søndag 21. februar 2010

En unnasluntrers bekjennelser om diare

Foerst av alt maa vi beklage den sloeve formen paa oppdateringsfronten. Til de av dere som har faatt nattesoevnen oedelagt, en kos i deres retning vil bli avstedsendt naar vi kommer hjem.

Hvor begynner man saa paa to ukers reiseaktivitet i et kort blogginnlegg? Jeg tenker vi begynner med det mest spennende: Undertegnedes moete med herr Diare og hans kompanjong herr Feber. Disse to herrer (i innfloekt ledsag med djevelen) huket tak i meg i Darjeeling, rett etter at jeg hadde tatt en velfortjent Tuborg paa Joney's Pub (de hadde bare dansk oel der) og sovet et natt paa den daarligste madrassen soer for Jotunheimen. Det at madrassen kvalitetsmessig var paa linje med vanntortur og at de to nevnte herrer gjorde sitt inntog i mitt liv, foerte til at vi flyttet til turens hittil fineste hotell - dog det eneste hittil uten eget bad (noe som jo egentlig ikke var en innertier gitt mine lyster i retning aa gaa paa do ti ganger i loepet av natten. Herr Toalett var i motsetning til de to tidligere nevnte herrer en velkommen bekjent for min del, selv om jeg paa en maate foelte jeg ga mindre glede til ham enn han ga meg. Har fremdeles litt daarlig samvittighet for det. Men som min kloke far sa: "Ville jo neste vaert for galt aa ha reist rundt i fem uker i India uten aa ha hatt diare". Naa har jeg ihvertfall noe aa skryte av.

Det er ogsaa annet aa gjoere i Darjeeling enn aa tilbringe kvalitetstid paa do. Utsikten fra rommet vaart var rett paa verdens tredje hoeyeste fjell. Darjeeling var paa litt over 2100 meter, mens Kangchenjunga tronet intet mindre enn 8586 meter over havet. Ganske rart hvordan det innimellom bare "oppsto" midt paa himmelen over skyene. Darjeeling er ogsaa kjent for sin utsoekte te, noe jeg, som en kaffens mann, i mindre grad visste aa sette pris paa enn min mer teglade livsledsager. Rosinen i poelsa i Darjeeling er imidlertid det smaafrekke smalspordamplokomotivet som fremdeles toeffer opp til byen i kommersiell drift. Da toget tar mer enn dobbelt saa lang tid som jeep tok vi sistnevnte til transportetappene, men det forhindret oss ikke i aa dra ut paa kosetur med damptoget en av dagene. Aldri har jeg foelt meg saa toeff! (Gir meg selv nytt klapp paa skulderen for knallvits i blogginnlegg).

Etter Darjeeling tok vi turen til Calcutta, hvor vi gjorde lite annet enn aa ta taxi og synge "Calle Calle cutta cutta cutta EH OH EH " tre dager i strekk. "Taxi taxi taxi" sang vi ogsaa inni mellom. Vi koste oss. Noe annet maatte vi jo likevel ogsaa gjoere. Det ble praktiske ting. Vi sendte hjem elleve kilo med India Post, vekslet rupier til bokstavlig talt plettfrie amerikanske dollar til tre og en halv ukes rundreise i Myanmar (man tar ikke imot hva som helst her i landet) og kikket paa Victoria Memorial - best beskrevet som en blanding av Taj Mahal og US Capitol (http://en.wikipedia.org/wiki/Victoria_Memorial). Skulle gjerne vaert lengre i Calcutta. Vi likte stemingen i byen betraktelig bedre enn Delhi, og klimaet behaget oss etter flere dagers frysing i fjellheimen. Calcutta har en del fikse detaljer ved seg. gule taxi taxi taxi er bare en av dem, Indias eneste trikker er en annen, og haandtrukkede rickshawer er en tredje. Men vi hadde en flybillett med vaart navn paa seg, og i det fjerne luktet vi Myanmar og Dagon Beer, saa tidlig en morgenstund tok vi turen til Calcuttas latterlig lille flyplass (to - 2 - gater paa internasjonal sone i en Indias nest stoerste by med 15 millioner innbyggere!). Litt frustrasjon over manglende kommunikasjon og koekultur, og to timer flyvning senere ankom vi Yangon - inntil for faa aar siden Myanmars hovedstad. Den naavaerende er for ordens skyld ikke en gang nevnt i vaar Lonely Planet-guide.

