Bloody cool

Etter et par nye stempler i passet finner vi det for godt aa oppdatere litt.

For de som var redde for at vi kom til aa strande paa en oey i Thailand og aldri komme tilbake; vi har kommet oss videre. Men bare saa vidt. Etter en ukes avslapping blant palmer, blaatt hav og svenske piker hadde vi ladet opp batteriene og var klare for aa ta verden med storm igjen. Optimitiske som rakkern gikk vi ombord paa et skip som hadde klare paralleller til slaveskip. Ikke mye plass til aa spre sitt legeme paa de harde madrassene, men stille sjoe gjorde at onkel og tante reisende Mac overlevde den seks timer lange nattlige turen. Vel framme ble vi moett av Sure Mannen som tok oss videre til et kontor. Vi hadde kjoept billett helt til Kuala Lumpur og regnet med at alt var fikset og i boks. Det var det jo i grunn, men ikke uten litt lureri. Slemme Damen paa kontoret sa nemlig at vi maatte veksle vaare thailandske bath til malaysiske ringgit. Tidlig om morran og troette vi var, godtok vi foerst nyheten. Etter aa ha tatt ut penger (for vi hadde ikke nok bath seff) spurte min Kjaere heldigvis om hva vekslingskursen var. Elendig viste det seg. Hvis ikke Helten hadde vaert snabb nok til aa stoppe vekslingen saa hadde vi tapt 500 kr hver. Slemme Damen sa at vi kom til aa sto fast paa grensa og ikke komme videre. Det viste seg jo selvsagt aa vare null problem aa ikke ha ringgit foer man kom inn i landet. Merkelig det der. Det som jeg ikke skjoenner, er hvorfor folk skal lure deg naar du allerede har kjoept billett og de har faatt penger av deg. Selv om Thailand er kjent som "the land with the golden smiles' saa var ikke det noe vi erfarte saa veldig. Er vel et land som dessverre har blitt oedelagt av for mye turisme.

Etter et par bussbytter og grensekontroll og venting paa diverse kontorer, kom vi fram til Kuala Lumpur etter 29 timers reising. Det syntes vi var nok reising for en stund, og vi slo oss ned for et par dager. Og jammen dukket ikke enda en Loek opp. Broder Loek kom med i reisefoelget forrige fredag. Etter aa ha bedrevet litt sightseeing opp i diverse taarn og moerke huler, fant man ut at ene halvdelen av reisefoelget hadde bursdag. Dette ble feiret som seg hoer og boer med god mat og oel, og klatring ifoert kondomdrakt paa sistnevnte taarn.

Fornoeyde krysset man Malaysia av listen, og man satte seg paa foerste og beste fly til Sumatra, Indonesia. Vi hoppet paa en lokal buss som tok oss til Bukit Lawang, og vi moette en mann ved navn Thomas. Dagen etter bega vi oss ut i jungelen med klare hensikter om aa se en ape eller to. Og jammen fikk ikke bursdagsbarnet sitt oenske oppfylt. Ikke mer enn et par meter inn i jungelen kom vi over en litt mer haarete utgave av undetegnende. Guidene var like begeistret som turistene med flashene, fordi det viste seg aa vaere en vaskeekte utgave av en mannlig og vill orangutang. Det ser man ikke saa ofte. Tror nok han var like nysgjerrig paa oss som vi var paa han, ganske morsomt. Ikke mye senere snublet vi over en mor med hennes barn. Og ikke hvilken som helst mor. Det var Mina som er beryktet og elsket. Hun er semivill, og er dermed ikke saa sjenert. Men hun, som enhver mor, gjoer alt hun kan for aa beskytte sitt i avkom. En turist ble litt for naergaaende, og Mina sa i fra. En snarraadig guide kom imellom, og ble bitt. Vi saa det ikke, fordi vi hadde faatt beskjed om aa gaa "quickly,quickly" da guidene saa at Mina syntes at vi var litt for naerme. Siden vi ikke saa episoden, har vi bare rykter, men guiden vaar sa at denne her turisten som ikke hoerte paa at man skulle trekke seg vekk, heller ikke ville betale for legeutgiftene den her guiden som ble bitt maatte ut med. Ganske uansvarlig turist synes naa jeg, hvis ryktene er sanne.

Med adrelinet pumpende i blodet fortsatte vi turen inn i jungelen til vi kom fram til campingplassen. Rett ved elva, vi hoppet (etter hvert) i den kalde elva for aa vaske av svetten. Etter en tre retters maaltid ble litt morsomme og mindre morsomme leker spilt, foer natten ble tilbringet godt besyttet fra regnet under plastikktaket. Madrassen besto av litt mer plastikk og jord, men slitne kropper sover godt nesten uansett.

Dagen etter var mindre fysisk slitsomt, vi raftet nedover elva paa gigantiske baderinger bundet sammen, Undertegnede er ikke videre begeistret for boelger eller sjansen paa aa komme under vann, men saa frykten i oeynene og sang "in the jungle, the magic jungle, the lion sleeps tonight". Moro var det faktisk, og jeg ville gjort det igjen. "Videre' skrek Loekene, og etter et kort stopp i Medan med vaare nye hollandske venner fra trekkingen, bar turen til Java. Naermere bestemt Yogikarta. Her skal templer beskues foer man setter nesen mot andre utvekster.