Mange av dere lesere har nok sittet der hjemme og fryktet at undertegnede med viv ikke har funnet noe oel vi kan drikke de siste maanedene, ettersom Unnasluntrings to oelkjennere Malt og Humle ikke har gitt lyd fra seg siden Burma. Det har vi imidlertid, og jaggu snuske meg har ikke Malt og Humle ogsaa funnet noen bajere for testing. Vi setter derfor naa over til Malt og Humle:
Thailand:
Singha: Flakkende i blikket, og med alt for lav promille for sitt eget beste klamret Malt seg til denne viden kjente thaibajeren paa en traveller's pub i Kao Sahn Road, Bangkok. Ute var det turister av alle slag, og angsten for aa vaere i Syden var til aa ta og foele paa. Litt mycket god Singha hjalp paa humoeret, og mens Humle inntok litt vann da hun visstnok hadde drukket for lite vann den dagen gulpet Malt nedpaa baade fire og fem Singha for aa manne seg opp til aa ta Bangkok fatt. Det gjorde snart Humle ogsaa og innen faa timer var de begge blide og glade og klar for buckets med tvilsom sprit, folkekikking og kjoep av ulike asiatiske bajere fra meget ad hoc-pregede "barer" (les kjoeleboks full av oel og is paa et fortau). Singha viste seg raskt aa vaere thaifavoritten og smaker nesten like godt som innbakt oksefilet. Lett nok for dampende hete, smakrik nok for garvede oelhunder. Yummy.
Chang: Noe sterkere enn Singha, og ikke fullt saa god, men like fullt verdt aa drikke noen av om man faar changsen (knis). Malt kommenterte at den nok smaker godt til sataykylling, og kjoepte seg derfor et spyd.
Chang Light: I motsetnign til vanlig Chang er Chang Light omtrent like godt som Seidel eller Tuborg Lite - med andre ord lite aa rope hurra for. Malt ble lurt til aa smake det av en utspekulert kelner med begrensede engelskkunskaper, og Humle var lite til hjelp siden oelen ikke var noe god. Aesj og fysj. Der ingen changs for at Malt bestiller denne en gang til. (Det ordspillet var muligens morsommere foerste gangen).
Asahi: Japansk bajer faar man ogsaa tak paa i Bangkok. Du verden. Velsmakende, og sikkert godt til sushi, dersom det hadde vaert godt, kommenterte Malt, mens Humle diskuterte sumobryting og pekte paa Malts tiltagende oelvom.
San Miguel: En kelner ifoert verdens minste San Miguel-kjole presset oss til aa proeve San Miguel - en flippinsk oel. Vi ga etter. Da dette skjedde langt ut i de smaa tider, har ikke Malt stort aa si om dette foerste moetet med erkeengelen, utover at det utvilsomt gled ned, og nok hadde passet godt med ostetortilla og dip.
Leo: Utover Singha og Chang later Leo til aa vaere Thailands meste utbredte oel. Generelt noget billigere enn de andre variantene, og riktig saa namnam. Smaasmukk etikket med et kattedyr, og fin dybde og fruktighet gjorde dette til en senkveldfavoritt paa uformelle puber i Kao Sahn.
Cheers og Acha: Skaal sa Humle og klasket boksen i Malts Acha. Baade Malt og Humle var usikre paa hvorfor disse to variantene knapt var aa finne noe sted da de ble kjoept inn paa 7-11 for nyting paa stranden paa Ko Tao. Svaret er trolig at det smakte skunk, og selv om begge gled ned (man er da ikke alkoholmisbruker), ble de verken kjoept igjen eller snakket om igjen.
Malaysia:
Jaz: Mye kan sies om Malaysia, men et stort oelland er det ikke (foerste tidligere britiske koloni Malt har vaert i som ikke har vaert et superdupert oelland (med mulig unntak av Jordan, men der brygget de i det minste sin egen Amstel)), hvilket gjorde Malt litt trist. Jaz var ikke unntaket som bekreftet regelen, og den ganske schtoegge groenne og soelvfargede etiketten reddet ikke dets aere. Kontrasten fra Singha var slaaende. Der Singha var velsmakende var Jaz smaasurt, og selv ikke til kyllingvinger smakte det noe saerlig. Riktignok var det bedre andre gang Malt og Humle testet det, saa kanhende var det bare flasken som sviktet dem.
Anchor Smooth:"Smooth" sa Humle og slikket seg rundt munnen. Malt kniste som en liten jente, og tok en dyp slurk. Selv om det ikke naadde opp til favorittene i de tre foregaaende land ble denne ankeroelen utropt til vinner av malaysisk oelidol, og fikk kontrakt til aa gi ut Anchor Strong (se under). At Malaysia ikke er saa store paa oel, gjorde videre at verken Malt eller Humle fant denne mer enn ett sted, til tross for at det var ett av de stoerste merkene i landet.
