Du hellige ku

Etter snart tre uker i India har vi sett og erfart baade det ene og det andre, og begynt aa faa en hard og kynisk holdning mot enhver rickshawsjaafoer som saa vidt ytrer ordene "come to my friend's shop". Oppi McLeod Ganj raadet derimot fred og harmoni, og blant alle munkene tenkte jeg at ingen ville vel lure oss her. Saa feil kan man ta. Vi kjoepte bussbilletter til Delhi i stor tro paa mannen som sa at busstasjonen var bak togstasjonen. Vi bestemte oss nemlig for at buss var bedre enn tog, siden det ville vaere en fryktelig kronglete vei for aa komme seg til en togforbindelse, trodde vi i alle fall. Jeg er meget skeptisk til buss, spesielt naar det er natt og vi skal ned fra et fjell. Men, med frykt i oynene og kniven paa strupen hoppet vi i det og satset paa buss.

Da tiden kom for avgang ble vi positivt overrasket over standarden paa bussen, og koste oss (eller jeg i alle fall) med Bollywood film. Det distraherte meg i alle fall fra aa se ned ut av vinduet og innse at bussen var naermere milimeteren paa aa falle utafor. Svingete og humpete var det, og en av monkene synes vel det ble litt for humpete. Derfor flyttet han seg fra sitt sete, satt seg bak oss, lente seg over stolen min og aapnet vinduet. Og spydde. Slik satt han i en god halvtime. I loepet av natten var det flere som spydde, slik at en deilig lukt spredte seg i bussen. Vi humpet og svinget oss videre, og veien ble ikke noe bedre da vi kom ned fra fjellene. Hodet og rumpa mi befant seg vel egentlig ikke paa stolen mer enn et sekund av gangen. Med en voksende knute i ryggen, hold i siden og et haar som lignet paa dreads skjoente jeg at vi naermet oss Delhi.

En hver sykkel/moped/autorickshaw/lastebil/buss/ku med respekt for seg selv tuter paa alt som er i veien for ens framkost, dermed oeker tutingen jo naermere byen man kommer. Taaken laa og tett, og man kunne saa vidt skimte folk langs veien. Midt ute i odemarka stoppet bussen, og vi ble bryskt kastet ut. Det var siste stopp. Et hvert forsoek aa snakke med sjaafoeren ble moett med hoderysting og peking ut av doera. Engelsken forsvant visst saa plutselig. Hvis det ikke hadde vaert for noen andre snille passasjerer saa hadde vi ikke visst hvor vi var. Vi var nemlig ikke saa naerme togstasjonen, vi var ca. 20 min. unna med rickshaw. Etter 12 timer med ufrivillig headbanging og ingen soevn merket jeg at dette ikke var helt det jeg var klar for. Men til togstasjonen kom vi, selv om sjaafoeren provde aa overbevise oss om at vi skulle gaa av "rett rundt hjoernet for togstasjonen" saa ble han pent nok til aa faktisk kjoere oss til selve inngangen. Spesielt i Delhi virker det som det er veldig vanskelig aa kjoere til der du faktisk skal, og dropper deg heller av "rett rundt hjoernet" saann at du maa krysse en firefelts-vei for aa komme deg dit du faktisk skal. Det er lurt aa vite hvordan det ser ut der du skal, saa slipper du slike morsomme lurerier.

I alle fall: Vi maatte vente i Delhi et par timer foer toget vaart til Agra, og det overlevde vi saa vidt paa en cafe vi fant. Vel framme i Agra steg varmen og bare det faktum at man befant seg i selve byen med Taj Mahal gjorde at humoeret steg. Vi ble hentet paa togstasjonen,og her er en morsom liten detalj som beskriver den mannsjaavinistiske delen av India.