Yangon ligner overhodet ingen verdens ting paa Calcutta (eller jo enkelte bygninger har visse likheter, og skal rett vaere rett er det ogsaa et par indere her). Det overrasket meg litt ettersom begge er gamle britiske kolonihovedsteder, men slik er naa en gang verden: full av de mest utrolige mysterier. Her er relativt rent og pent, brede gater, ganske slapp trafikksituasjon og fint lite mas. En del vil veksle penger med oss (det finnes ikke minibanker her, saa vi gaar rundt med perverst mye dollars paa oss), men de er av typen som faktisk tar nei som et aalreit svar. Vi er sjokkerte, og har gaat til intensiv Dagon-behandling for aa lette vaare sjokkskader. Dagon paa tapp koster den sjarmerende prisen tre kroner halvliteren, saa vi under oss til og med oel paa cornflakesen og tannpussen. Livet er haerlig.

Av Yangons claims of fame er muligens Shwedagon Paya (http://en.wikipedia.org/wiki/Shwedagon_Paya) den heftigste. Dette pagodaomraadet er saa gullforgylt og vakkert at Norges Banks gullreserver fortoner seg som direkte avskyelig i sammenlikning. Videre hevdes aatte av Buddhas haarstraa aa holde til i pagodaen, og det er derfor det helligste sted paa denne jord for Myanmars buddhister. Videre har Yangon Shwedagons Payas lillebror Sule Paya - en temmelig imponerende pagoda det og - aa by paa. Det er for ordens skyld plassert en rundkjoering rundt denne. Spennende loesning.

Fem og en halv ukes innlandstrasking tar paa, saa torsdag valgte vi aa ta turen til Myanmars vestkyst, og Ngwe Saungs usedvanlig lekre strandlinje. Vi slo paa stortrommen og betalte 40 dollar for et stort dobbelrom paa strandlinjen, og delte stranden (kritthvit sand, bred strand, deilig vann, en kul jungelkledt oey rett utenfor og gode snorklemuligheter) med noe saant som tolv andre turister. At Myanmars turismeindustri ikke er like utbygget som nabolandet i oests er merkbart (ikke at jeg har vaert i Thailand, men jeg gjoer antakelser basert paa kvalifisert gjetning). Alt i alt var det utrolig deilig aa ha et par dager paa stranden, men vi maatte tyvaer dra tilbake til Yangon en dag tidligere enn haapet, da vaar connection videre til Bagan (hvor vi om faa dager skal moete Papa Loek) ikke var mulig aa faa til paa en dag. (Dessuten seks timer + 15 timer paa myanmarsk buss skal du faa billig av meg).

Nu vel, dett var dett. Mer vil foelge. Nu maa jeg tilbake til hotellet og se til min ryggskadete kjaereste.

lørdag 6. februar 2010

Erotiske templer, safari og mitt moete med doeden

Etter aa ha beskuet Taj Mahals pomp og prakt (som for oevrig er aldeles hemningsloest overveldende), tok vi foerste og beste nattog til Khajuraho, en liten by best kjent for sine templer med erotiske utskjaeringer. I fare for aa begynne aa roedme (og det er jo skikkelig pinlig), skal jeg ikke utbrodere figurene alt for meget, men det saa absolutt ut som noe Tanya Hansen og Ron Jeremy kunne deltatt i. Utover utskjaeringer som kan gjoere selv den mest frigjorte pinlig beroert, hadde templene fabelaktige krigs- og jaktscener, og like ved kunne man sitte i toppen av et tre og drikke Kingfisher. Alle vaare behov dekket i en liten landsby. Ikke gaerent.

