Fra opptur til nedtur

Endelig er vi tilbake i bloggverdenen! Vaare trofaste leserne er nok mektig spent paa hva vi kan meddele for noe spennende nyheter denne gang. Alt fra drager til naermest utkasting av grenseby kan jeg hinte om.

Men naa forhaster jeg meg. En faar begynne der vi slapp dere sist. Etter et par late dager paa Gili T., hoppet vi paa en baat som tok oss til Lombok. Der hooket vi opp med Perama-bussen. "Hunting komdo dragons by camera" startet med besoek i en landsby med mikrofinansprosjekt, foer vi hoppet over til baaten som var vaart hjem i to netter og tre dager. Med 15 andre herlige mennesker solte vi oss, snorklet, hoppet fra baaten og fant den beroemte "Bintang Baren". Ingen er vel overrasket over at det var vaar helt Bjoernen som fant den (og var ansvarlig dj). Snorkllinga var noe av det beste jeg har gjort i hele mitt liv, og tilogmed folk som hadde snorklet i The Great Barrier reef sa at Indonesia var bedre. Store fisk, smaa fisk, fargerike fisk, blaa sjoestjerner og en fisk som spiste en annen fisk. Man fikk foelelsen av aa leve i filmen "Finding Nemo".

Hoydepunktet paa turen kom den siste dagen. Da gikk vi i land paa Komodo, en oey som fungerer som en nasjonalpark. Her befinner noen koselige, smaa firfisler seg. Eller kanskje de skumleste, ekleste og farligste oeglene du kan tenke deg. De kan bli opptil 3 meter lange og siklet deres kan drepe folk. Etter et par timers hiking og spotting av to slike beist, var jeg hoppende glad for aa komme tilbake paa baaten. Paa kvelden var det avsluttningsfest,hvor The Onion Bear fant ut at han maatte teste ut "Bintang Baren" en siste gang. Fullt paakledd og med veske (og skoene sine i hendene) falt han elegant utafor baaten da han skulle ned i den lille baaten som fraktet oss i land.

Dagen derpaa slengte vi oss i en leid bil med sjaafoer med to andre nederlendere fra turen. Vi krysset Flores paa et par dager. Vi var blant annet innom Benu landsbyen som ga meg sosialantropolgiske kriblinger. Hoydepunktet var siste dagen, hvor vi sto opp foer fuglene feis og saa soloppgang over Kelimutu. Tre innsjoer som har forskjellige farger, ganske stilig. Etter dette ble vi forlatt i Ende, som virkelig er Verdens Ende. Her var baade mat og underholdning vanskelig aa finne, og middagen ble nudler som vi heldigvis fikk varmt vann til fra hotellet. Glade var vi dermed da vi forlot Ende dagen etter for Kupang. Etter en koselig kveld der satte vi oss igjen paa en buss grytidlig om morran. Oest-Timor ventet tenkte vi!

Naive som vi var. For neida, da vi kom til grensen begynte rare ting aa skje. Foerst saa tok en fra indoneisk side passene vaere over til Oest-Timors side for aa sjekke om vi kunne slippe inn. Da han kom tilbake mente han at vi ikke kunne det, og han stemplet oss derfor ikke ut av Indoneisa. Perplekse tuslet vi til grensen og proevde aa finne ut av hvorfor vi ikke kunne slippe inn. Sammen med en annen kinesisk turist ble vi sluppet inn i kontoret. Den ikke-saa-vennlige mannen kunne med oppgitte haandbevegelser forklare at vi ikke kunne slippe inn. Hans evne til aa forklare besto av aa kaste armene opp i vaeret og tegne kruseduller paa et ark for aa saa si "so you see, you can't cross the border, you have to go back to kupang, fly to bali and then to dili". Han ville og se hvor mange penger vi hadde, og selv om vi hadde mange hundre dollar og to visakort ville han ikke godta det. Etter enda noen kruseduller paa arket fant han ut at vi trengte 600 dollar hver for de 10 dagene vi hadde tenkt aa vaere der. Vi proevde aa faa noe svar paa hvorfor vi ikke kunne slippe over, siden vi hadde sjekket immigrasjonssidene dagen foer og det ikke sto noe der om disse paastaatte reglene. Paa det tidspunktet begynte den utrivelige mannen aa miste temparamentet og gestikulerte vilt mot den indonesiske siden. Han begynte tilgomed aa dytte den kinesiske fyren vekk da han begynte aa spoerre om ting. Frusterte, oppgitte og ja, sinte sto vi raadville der. Vi var fast paa grensen og vaar eneste mulighet tilbake til den naermeste by var moped. Moped en time, nei takk du. Heldigvis spottet jeg to utlendinger i blaa skjorter og khakibukser. Ikke overraskende jobbet de i NGOer, han ene i Dili. Han ringte sine kontakter i immigrasjonskonteret i Dili, men de kunne heller ikke forstaa hvorfor vi ikke kunne slippe over. Tydeligvis er det usikkerhet omkring disse "nye reglene". De vennlige NGO-gutta ga oss skyss tilbake til grensebyen. Med baade setebelter, air-con og musikkanlegg som ikke skurrer ga det oss en smakebit av "NGO-livet". :) Tilbake til Kupang kom vi ikke foer dagen etter, saa det ble en kveld paa et okei hotell mens vi proevde aa slukne vaare sorger med litt stjerneoel.

Etter en dag med transport tilbake til Kupang, begynte vi strekningen mot Manila. Vi dro fra Kupang fire om morgenen den 21 og kom fram til Manila den 22 klokka halv seks om morgenen. Jakarta flyplass er heller ikke noe aa samle paa, overraskende faa spisesteder for aa vaere Indonesias hovedstads flyplass. Troette og slitne proevde vi aa skaffe hotellrom da vi kom til Manila, noe som viste seg aa vaere vanskelig siden vi var der tidlig om morgenen. Til slutt fant vi et koselig pensjonat med religioese krusefikser paa veggene. Der tilbrakte vi mesteparten av dagen i gaar, mens i dag begynner utforskinga av Manila.