mandag 15. mars 2010

This is Burma

Ettersom vi naa har kommet oss til et land hvor vi faktisk kan skrive hva vi vil i bloggen uten aa vaere redd for sensur, tenkte vi at det var paa tide med et innlegg om hva vaart inntykk av Burma var. Hvordan er det aa leve i et land hvor man havner i fengsel for aa fortelle en politisk vits?

LP har dedikert flere sider til diskusjonen "Should You Go" og de konkluderer med at det er et individuelt valg, men man burde vaere en bevisst turist. Jeg vil jo hevde at uansett hvor man reiser saa burde man vaere en ansvarlig turist og i alle fall oppdatere seg litt om de politiske forholdene. Det er som kjent store demonstrasjoner i Bangkok om dagen, men vi hoerte mange turister som ikke helt skjoente hvorfor veier var stengt. Noen ganger er det lurt aa kikke litt opp fra Singha-flaska og runde hjoernet fra Khao San rd. Uansett.

Vi var spente paa hvordan Burma kom til aa vaere, og om vi fikk noe innblikk av hvordan det er aa leve i et saa ufritt land. Foerste inntrykk var at alt var stille og fredelig, men det er det meste naar man kommer rett fra Calcutta. I tillegg er jo folket verdens blideste, og vi hadde stor lyst til aa ta med en rekke av dem i sekken og adoptere dem. Spesielt de som ga oss et ekstra lite innblikk i den politiske virkeligheten. Det skal jo snart vaere "valg' i Burma, og da blir det ikke utstedt flere visum til turister. Myndighetene vil nok fint vaere i fred saa ingen skal faa innblikk i hvordan det valget foregaar. For selvsagt er kandidatene allerede utpekt, og folk flest kan ikke stemme. Sist gang de stemte var det Aung San Suu Kyi som ble valgt. Hun er som kjent i husarrest og ordet "Suu' er ulovlig aa skrive. I tillegg er bilder av 'The Lady" ulovlig. Faren til Suu Kyi var heller ikke en ubetydelig person, saa BE og jeg hadde store planer om aa besoeke museumet som er dedikert til denne mannen. Dette har myndighetene stengt, mest sannsynlig fordi SLORC ikke er videre begeistret for denne familien.

Dette er jo det som er kjent i verdenspressen, i tillegg til munkedemonstrasjonene i 2007. Det er likevel ogsaa de smaa hverdagslige tingene som viser urettferdigheten folk lever under. Et eksempel er telefonlinjer som er saa daarlige at man maa proeve gjentatte ganger for aa faa et signal. Et simkort koster ca. 9000 NOK, og en maa ogsaa betale for innkommende samtaler. Myndighetene gjoer det de kan for aa gjoere kommunikasjon mest mulig vanskelig. Mobil ser en jo som en selvfoelge mange steder, mens det i Burma er en luksusgjenstand som bare er forbeholdt de sykt rike. 15000 dollar maa du punge ut for en bruktbil anno 1988/1989, og det er derfor ikke saerlig mange nye biler aa sikle paa i Yangoon. Det virker ikke som myndighetene gjoer veldig mye for folket, bortsett fra aa bygge nye veier inn til den nye hovedstaden. Vi kjoerte forbi der en natt fra Inle Lake, og BE observerte perverst store hus og lys. For hvis du tror at elektrisitet er en selvfoelge, maa du tro om igjen. Avhengig av prisklasse paa hotell hadde vi stroem et par timer om kvelden og natten, til hele dagen. Men det var takket vare generatorer. Busser, lysroer, generatorer: alt kinesisk. Kina er (bombe) megastore her. BE kunne like saa godt ha skrevet om Kinas innflytelse i Burma som i Angola. De styrer vel rundt 60 % av oekonomien, og her har du vel og forklaringen paa hvorfor FN ikke gjoer saa veldig mye med den politiske situasjonen i Burma. En kan diskturere verdien av sanksjoner fra vestlige land naar India og Kina investerer masse.

Som nevnt tidligere er den politiske friheten minimal, og det kan Bartebroedrene understreke. To av tre har flere ganger vaert i fengsel for aa fortelle politiske vitser. Naa har de en slags immunitet, fordi LP har viet nesten en hel side til de, og mange turister er innom showet deres hver kveld. De har ikke lov aa ha framvisninger paa burmesisk eller offentlig. Men siden showet er populaert for turister har de framvisninger fra sitt hjem paa engelsk. Myndighetene, eller KGB som broedrene kaller det, foelger med, men er redde for aa gjoere noe siden det vil "upset the turist". Og det vil de jo ikke. Det showet var nok et hoeydepunkt for meg siden det ga et befriskende innblikk. I tillegg var det bilder av "The Lady" over hele huset, som viser litt av hva slags mot disse mannfolka har.

Opium er og et stort problem i Burma. Offiselt saa slaar myndighetene ned paa det, mens de mottar penger bak ryggen for mer opiumspredning. Det foerer til at mennesker som bruker opium for 12 aars fengselstraff, mens ingenting blir gjort med spredning av det.

Meningen bak disse eksemplene er aa vise hva vi laerte i Burma. Burma er fantastisk, SLORC er grusomme og folket er det mest vidunderlige jeg noen gang har moett. Jeg angrer ikke paa at jeg dro selv om det er et etisk dilemma. Det er bedre aa se selv enn aa lese det lille som kommer til syne i verdenspressen. Men en foeler seg veldig liten. Hva skal vi to smaa gjoere mot denne urettferdigheten? Et lite skritt er dette blogginnlegget. Spre ordet. Vi spurte folk vi ble kjent med hva de synes om turismen, og inntrykket vi fikk var at de ville at vi skulle vaere der. For da kan vi se, danne inntrykk, snakke om det naar vi kommer hjem. Litt er bedre enn ingenting.

En kan da skjoenne at det var et stort kultursjokk aa komme til Bangkok rett fra Yangoon. Etter aa ha klamret oss til hver vaar Singha mens vi observerte folkelivet i Khao San road dro vi videre til Kanchanaburi, hvor brua over elva Kwae er (ikke Kwai nei). Etter et liten informasjonsdag om den asiatiske siden av andre verdenskrig saa har vi tenkt oss videre til Ko Tao. Der planlegger vi aa legge alle planer til side og glemme tid og sted. Vi skal feire St.Patricks day, snorkle, bli solbrente og bo i en bungalow. Og saa er neste frist paa planen aa vaere i Kuala Lumpur 26. mars for aa moete Bror Loek.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Følgere