Jeg hadde bestilt hotellet og sendt alle mailene, men likevel var det BE sitt navn som sto paa skiltet. Dette gjentar seg i alle tilfeller. Jeg betalte depositum til hotellet i Udaipur, det var Loken ikke Tufte som sto paa reservasjonen. Alle sjaafoerer spoer BE om hvor vi skal, men klarer paa en magisk maate ikke hoere hva jeg sier og ser forvirrende paa BE for et svar. Hvis jeg sier nei til noe, som f.eks om vi vil ha en guide, girde seg ikke foer BE svarer. Dette er selvsagt mest irriterende for BE, siden han faar alt maset. Men det aa ikke bli hoert faar meg til aa ville dra opp roedstroempene og brenne bhen. Spesielt naar folk spoer BE om de kan ta bilde av meg. Kremt. Akkurat det at saa mange tar bilde av oss er og en morsom India-historie, men faar ta det en annen gang. :) Denne mannsjaavinistiske holdningen er mektig irriterende og faar meg spesielt til aa se roedt naar jeg ikke har sovet hele natten. For denne rickshawsjaafoeren var veldig pratsom, men bare til "sir" . Han synes og det aa se paa veien mens han kjoerte var oppskrytt. Mye bedre aa snu seg og snakke med sine passasjerer. Men vi overlevde, og etter et paroghundre utfyllinger av skjemaer og en semi-varm dusj tuslet man opp paa taket og saa The One and Only:Taj Mahal. Med litt Big Juice (hemmelig kode for oel paa steder som ikke egentlig har lov til aa selge oel) i haanda og utsikt til denne fantastiske marmorbyggningen ble dagen reddet.

Taj Mahal ble inntatt i dag tildig, med en gruppe andre mennesker som ville unngaa menneskemassene. For det er ikke akkurat faa turister her. Likevel saa var det noen som syntes det var like saa spennedeog ta bilde av to troette hvitinger som den svaere marmorbyggningen like ved. Den forlatte byen Fatephur Sikri har og blitt besoekt.

Men, det aa vaere paa et turiststed som det her gjoer man gaar lei av en rekke ting. Man gaar foerst og fremst lei av all maset. Baade "are you experienced" og "holy cow" beskriver godt hvordan det er aa vare turist i India. Det aa bli mast om alt mulig til alle doegnets tider gjoer at vaare "nei" begynner aa bli mer og mer aggressive. Selv om "nei" visst er et veldig vanskelig ord aa forstaa for noen. Det betyr vel bare at man skal mase mer? I Fatephur Sikri tok dette helt av,og selv om jeg ba mannen som hadde fulgt etter oss den siste timen om aa gaa, gikk han ikke foer han hadde dyttet oss til butikken til vennene hans og saa sagt hadet til oss tre ganger. Vi har vel ikke helt funnet teknikken, hvordan bli kvitt alt maset. Det beste er vel aa bare ignorere. Kanskje en tilogmed venner seg til det? Sosialantroplogen inni meg skriker og rasler med sine lilla skjerf om toleranse og at jeg "maa legge vekk mine vestlige holdninger hjemme". Men thefeedupwithallyournagging turisten vinner. For kom igjen, alle vet jo at ikke alle millionene indere er saann, men det er dessverre de som er mest synlig for en backpacker. Derfor beskytter jeg min rett til aa banne hoeyt innvending og prise Ganesh for at rickshawsjaafoeren ikke forstaar norsk. Da kan man nemlig si hva man vil. Det betyr ikke at jeg ikke liker India, det betyr bare at mannsjaavinistiske og masete mannfolk ikke er helt min greie. Og jeg kan ikke love noe, det kan hende jeg kaldkveler en av de en gang. :)

Agra kan krysses av paa listen, og vi tar nattoget til Khajuraho i kveld. Haaper paa mindre mas, for etter det venter en kort svippom en tigerpark foer Varanasi. Og den byen er beryktet for sitt turistmas. Be aware, rickshawsjaafoerer av Varansi, be very aware. Jeg er ikke like naiv og blaaoyd som jeg ser ut som.