, flybillett til Delhi 11. januar, og returreise fra Hong Kong (Harald V) 14. juli. De 185 dagene derimellom skal benyttes til å reise rundt i Det Fjerne Østen, med blant annet Taj Mahal, kamelsafari, tigerspotting, juntabesøk, fantastiske strender, tempelsprading, snorkling med hvalhai, orangutangtrekking, forsering av Vietcong-tunneller, pandakos, Tibetbesøk, mursprading, vulkanklatring, jungelutfukter og komododragejakt (evt. -flukt) på programmet. Og stein. Dette feirer vi med å opprette en blogg. Det er naturligvis mange måter man kunne feiret en slik anledning på, men vi valgte altså blogging. Det er mange gode grunner til det.

Per dags dato har vi sommerfugler i magen. Vi har også planer om å skrive om det vi opplever på denne bloggen.