Men vi maatte videre, om vi skulle rekke frem til Hong Kong i tide (og det skal vi jo). Neste etappe var den hittil dyreste delen av vaar lille dannelsesreise - vi skulle se store pusekatter. Grunnet lite imponerende kollektivtilbud fra Khajuraho til landsbyen Tala ved Bandhavgarh Nasjonalpark, leide vi bil med sjaafoer, og tutet avgaarde uten respekt for verken global oppvarming eller barn i Afrika. Tala var i seg selv ikke saa veldig mye aa rope hurra for, men nasjonalparken er det stedet i India hvor det er lettest aa treffe paa slike, og det var jo noe vi gjerne ville. "When in Rome...", som de sier borti Statene. Med soevn i oeynene trappet vi derfor onsdag opp ved Bandhavgarhs Gate 1 foer fuglene feis, og startet den store jakten ombord i en temmelig ubeskyttetest aapen indisk terrengbil, betrygget med at tigrene syntes mennesker smakte vondt, og foelgende utsagn: "No security, no security". Etter aa ha kjoert avgaarde Kaare innover i skogen i en times tid - uten aa ha sett stort annet enn tigerspor, et par raadyr, et par apekatter og ett villsvinn paa langt hold, ankom vi aastedet for langt viktigere saker: masete selger som solgte te, peanoetter og ubestemmelige frityrting. Det behaget oss imidlertid i ganske stor grad, ettersom frokost var droppet til fordel for soevn, og temperaturen var alt annet enn bedagelig i aapen bil i 50 km/t. Etter aa ha drukket oss gode og varme, fikk vi nyss i at tigre var observert av et par elefantryttere, saa vi suste inn i skogen igjen, og kom oss til et sted hvor herr og fru tiger visstnok bedrev sengeaktiviteter like ved. Da det til slutt ble vaar tur til aa kikke paa dette Guds underverk, var de imidlertid ferdige, og herr Tiger (Tiger Woods?) laa og snorket, mens fru tiger var vaaken og himlet med oeynene. Utrolig heftig aa sitte paa en elefant og kikke ned paa en vill tiger som ligger og doeser paa fem meters hold! :) Paa ettermiddagssafarien samme dag var vi mindre heldige tigerwise (det gikk en over veien hvor vi hadde staatt og ventet tre minutter tidligere), men vi saa en rekke andre toeffe dyr - fra hjorter til villkatter og, ikke minst, leoparder. En fantastisk dag i Guds frie natur!

Ogsaa da vi skulle fra Bandhavgarh viste det seg at kollektivtransporten sviktet oss, en ny bil med sjaafoer og 1500 rupier mindre i lommen ankom vi Katni hvorfra vi skulle toeffe nordover til Ganges og Hinduismens helligste by, Varanasi (et stopp som oeker vaar Aller-helligste-by-i-en-eller-flere-ganske-stor(e)-religion(er)-count-paa-fire-maaneder opp til tre. Gud, hvor spirituelt! Jeg er imponert.) For hinduer er det stas aa doe/kremeres i Varanasi, da dette bedrer ens sjanser til aa oppnaa Nirvana betraktelig. Undertegnede skribent er ikke i stand til aa beskrive det knyttneveslaget av inntrykk byen gir - det maa bare oppleves, tror jeg. Langs elven er det ca 85 khater ned mot elven, og paa enkelte av disse foregaar kremasjon i full offentlighet. Ved den stoerste av disse kremasjonskhatene er det en hel industri knyttet opphugging av toemmer til kremasjonene (i ulike kvaliteter og prisklasser) og utregning av hvor mye toemmer som trengs til hvert likbaal. Mens vi var der kom det flere opptog som bar doede mennesker svoepet i fargerike stoffer. Foerst ble de doede baaret ned og dyppet i Ganges, foer de fargerike stoffene ble fjernet og liket ble lagt paa et ferdig preparert baal. Slektningene sto rundt, beroerte foettene til den doede, og deretter satte en hvitkledt mann fyr paa baalet. Det var veldig mye vi ikke forsto, og da vi gikk var jeg saa full av sterke inntrykk at det egentlig var vanskelig aa si noe saerlig. Merker at jeg ikke er i stand til aa forholde meg til doeden paa det viset som man ser her.

Følgere