Anchor Strong:Det som som regel skjer med idolvinnere skjedde ogsaa her. De proever paa noe stort, og faller igjennom som doede sild. Sterk pils kan vaere snadder, som det ble vist i Burma, men naar den ikke smaker noe saerlig, blir det som aa blande Tuborg og himkok - kult nok i Troendelag og Indre Oestfold, men lite passende for oelkjennere som Humle og Malt. Denne roeveren snuste paa ti prosents-grensen, og burde heller funnet noe bedre aa drive med.
Tiger Crystal: Tilsynelatende massivt populaer og nyankommet til malaysisk marked var denne singaporske oelen aa finne overalt, til tross for at den slett ikke var noe saerlig aa rope hurra for. Taapelig. Etiketten var imidlertid i god Tiger-tradisjon meget lekker, hvilket hevet helhetsinntrykket betraktelig. Gode oelkjennere er da ogsaa opptatt av den slags. Oelen skal se god ut.
Indonesia:
Bintang: "Hurra!" ropte Malt i det han fant frem partyhatten etter foerste slurk av Indonesias stolthet Bintang. Humle luftet ideen om aa bosette seg permanent i Indonesia og leve av det naturen ga dem, men ble bryskt avvist av Malt som ville videre. Bintang ("stjerne" paa indonesisk) ble etter ryktene opprettet av nederlenderne under kolonitiden, og hadde visse likheter med Heineken. Etter hvert ble det mye Bintang paa de trofaste oelkjennerne, og endog en feiende flott Bintang-t-skjorte paa Malt.
Anker: Den nest stoerste indonesiske oelen er heller ikke aa forakte. Litt mer fruktighet enn hos Bintang, men med litt kulere etikett. Bintang vant til slutt tevlingen, mye grunnet utbredelsen og kontrasten til Malaysias stusselige oelscene.
Guinness Foreign Extra: Den tradisjonelle tredje-verden-Guinnessen kan ikke maale seg med vanlig Guinness, men gjoer nytten om man er sugen paa stout/porter, hvilket man vel ofte er. Imidlertid hadde baade Malt og Humle saart for aa bestille denne naar det sto Bintang paa menyen, saa oeltestingen besto i denne omgang bare av et par sipper av jungelmannen Thomas' nyaapnede flaske.
Bali Hai Premium: Og der var man tilbake til Cheers og Jaz-standard. Lite velsmakende utvannet vas med lite fylde og fravaer av kvalitet. Rar bismak, men fin etikett. Etiketter er dog ikke det viktigste (da ville Valdres FK braatt vaert Norges beste fotballag), og oeltesterne gjorde derfor med Bali Hai Premium som de gjorde med Bali, sto over.
Bali Hai Draft: "Horer og halm, jeg er kvalm" utbroet Humle etter et par sipper med denne meget uanstendige oelen. Den hadde mer kullsyre enn Farris paa syre, og smakte soelevann. I motsetning til Bali Hai Premium har draft-varianten til samme bryggeri videre trolig den schtoeggeste oeletiketten i Asia. Vi snakker rett og slett helhetsinntrykk a la Grans Premium (The-Beer-Who-Must-Not-Be-Named). Malt broet ut i stille graat, og maatte troestes av Humle.
Panther Ginseng Stout: Den som tror at oel er usunt har her mye aa laere. I tillegg til de supre b-vitaminene man finner til vanlig, har luringene bak Panther Ginseng Stout lagt til ginseng. Mye kan sikkert sies om ginseng, men at det er sunt er noe alle vet. 1 milliard kinesere kan ikke ta feil. Stouten var videre riktig saa snadder, og etiketten var et kunststykke, saa Malt og Humle var begge fornoeyde over aa ramle over denne paa et karaokested i Surebaya. Standard stout med god brent smak og fin fylde.
Storm Pale Ale: Det balinesiske mikrobryggeriet Storm har kult navn, men lite annet. Denne meget fruktige oelen var lite aa hoppe i taket for, saa man gikk over til Storm Golden Ale.
Storm Golden Ale: Da ogsaa denne smakte blomsterbukett (om dog i litt mindre grad enn ovennevnte), droppet Malt og Humle aa teste de to siste variantene fra dette bryggeriet, til fordel for aa legge seg. Det var langt etter barnetv, og havet skulle snorkles dagen derpaa. Jajamensan.
Anker Stout: Etter tre uker leting, da Malt og Humle gjorde seg klar til aa entre Oest-Timor, snublet de over Anker Stout paa en bar i Kupang. Til lyden av boelgeskvulp og palmesus ble den andektig drukket opp, og den som venter paa noe godt, venter ikke forgjeves, som de sier borti statene. Velsmekende og med fin bredde i smaken, fint avstemt brenthet og snaisent skum, samt smukk etikett gjorde dette til et fint sisteoel i Indonesia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar