"I love the smell of napalm in the morning"

Hvilken film? En obligatorisk film for alle som skal/har vaert i Vietnam, og med denne og en rekke andre passende filmer i tankene dro vi mot mytiske Saigon med stjerner i oeynene. Etter aa ha slaatt fast at Charlie er overalt og vaart bakholdsangrep ikke hadde noen annen effekt enn smilende ansikter, roet vi oss ned paa en pub hvor vi telte antall mopeder rullende forbi. Men siden det er en aktivitet man aldri blir ferdig med i Saigon, ga vi slukoeret oppdraget opp. Krigshistorie skulle friskes opp, og vi tilbrakte en dag paa diverse museer. Grusomme bilder og groteske detaljer om en krig som fortsatt vekker sterke foelelser paa begge sider. Cu Chi-tunellene er en turistfelle vi dessverre havnet i. Mellom graahaarete amerikanere og fnisete japanere ble vi guidet gjennom omraadet, og vi gjorde en kort stopp inni tunnelene. De har blitt utvidet for turistene, men er likevel meget klaustrofobiske. Turen hadde sikkert vaert bedre hvis guiden vaar faktisk kunne svare paa spoersmal, og ikke bare snakke i telefonenen sin. Vietnam er ganske turistete, og vi merker at vi er tilbake paa "the banana pancake trail". Utkledd med oppklippete shorts, slaskete singletter og bikini er man visst kledd for baade sightseeing i hellige templer og strandliv. I hvert fall i foelge diverse 20-aaringer rundt omkring her.

Uansett. Tilbake til Saken. Etter et par dager i Saigon dro vi til Hoi An. En verdensarvby uten like. Som forhekset vandret vi rundt i byen og tittet paa gamle bygninger, forelsket oss i skreddersydde klaer og drakk oel til 1. kr. Etter at dress og kjole var ferdig, dro vi til Hue.

Dit dro vi mest paa grunn av at vi ville til Vientiane, Laos. I Hoi An var det vanskelig aa faa informasjon om hvordan man skulle komme seg dit, og Wikitravel, LP og Thorn Tree var heller ikke saerlig velvillige til aa gi ut informasjon. Fokuset var paa at det var lett aa bli lurt, og at alle hoteller konkurrerer med hverandre. Etter aa ha lest slikt blir man skeptiske til alt, og det hjelper heller ikke at ikke et eneste sted fikk vi samme informasjon. Men hotelldama virket grei, og noen maa man jo stole paa. Av erfaring kan LP vaere litt vel skeptiske, og videre maatte vi jo. Vi kjoepte en bussbillett med forsikring om at det var med A/C (ikke DC dessverre) og god buss. Med en ca. 20 timers busstur i sikte ville vi i hvert fall ha en grei buss. Da vi ventet paa bussen kjoerte flere busser forbi, og selv om vi i Hoi An hadde faatt hoere at det ikke gikk direkte busser fra Da'Nang (rett ved Hoi An) til Vientiane, gikk det sannelig en fin sleeper-buss rett forbi oss. Hmf. Men vi hadde jo kjoept en annen billett. Den "gode bussen" visste seg aa vaere lokal av verste sort, med null leggrom, bagasje under beina, plastoler i midtgangen og selvsagt ingen A/C. Man har aldri mye plass til beina naar man tar buss her, men jeg vil ikke sitte paa huk i 20 timer. Vi blaanektet, og fikk lett pengene tilbake av Snille Hotelldama. Men naa var vi enda mer skeptiske og raadville om hvordan komme seg til Vientiane. Ikke alltid lett aa komme seg over landegrenser visstnok. Ny bussbillett ville vi i hvert fall ikke kjoepe.Vi endte opp med en god sleeperbuss til Hanoi (12 timer), hvor vi hang i noen timer, foer vi tok flyet til Vientiane. Hoyest umiljoevennlig, og man faar heller ikke sett noe. Dyrere er det og. Men med lugubre busselskaper som lurker rundt hvert hjoerne, er man ikke saerlig fristet paa aa proeve igjen.

Framme i Vientiane ble vi moett av Richard, en videregaaendekompis av BE som jobber her. Han moette vi og i Siem Reap, og her skal vi henge litt mer med han. Vientiane er en hoeyst avslappende by, med sine (kanskje) 200 000 innbyggere gir den ikke helt storbyfoelelsen. I gaar var vi paa en nordkoreansk restaurant, som ga mer i opplevelse enn i mat. Syngende damer i rosa folkedrakter som er impotert rett fra Nord-Korea ga Loeken hammer og sigd i oeyene, og planlegging av tur dit staar hoeyt i kurs naa.

Etter et par dager her har vi tenkt oss til Vang Vieng, det laotiske svaret paa Kao San Road. 20-aaringer ikledd singlett, fulle av sprittusj og diverse andre substanser venter oss visstnok der. Men dupping i vann med en oel i haanda er likevel fristende, saa vi har tenkt til aa sjekke det ut. Det blir i alle fall en interessant sosialantropologisk opplevelse. Luang Prabang staar paa listen etter det, og plutselig har vi kommet oss til Kina. Det er i alle fall planen naa. :)